Siste poster

Viser innlegg med etiketten anmeldelser. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten anmeldelser. Vis alle innlegg

onsdag 19. mai 2010

Ingen løgnhalser


Tredjealbumet er klart og det er liten tvil om at Karpe Diem har kvesset klørne. Svigermorsdrøm-stempelet har de overlatt til Erik og Kriss for lenge siden, festrapen er lagt til side, og seriøsiteten har gjort sitt inntok. Nå står ærligheten i høysetet, og passende nok har albumet fått tittelen "Aldri solgt en løgn"

Det er tydelig at Karpe Diem med dette albumet kanskje mer enn noen gang helt tydelig har gått hardt inn for å sette ærligheten først. Det gjenspeiles ikke bare i platetittelen, men i tekstene for øvrig. Og det handler ikke bare om å lange ut mot musikkbransjen, slik som i låta "Sminke", men det handler også om vennskap, kjærlighet og ikke minst religion. Innimellom balanserer de litt på grensa mot det kleine, men de redder seg stort sett alltid greit inn med smarte tekster, gode ordspill og rim som fenger både hun på 16 og hun på 26.

Et av høydepunktene på plata er det definitivt Magdis egen låt "Tusen tegninger". Her fremstår han som totalt uredd og rett frem i sin opplevelse av alle spørsmålene rundt hans levemåte som muslim. Det oppleves som sterkt og personlig uten at det blir innvaderende.

Produksjonen på plata er det blant andre Astma, Tommy Tee og Nasty Kutt som står bak. De har valgt å beholde mye av melodiøsiteten som har kjennetegnet Karpe Diem ved de tidligere utgivelsene. Lydbildet holdes åpent og krydres med varierende hell med diverse innslag av piano, gitarer og strykere. Jevnt over gjør ikke produksjonen noen direkte skam på Karpe Diem, men ikke alle forsøkene er like heldige. "Halla Lille Nykommer" er et godt eksempel på en låt som kunne hatt godt av en aldri så liten extreme makeover.

Noen små glipper til tross, Karpe Diem har med "Aldri solgt en løgn" laget et album som står fjellstøtt. Tekstene på plata underholder i runde etter runde i cd-spilleren, og når innpakningen heller ikke er direkte frastøtende, har vi en vinner. Karpe Diem gir norsk hiphop et utrolig sympatisk ansikt uten å gå i tullarap-fallgruven, og det kler dem veldig godt.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3, 07.05.10

Hest er best

Ikke alle elsker hest. Selvfølgelig, det er jo smak og behag det. Jeg? Ja, jeg elsker hest.

I alle fall når de kommer i form av et band med en frontfigur som heter Ben Bridwell og har mer skjegg en julenissen. Tredjeplata som alle indiefans har ventet på i flere år er endelig ute, men ikke la deg lure av det høytflyvende navnet. "Infinite Arms" som sisteplata til Band of Horses heter, er sterkere forankret til bakken enn man skulle tro, og bra er det.

Egoisten Ben Bridwell har muligens omsider funnet den endelige line-up'en på bandet, etter utskiftning etter utskiftning siden oppstarten i 2006. Pussig nok har ikke sounden forandret seg stort.

Les min anmeldelse av Band of Horses for Femelle eller sjekk ut bandet selv på bandets MySpace.

mandag 3. mai 2010

Vårens fineste nyhet


Vårens fineste nyhet heter La Petite Mort og kommer fra Lucy Swann. Jeg bare nevner det.

Les mer på groove.no.

onsdag 28. april 2010

En gutt med krøllete hår får bank av musikkanmelder



Skribentkollega i groove.no, Anders Bø, er visst ikke spesielt begeistret for The Pink Robots debutalbum:

"Er noen av låtene verdt å få med seg? Nei! Kommer jeg til å høre på dette frivillig igjen? Absolutt ikke! Det eneste positive jeg kan si er at jeg gratulerer The Pink Robots med å ha gitt ut den verste norske plata jeg har pint meg gjennom og noe av det største makkverket som noen gang har sneket seg inn på stereoanlegget mitt." Anders Bø, Groove.no

Videoen er like dårlig. Se den selv, og gjør opp en mening, eller gjør som meg, les anmeldelsen til Bøe, og stol på han.

søndag 25. april 2010

Anti-pop

For lat til å lese dette innlegget? Denne anmeldelsen ble opprinnelig gjort for Radiorakel 24.04.10. Gå hit for å høre.

"Hvis jeg ikke hadde jobbet med musikk, ville jeg hatt min egen iskrembutikk i London. Jeg ville servert is med selvlysende grønn saus,og hatt på meg et lite, søtt rutete forkle". Det forteller britiske Kate Nash, som akkurat nå er aktuell med sitt andre album. Og pussig nok, når man hører på albumet, som har fått navnet My best friend is you, føles veien fra musikk til iskrem overraskende kort. Kate Nash synger nemlig ofte om hverdagslivet, om grillmat, måker, lommetyver, bøker, og vennskap.

Kate Nashs musikalske karriere startet for 3 år siden da hun gav ut debutalbumet Made of Bricks. Hjemme i UK gikk debuten til topps på salgslistene og hun gjorde det også bra på singellistene med låta Foundations. Sjangermessig beveger hun seg i samme terreng på oppfølgerplata som hun gjorde på førstealbumet, i indie-pop, eller eventuelt anti-pop land.

Det låter litt som om noen krysset Regina Spektor med Lilly Allen og kastet inn en klype feminisme. Til tider er hun uforskammet mainstream, som for eksempel på singellåta Dah-Wah-Doo, mens hun i neste øyeblikk begir seg inn i det snåle og rare, som på Mansion Song, som egentlig ikke bare er en sang i det hele tatt, men en ledenskaplig tale hvor hun råder kvinner til å ikke ty til sex for å komme seg frem i verden.

På mange måter er noe av det mest facinerende med Kate Nash hvordan hun opererer med en kompromissløs oppfatning om hva som er greit og ikke innen popmusikken. På radio og tv er det helt klart ikke greit å være så stygg i kjeften som Kate Nash er på mange av låtene sine på albumet. På den andre siden er det ingen ting som gjør seg så godt på tv og radio som Kate Nashs iørefallende poplåter, produsert av Bernard Butler, som blant annet er mannen bak suksessartisten Duffy.

Ulempen med å leke seg så fritt med popsjangeren som Kate Nash gjør, er at resultatet fort kan oppfattes som litt vinglete. Noen ganger tar jeg faktisk meg selv i å lure på om mainstream-låtene på albumet bare er et skalkeskjul for å selge album, mens den virkelige Kate Nash ligger og lurer i alle de småpussige poplåtene som definitivt ikke vil få mye spilletid på de fleste radiostasjoner.

Uansett, tåler man å bli hersjet litt med og liker overraskelser, er det ingen ting i veien for å gi Kate Nash en fair sjanse. Man kan snu å vende på det hvordan man vil, fakta er at Kate Nash med My best friend is you har laget et annerledes popalbum som ganske sikkert vil overraske deg på mer enn en måte.

søndag 18. april 2010

Catsuits og hverdagsrealisme

Nettmagasinet Femelle er oppe og går for full maskin. Denne uka har jeg gjort en anmeldelse av Alicia Keys siste album The Element of Freedom.

Til alt hell hadde jeg ikke sett noen av musikkvideoene til låtene fra albumet før jeg gjorde anmeldelsen, ellers er jeg stygt redd for at utfallet ikke ville blitt så godt som det ble. Du er herved advart mot Alicia Keys siste musikkvideoer: Med mindre du har en sterk forkjærlighet for lilla catsuits og liksom-poetisk hverdagsrealisme, er det like greit å holde seg unna.

fredag 9. april 2010

Paraplydrinker og sommersol

Er du for lat til å lese dette innlegget? Hør meg snakke om debutplata til Maria Due på Radiorakel.no

Tro det eller ei, i dag har sommeren kommet til Oslo. På balkongen min er det sol, og balkongdøra står åpen mens jeg sitter og blir kald på tærne og hører på Maria Due. Og selv om vi ikke ikke har kommet lenger enn til april, kan vil like godt blåse av letingen etter årets sommeralbum. Det har nemlig allerede kommet, og smaker søtt av jordbær, bølgeskvulp, sol og sykling.

Det er Lillesand-jenta Maria Due som på magisk vis har snublet over oppskriften mot selv den kraftigste vinterdepresjon. For med sitt debutalbum Kissing in Public har hun sammen med backingbandet All the other Birds trommet sammen til et skikkelig sommerkalas. Det flørtes med bossarytmer, franske tekster og amerikansk visesang. Slenger vi i tillegg inn et par paraplydrinker og litt solkrem, så kan man formelig føle sommersola varme på kroppen.

Det var først i 2008 etter opptredener på By:Larm at Maria Due begynte å fange folks oppmerksomhet. Samme år ble låta Better Soon kåret til ukas Urørt på P3, og denne låta er også å finne på det nye albumet. Better Soon er en lettlivet feel-good låt med tydelige referanser til 70-tallets visesang. Både akkordføringer og vokalmessige fraseringer gir sterke assosiasjoner til Joni Mitchell, men uten at det på noen måte høres tilgjort eller lånt ut.

Stilmessig har Maria Due plassert seg med føttene godt plantet i bossa-land. På tittellåta Kissing in Public demonsterer hun tydelig hvorfor bossapop-stempelet er umulig å komme utenom når man omtaler dette albumet. Når hun i tillegg et stykke ut i låta klemmer til på upåklagelig fransk, er alle bekymringer som blåst ut av vinduet. Dessuten er det umulig å komme bort i fra hvor behagelig det er å nyte et album, som til tross for sin forankring i singersongwriter tradisjonen, ikke faller ned i et hav av selvmedlidenhet, klaging og sentimentalietet. Kissing in Public er tvert om full av håp,positivitet og bekymringsløs, sommervarm glede.

Men selv om Kissing in Public er ei plate som oser av sommer og sol, er det absolutt ikke sånn å forstå at Maria Due har gått berserk i lykkepilleglasset. På låtene Don't you say og Where the river is slow viser hun at hun har flere en en streng og spille på. Den mørke countrylåta Where the river is slow, er helt klart et av platas høydepunkter med sine melodramatiske undertoner.

Og selv om det er vel og bra med sommer og sol i parken, er det enda godt at Maria Due i det minste har et par låter på albumet som bryter med bossa-idyllen. For det er ikke til å komme bort i fra at i det store og hele så blir Kissing in Public litt for rundt i kantene til å nå helt til topps. Litt mer edge hadde gjort seg. Men for all del, dette albumet er alikevel en god kandidat til soundtracket for sommeren 2010.

onsdag 9. desember 2009

Inn i det Slettahjellske lydlandskap

Med sin syvende plate, Tarpan Seasons, stuper Solveig Slettahjell med hodet først inn i en ambisiøs musikalsk verden hvor jazzbegrepet smuldrer opp til fordel for et sjangeruavhengig uttrykk som vanskelig kan karakteriseres som annet enn "vakker musikk". Hun inviterer til lek med den konvensjonelle låt-formen, og utfordrer lytteren på sin vandring gjennom et stadig omskiftelig lydlandskap. Hun sikter høyt, men innfrir uten tvil.

Albumet Tarpan Seasons er i utgangspunktet et resultat av Slettahjells arbeid med et bestillingsverk for Vossajazz i 2009. Oppdraget for Vossajazz markerte for alvor hennes debut som komponist på egne bein, og Tarpan Seasons er forlengelsen av hennes første forsøk på å ikke bare stå som formidler, men også som avsender av sin egen musikk. Åtte av i alt tolv låter på plata er ført i pennen av Slettahjell selv, mens Per Oddvar Johansen og Sjur Miljeteig bidrar med henholdsvis en og tre låter hver. I tillegg har Slettahjell på to av låtene hentet tekstmateriale fra den amerikanske dikteren Emily Dickinson.

Vil du lese mer? Finn hele anmeldelsen av Solveig Slettahjells "Tarpan Seasons" på groove.no

mandag 7. desember 2009

På epleslang i naturens spisskammer


Bim & Bianca er naturbarna som har laget plate drevet av sol- og vindkraft. Isolert på en liten øy i Åland har de snekret sammen "Appletalk", et debutalbum som befinner seg i krysningspunktet mellom det naturlige og det fantastiske, det virkelige og det fabulerende.

Hør hva jeg har å si om "Appletalk" på www.radiorakel.no

fredag 6. mars 2009

Store lille Laleh

Laleh gjestet Parkteateret 04.02.09 i anledning en mindre turne i de nordiske landene. Konserten var utsolgt, og salen var fullspekket med forventningsfulle publikummere. Gjennom drøye en og en halv time loset hun oss gjennom låter fra samtlige av hennes tre album, med et solid band i ryggen.

Laleh er ikke spesielt stor av størrelse. På onsdag kveld fylte hun allikevel hele konsertlokalet til randen med sin musikalske tilstedeværelse. Hun entret scenen på sitt troskyldige vis, i hvit bluse og med ustylet hår. Hun smilte stort, og fortalte publikum at de så ut som svensker, hvilket jeg forøvrig mistenker å være en svært treffende observasjon. Det var nok et betydelig antall innflyttede oslo-svensker tilstede som hadde funnet veien til Parkteateret for å se søta brors grammis-yngling skape magi med sin udefinerbare popmusikk.

Laleh hadde grepet om publikum fra det øyeblikket hun viste seg på scenen. Gjennom sin uhøytydelige dialog med salen, gir hun liv til mennesket bak musikken. Hun fremstår som tilgjengelig og omgjengelig, søt og med en udiskuterbar musikalsk intelligens som er til å både ta og føle på. I tillegg har hun en sjarmerende og varm humor. I løpet av konserten ble det tydelig hvordan nettopp humoren i hennes forhold til musikken gjør
Laleh til nettopp det Laleh er.Hun har en påtagende udramatisk holdning til melankolien og musikkens alvor, og selv når musikken er som sårest er ikke veien lang til smilet og gleden ved små pussigheter i tekst og melodi. Underveis i en tårefremkallede låt stopper hun gjerne opp for å fortelle oss i publikum at: "Det kommer at gå bra. Det gjør det, jäg lovar!".

Gjennom konserten på Parkteateret fremstår Laleh som en utrolig generøs artist. Hun deler med publikum av hele seg, forteller små anekdoter mellom låtene, følger observant med på publikums reaksjoner og røper små diskre detaljer omkring bakhistorien for tekstene. Fysisk sett er hun tilstedeværende gjennom en smittsom energi som utarter seg som alt fra tramping til headbanging, klapping og dansing. Hun gir ikke publikum anledning til å kjede seg, men holder oss engasjert gjennom å invitere til korsang og kollektiv vokalimprovisasjon.

Det er liten tvil om at Laleh rører ved en nerve hos sitt publikum. Jeg har vanskelig for å se for meg mange andre artister synge om sin egen fødsel på en følsom og vakker måte uten at det blir klissete og flaut, men Laleh tar utfordringen på strak arm. Laleh på konsert låter minst like bra som Laleh på plate. Når hun avslutningsvis innfrir publikums forventninger og fremfører låta "Snö", klarer hun på mystisk vis å gjenskape den magiske atmosfæren som preger innspillingen av låta på plata. Originalt gjøres denne låta med fullt strykeorkester og kor, men konsertversjonen på Parkteateret utføres med en slik styrke at fraværet av disse elementene blir helt ubetydelig.

Før hun sender sitt publikum ut i natten, drar hun nok en gang stemningen opp med låta vi alle ventet på å høre: Big City Love. En perfekt avslutning på en konsert som bare beviser at Laleh er en sjelden diamant i popmusikkens haug av gråstein. Hun er en artist med en genuin kjærlighet for musikk, noe som er og blir et faktum som rett og slett ikke lar seg skjule. Selv uttrykte hun det passende ved å stanse opp midt i en låt med et stort smil til publikum etterfulgt av beskjeden: "Jäg elskar musik!"

Ameldelsen ble opprinnelig skrevet 06.02.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3. Alle fotografier av Thea Sofie Melberg.

tirsdag 3. mars 2009

Upolert indie-sjarm

Forrige uke gjorde jeg en anmeldelse av det amerikanske indierock-bandet The pains of being pure at heart, og denne uka har jeg fortsatt med å utfordre min egen musikksmak. I utgangspunktet så er jeg ikke så veldig fan av musikk som kombinerer ordene indie og rock, men nå har jeg altså valgt å gi indierocken noen flere rettferdige sjanser før jeg dømmer sjangeren nord og ned. Denne uka har jeg valgt å ta for meg nok et amerikansk indieband. De kaller seg Whispertown 2000, og aktuelle nå med sitt andre album "Swim".

Bandet består av to jenter og to gutter fra Los Angeles, og i forbindelse med innspillingen av denne andreplata, ble bandet signert på selskapet til bluegrass og americana-artisten Gillian welch. Elementer av country og folk er da også så absolutt tydelig tilstedeværende i musikken, og kanskje er det bare meg og mitt problem med merkelapper, men allerede etter en første rask gjennomlytting av denne plata blir det ganske tydelig for meg at jeg bare må innse at indierock begrepet for min del for lengst har vokst seg langt utenfor rimelighetens grenser hva selve rockebegrepet angår. Joda, Whispertown 2000 er såvisst smårocka, men det er først og fremst sårt, knirkete, poppete, uryddig, tydelig countryinspirert og melodiøst.

I spissen for bandet står vokalist og låtskriver Morgan Nagler. Med varierende hell bruker hun stemmen på de underligste måter, med PJ Harvey som nærmeste fornuftige referanse. Tidvis synger Morgan Nagler faktisk som en engel, med plenty av luft på stemmen, og tidvis låter hun egentlig som en skadeskudd katt som trygler om nåde. Hun høres ofte rett og slett ganske sliten ut. Litt sånn: "jeg-har-vært-oppe-hele-natta-og-stemmen-min-er-rusten-og-hes-men-synge-skal-jeg-enten-det-brister-eller-bærer".

Direkte vakkert er det ikke alltid, men det lyder allikevel oppriktig, og når alt kommer til alt mener jeg at stemmens ærlighet er mye viktigere enn dens vakkerhet.

Uavhengig av vokalistens stemmeprakt, eller mangel på en sådan, er "Swim" definitivt et album med en rekke gode låter. Jeg har faktisk funnet opptil flere favoritter her,
som for eksempel "103" og låta "No Dope" som i mine øyne fremstår som et godt eksempel på Morgan Naglers styrke som låtskriver. Og apropos Morgan Nagler: Nærheten hennes til musikken forekommer meg som såpass påfallende at jeg tidvis glemmer at hun faktisk er en del av et helt band, og ikke en soloartist. En styrke for Morgan Nagler, men muligens ikke så heldig for resten av bandet.


Til tross for et utdatert og kronglete bandnavn: Whispertown 2000 har med sin andreskive "Swim" gjort et solid forsøk på å sette navnet sitt på indieplakaten. Vokalist Morgan Nagler gjør sitt for å gi begrepet styggvakkert et musikalsk ansikt med sin upolerte kråkerøst, og resten av bandet henger med som best de kan med kassegitarer,fengende koringer og streit tromming i fire fire. Så for å oppsummere: Whispertown 2000s andrealbum "Swim" har: Morsomme låter, grei innpakning og en vokalist som kan kunsten å sjarmere gjennom å appelere til lytterens forkjærlighet for det upolerte.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet 27.02.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3.

torsdag 19. februar 2009

Hjerte, smerte

Det er ikke bare bare å være indie-rocker nå om dagen. Som om det ikke er slitsomt nok å stadig bli sammenlignet med det sjangersettende Dublin-bandet My Bloody Valentine, må indierockerne i tillegg tåle pepper fra stemmer i bransjen som hevder at ingenting lengere er indie med indie rocken, og at merkelappen alternativ rock er en klisje som kun hører hjemme på museum. Det amerikanske indierockbandet The Pains of being pure at heart har den siste tida vært hett skrivestoff i diverse toneangivende musikkblogger på nett. Kan The pains of being pure at heart være den første flotte debuten i 2009?, spør man seg. Med sin selvtitulerte albumdebut kan vi i ale fall med sikkerhet slå fast at New York rockerne har gjort et solid forsøk som det er vel verdt å merke seg.

Rent umiddelbart er det lite som overrasker ved låtene på plata. Lydbildet er stort sett som forventet: utpreget bruk av reverb, energiske fuzz-gitarer og plekter-bass. Det skinner ganske tydelig i gjennom at bandet ikke akkurat går inn for å finne opp kruttet på nytt. Når det gjelder låtmaterialet på albumet står det melodiske i sterkt fokus. Mange av låtene har et unektelig catchy preg, men etter godt og vel 10 låter med mer eller mindre full pinne, hadde det gjort seg med en ballade eller to for å bryte opp litt. Omtrentlig halvveis ut i albumet kommer låta "Stay alive", som egentlig er det nærmeste man kommer en roligere låt på hele plata.

Det blir egentlig litt for dumt å kritisere et rockeband for å skrive typiske rockelåter, men jeg kan ikke hjelpe for å ta meg i å ønske meg noen flere overraskelser underveis når jeg hører på The pain of being pure at heart. Det føles på mange måter som om jeg har hørt dette før, og da snakker jeg ikke om den evige sammenligningen med My Bloody Valentine. Både låtoppbygning og arrangementer forkommer meg som relativt forutsigbare, og når det kommer til det vokalmessige er det heller ikke så mye å hente. Variasjonene her begrenser seg stort sett til den typiske oktav-intervallede jente-og-gutt koringen, avløst av irriterende gitarsoloer som knapt nok kvalifiserer til betegnelsen solo.

Men for all del, bare sorg er det så absolutt ikke. Låta "Come Saturday" er en riktig så fengende låt, som rett og slett får meg til å glede meg til helga. Og på mange måter tror jeg det er nettopp det som er tanken bak musikken til The pain of being pure at heart. Hvor emo bandnavnet enn måtte høres ut, vil jeg påstå at dette er intet mindre enn rock som potensielt kan få lytteren i godt humør.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet 19.02.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3.

mandag 16. februar 2009

Mens jeg tviholder på nerdetgenet

Hvor pussig jeg nå enn syns det til tider føles å kalle meg selv for en kvinne, så er det nå faktisk det jeg er. Og som om ikke det er nok å skulle styre med dette uhåndterlige kvinnebegrepet og min identitet knyttet til dette, har jeg nylig fått enda et identitetsbeskrivende begrep å forholde meg til: Jeg er nå offisielt en anmelder.

I forrige uke gikk journalist og forfatter Marta Breen ut mot mannlige musikkanmelderes kritikker av kvinnelige artister, og hevdet at kvinner mottar ufortjent mye pepper for å synge om seg selv og utlevere sitt følelsesliv gjennom ærlige tekster. Hun peker på at en årsak til denne tendensen kan ligge i at flertallet av norske anmeldere og musikkjournalister er menn mellom 30-60 år, som mer eller mindre sitter uten evne til å identifisere seg med kvinnelige artister. Marta Breen sparket særlig ut mot et par utvalgte mannlige anmeldere på Groove.no, som pussig nok er musikknettstedet hvor jeg nylig selv har blitt en del av anmelderstaben.

Redaktør for Groove, Bjørn Hammershaug mener at det er uheldig at anmelderbransjen i hovedsak domineres av menn, og i forbindelse med debatten satt i gang av Marta Breens innlegg i Dagbladet gir han uttrykk for at det er ønskelig å få inn flere kvinnelige musikkritikere: - Vi har vært bevisste på å få inn mest mulig jenter, vi vil jo ikke bli oppfattet som noe gubbevelde. Men av et hundretalls skribenter de siste åtte årene, har bare en brøkdel vært jenter. Det er kanskje litt generaliserende å si det, men vi opplever ofte at jentene som kommer inn, går fort ut igjen. Jeg vet ikke hvorfor, sier han. - Kanskje de mangler et eller annet nerdegen, foreslår han.

Til tross for at jeg er kvinne, og nå også anmelder, håper jeg at nerdegenet mitt fortsatt er inntakt. Jeg vet at det finnes her inne et sted, og jeg vil kjempe med nebb og klør for å forhindre at det skal drukne og dø i et hav av kvinnelighet.
Det er nå offisielt: Jeg er kvinne, jeg er anmelder, og jeg tviholder på nerdegenet mitt.

Mine anmeldelser for Groove.no:
Debuterer midt på treet. Eks-punkeren Hovering Orville skifter beitemarker og debuterer i country-land.

Less is Moore. Amerikansk melankoliker med mye på hjertet debuterer hos legendariske Sub Pop.

søndag 8. februar 2009

La-la Laleh

Hun har blitt omtalt som Sveriges hemningsløse multitalent. I 2005 satte hun rekord i antall Grammis-nominasjoner for en soloartist. Hun er skolert som trommeslager og saksofonist, og lar sin iranske bakgrunn få en sentral plass i musikken hun skriver. Fremfor alt er hun allikevel produsent. Det morsomme med å lage musikk er jo å ha full kontroll over detaljene, mener artisten. Hun heter Laleh, og er nå aktuell med sitt tredje album: "Me and Simon".

Laleh åpner albumet sterkt med to udiskutable hitlåter. Disse kan man like gjerne merke seg med det samme. Låta "Big City Love" har en litt mystisk aura, men er enkel å gripe som lytter. Her snakker vi om stort singalong-potensiale med et refreng som sitter som en kule i hodet etter at man har hørt låta et par ganger. Andrelåta "Simon says" er av samme kaliber, men noe mer ubekymret i formen. Dette er en låt man rett og slett blir i godt humør av. Arrangementene på disse to låtene er utført med klasse. Laleh unngår elegant å falle i den forutsigbare popfella ved å tilføre låtene uventede momenter i form av for eksempel små brudd i låtoppbygnigen og variasjon i stemmebruk.

Å sette en merkelapp på musikken til Laleh er en strevsom oppgave. Betegnelser som folk, reggae, og indie er ikke helt feil, men allikevel ikke helt dekkende heller. Me and simon er popmusikk med en twist, uforutsigbar i sin natur i alt fra oppbygning og instrumentasjon, til stemmebruk og språk. Uttrykket er mykt, og det går i både engelsk, svensk og persisk. Lydbildet er mildt sagt rikt: fra gjenkjennelige gitarriff på den Police-aktige låta "Nation" til bruk av en cembaloetterligning på den sjørøverlignende sjantilåta "Go go".

Det bør vel kanskje nevnes at ikke alle låtene på albumet er like sterke. Med 13 låter på plakaten blir plata i overkant lang, spesielt når Laleh har en lei tendens til å gjenta enkelte musikalske tema og riff akkurat to ganger for mye. Jeg mener at det er en hårfin balanse mellom å holde tilbake for mye på de fantastiske linjene i låta som gjør at folk bare er nødt til å høre den gang på gang, og det å fore lytteren med teskje. Enkelt sagt blir det litt lange låter, litt mange låter og litt for mye gjentagelser. Tidvis leverer hun imidlertid låter som står til gull og vel så det. Låta "Snø", dom også var en del av soundtracket til den svenske filmen "Arn", viser Lelehs evne til å skrive storslagne låter av episk format.

Laleh er utvilsomt en liten perle fra våre svenske naboer. Hun har en herlig stemme, varm og innbydende som melk med honning på en kald vinterdag. Dessuten liker jeg godt å la meg imponere av en dame som virkelig vet hva hun holder på med når det gjelder produksjon. At hun også trakterer både trommer, saksofon og flere andre instrumenter med stil, er heller ikke å forakte. Det er rett og slett ikke annet å gjøre enn å lene seg tilbake og fryde seg over et velkomponert album.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet 06.02.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3.

fredag 30. januar 2009

Pophistorisk bauta

Kan musikk være vakker og vond på samme tid? Kan musikk være storslagen, men samtidig nær og dempet? Kan musikk berøre et menneske på et grunnleggende plan, som overskrider alt som innvolverer hans eller hennes musikalske preferanser?

Jeg svarer uten tvil ja, ja og ja.

Jeg har hørt denne musikken. Plata heter "The Crying Light", og jeg snakker selvfølgelig om Antony and the Johnsons.

Antony and the Johnsons er i første rekke hva jeg vil kalle et musikalsk ensemble, mye mer enn de er et band. Vokalist Antony Hegarty fungerer som gruppas ansikt og stemme utad, utypisk i sin måte å identifisere seg som individ på, en transkjønnet personlighet med et vokalmessig særpreg som plasserer han et sted midt på i vår tradisjonelle oppfatning av mannlig og kvinnelig stemme.

Selv om mange av låtene på "The Crying Light" kan tolkes som et uttrykk for Antonys personlige erkjennelse av at han som kjønnsuidentifiserbart individ er en like selvfølgelig del av vår verden og vårt samfunn som hvem som helst andre, ser jeg det også som et album som på mange måter henvender seg til publikum med et universelt budskap: Det handler om å innse at vi er en del av en sårbar natur, og at vi bør ta våre felles bekymringer for forandringer i miljøet på alvor. Låta "Another World" er et tankevekkende eksempel på hvordan tvetydigheten i musikken til Antony and the Johnsons tar albumet med opp på et nivå hvor de nærmest regjerer i ensom majestet. "Another world" er dessuten en sjelfull hyllest til en skadet jord, et varsomt uttrykk for sorg over menneskenes hensynsløse overforbruk av naturen.

"The Crying Light" er uten tvil en betydelig bauta i popmusikk-historien. Det er sjelden å komme over et album med så mye sjel, ærlighet og udiskutabel integritet. Dette er kontemplativ popmusikk, dynamisk og nyansert, med en interessant harmonisk og rytmisk uforutsigbarhet og et påfallende presist samspill mellom vokalist Antony og resten av ensemblet.


Da Antony Hegarty før selve utgivelsen av plata ble bedt om å beskrive hva lytterne hadde i vente, sa han at han så på den musikalske utformingen av "The Crying Light" som en slags grønn hage omgitt av høye trær, som strekker seg over hagen og skaper et intimt, musikalsk rom. Innerst i denne grønne hagen, finner vi essensen i musikken: teksten, vokalen, og de umiddelbare omringende musikalske elementene. De høye trærne som står rundt, illustrerer elementene som rammer inn intimiteten i musikken, i form av diskre strykearrangementer. Jeg kunne ikke vært mer enig i denne treffende beskrivelsen av albumet, som dessuten nok en gang understreker hvordan plata fremstår som et utrolig sterkt musikalsk vitnesbyrd om menneskenes udiskutable tilhørighet til naturen, dens sjel og dens sårbarhet.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet 30.01.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3.

søndag 18. januar 2009

Reprise: Rød Russer

For omtrentlig fire måneder siden omtalte jeg min forelskelse i min nyoppdagede musikalske røde russer, som slett ikke er russisk, men spansk. Nå mener jeg at tiden er moden for en mer inngående beskrivelse av hennes første album "I love your glasses".

Den spanske artisten Russian Red er utvilsomt noe for seg selv. Da jeg tilfeldigvis stiftet bekjentskap med debutalbumet hennes "I love your glasses", som forresten er en utrolig fin og pussig tittel, ble jeg først veldig usikker på om albumet bare er et slags halvhjertet forsøk på søt indie-folk, eller om det rett og slett er en fantastisk og genial plate som fortjener mye mer oppmerksomhet enn den så langt har fått.

"I love your glasses" er utgitt på det spanske indie-selskapet Eureka, som visstnok representerer Spanias nye generasjon av indie-labels med sterkt fokus på kvalitetsmusikk i krysningspunktet mellom pop, rock, folk, dance, og psychedelic musikk. Og det er nettopp i dette landskapet Russian Red befinner seg. Sounden hennes er nyskapende og unik, og hun formidler budskapet sitt gjennom et lydbilde som kjennetegnes ved bruk av ekstremt mye klang, men av en eller annen merkelig grunn funker klangbruken helt utmerket til Russian Reds litt snåle musikalske uttrykksform.

Når det gjelder instrumentasjon, er gitaren et tilbakevendene element på omtrentlig samtlige låter. Heldigvis er innpakningen av låtene ellers gjort på en befriende innovativ måte, det veksles mellom et nakent uttrykk med kun kassegitar og vokal,
og fullt ut arrangerte låter med band og enkelte innslag av både trekkspill og blåsere.

Russian Reds stemmebruk er et kapittel for seg. Hun har lagt til seg en litt naiv måte å synge på, men det er ingen tvil om at hun har full kontroll over stemmen, og måten hun veksler mellom bryst- og hodeklang på er rett og slet til å få gåsehud av. I tillegg har hun en mildt sagt pussig engelsk uttale, som gir en sterk personlig karakter til fremførelsen av tekstene. Den musikalske pakka Russian Red presenterer fremstår som litt rar og søt, men ektefølt og jordnær på alle måter, med masser av talent og en fantastisk teft for komponering av solide låter.


Etter å ha hørt gjennom albumet drøssevis av ganger er jeg imidlertid ikke i tvil lenger om russian reds potensiale som artist. Russian Red er det beste som har dukket opp på indie-pop scenen på lenge. Hun sitter inne med en unik formidlingsevne og en utrolig sterk tilstedeværelse i låtmaterialet. Lydbildemessig klarer hun dessuten det kunststykket det er å skape noe nytt og interessant til tross for at kassegitaren er representert på de fleste låtene.

Det aner meg at Russian Red er en artist vi kommer til å høre mye mer fra i årene som kommer, og forhåpentligvis vil musikken hennes bli tilgjengelig i fysisk format etterhvert også utenfor Spanias grenser. Dessuten tror jeg at Russian Red kan bli en stor hit på Europeiske festivaler, kanskje ikke denne sommeren, men muligens neste, så bare følg med.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3. 16.01.09

fredag 9. januar 2009

Populærkulturell platedebut

Til tross for mine spede forsøk på å promotere RadiOrakels aktivitet på fm99,3, mistenker jeg at de færreste av bloggens lesere faktisk er aktive lyttere av kanalen. Nå kunne jeg valgt å være skikkelig guffen, og bare sagt "synd for deg", men siden vi nå bare så vidt står i startgropen av et nytt år, og jeg ikke har lyst til å falle i unåde hos julenissen allerede i januar, velger jeg å bruke et helt blogginnlegg på å meddele det alle kunne fått med seg hvis de hadde hørt på Kanal Klang i dag: mitt budskap om at Amanda Palmer er en uvanlig artist som har gitt ut et album man bør merke seg.

Denne amerikanske artisten, som for mange er bedre kjent som den ene halvdelen av cabaret-punk duoen The Dresden Dolls, kom høsten 2008 ut med sitt solo-debutalbum "Who Killed Amanda Palmer", produsert av muliti-instrumentalist og komponist Ben Folds. For de som allerede kjenner til den ultradynamiske duoen The Dresden Dolls, kommer det neppe som noen overraskelse at Amanda Palmers debutalbum tar med seg lytteren inn i et fargerikt og majestetisk univers, et slags rocka burlesk show
med drøssevis av hentydninger til ulike populærkulturelle fenomener, med 90-tallets Twin Peaks som hovedtema for plata.

Selve tittelen på albumet "Who killed Amanda Palmer", viser nettopp til det som ble Twin Peaks fansen felles frase mens første sesong av serien rullet over tv-skjermene, nemlig "Who killed Laura Palmer?" Og Tv og film-referansene stopper ikke der, i låta "Leeds United" er budskapet "Who needs love when theres Law
& Order and who needs love when theres Southern Comfort", som henviser til 90-tallets politiserie "Law & Order" og krigstrilleren "Southern Comfort" fra 1981.

Sjangermessig befinner Amanda Palmer seg i et pianobasert grenseland mellom mørk pop og rock, men når man går dypere inn i sømmene på låtene, finner man klare stilistiske referanser til en rekke sjangere, som blues, punk, storband jazz, og ikke minst cabaret, som gjenspeiles i den teatralske stemningen som i stor grad er selve kjennetegnet på Amanda Palmers musikalske univers. Og tro ikke at dette universet slutter etter siste tone på albumet, neida, historien om Amanda Palmer lever videre der musikken slutter, blant annet i form av en bok som viser en bildeserie av artisten poserende som den drepte Amanda Palmer, med tilhørende kommentarer skrevet av fantasy og tegneserie-guruen Neil Gaiman.

Artistens bakgrunn fra drama og teater kommer dessuten tydelig frem i det stilistiske mangfoldet blant albumets låter, og viser seg i hennes evne til å ta på seg ulike musikalske roller, som for eksempel i låta "Whats the use of wondrin", som skiller seg ut fra de øvrige låtene med sitt uskyldige og klassiske tilsnitt.

Sentralt i flertallet av låtene på albumet står dramatikken i musikken. Denne dramatikken gjenspeiles i arrangementene, instrumentasjonen, tekster og ikke minst artistens vokalistiske uttrykk. Noen vanvittig stemmeprakt har Amanda Palmer på ingen måte, men der det skorter på stemmeomfang og teknikk tar hun igjen med innlevelse og kraft i bøtter og spann. Stemmen både brister og piper her og der, det er mildt sagt rufsete i kantene, men dette rustne og upolerte uttrykket kler musikken perfekt, og bidrar til å forsterke inntrykket av autentisk sårbarhet. Spesielt på balladene blir denne sårbarheten særlig synlig, som for eksempel på låta "Ampersand".

Til tross for at musikken fremstår som teatralsk og pompøs i ordenes mest positive betydning, er låtkonstruksjonene på albumet i hovedsak relativt enkle. "Who killed Amanda Palmer" er i all hovedsak 12 gode poplåter forkledd som en musikalsk svart komedie, et tragikomisk burlesk show, fremført av den sårbare og fiktivt drepte Amanda Palmer. Låta "Runs in the family" representerer et klart høydepunkt på plata, og oppsummerer essensen av albumet på treffende vis.

"Who killed Amanda Palmer" er absolutt en bemerkelsesverdig plate, som fortjener langt mer oppmerksomhet enn den så langt har fått. Et aldri så lite must for enhver singersongwriter, pop, rock, punk, cabaret-fan med respekt for seg selv.

mandag 15. desember 2008

Rock uten retning

Etter å ha lest om disse berømmelige Glasvegas-folkene hele høsten 2008, bestemte jeg med for å ta et realt oppgjør med mitt grove rockemessige kunnskapshull, og endelig finne ut hva alt oppstusset handler om. For dere som i likhet med meg har latt høsten passere pent og pyntelig uten å la Glasvegas prege livene deres i nevneverdig grad, kan jeg opplyse om at Glasvegas er rockebandet fra Scotland som det siste året har vært byllen på alles lepper. Små og store aviser og magasiner har skrytt bandet opp i den syvende himmel, lovord store som snøballer har haglet ned fra anmeldere i øst og vest. Med uttrykk som "storartet", "nyskapende", "genialt", og "perfekt rock" friskt i minnet, skal det sies at jeg gikk inn med noe over middels forventninger når jeg omsider satt meg til rette for å lytte til dette sagnomsuste rockebandet.


Det kan jo godt påpekes at mitt utgangspunkt som skeptiker i dette tilfellet slett ikke kommer bandet og musikken deres til gode. Mine bange anelser ble bekreftet fra første tone, og humøret mitt sank ytterligere noen hakk da vokalisten med sin klagestemme satte stemningen og gjorde at jeg begynte å ane hva den triste konklusjonen ville bli allerede etter de første 3 minuttene med Glasvegas. Det er mulig at det er visse koder her jeg ikke har forstått, men denne kjipe gitarrocken toppet med vokal med alt for mye klang kan da umulig karakteriseres som nyskapende?

Åpningslåta "Flowers & Football Tops" fremstår for meg som en uendelig lang og kjedelig hyllest til ett eller annet arbeiderklassefenomen, muligens fotball, som jeg overhodet ikke har noe forhold til, og når det fortsetter i samme gata på neste låt, neste låt og neste låt etter det, blir monotonien nesten uutholdelig. Plata fortoner seg formelig som en eneste lang rockemedley fra helvete, hvor sutrekoppen av en vokalist skriker ut sin angst og ensomhet med obligatorisk knekk på stemmen.

Når debutplata i desember i tillegg utvides med 6 julelåter, som også kan kjøpes separat som en egen EP, renner begeret over for min del. Her er sagingen på gitarene roet noe ned til fordel for stemningsfull pianokomping og bjelleklang i hyggelig miks med skotsk dialekt artikulert så tydelig at man begynner å lure på om det hele er en parodi. Vokalen druknes i klang, og det glade julebudskap overbringes i kjent sutrete Glasvegas stil.

Musikalsk sett er det i alle fall ingen ting å si på gjenkjenneligheten til bandet. Glasvegas har uten tvil funnet sitt sound, enten man velger å kalle musikken nyskapende eller ei, men spør du meg er det også dette som blir bandets fallgrop. Fri meg!, tenker jeg i det jeg har hørt gjennom plata, inkludert de rørende julesangene et par ganger for mye, og begynner å bli moderat svimmel etter fuzz og reverb.

Alikevel kan jeg ikke dy meg for å sjekke om det skulle lure seg noen godbiter av noen låter på bandets myspace. Og så sannelig! Julegave til alle Nirvana-fans: Tidenes seigeste og trøtteste versjon av "Come as you are".

Kjære julenisse, hvis du virkelig finnes og er så godhjertet som jeg har hørt at du er: Ingen Glasvegas under juletreet i år takk, eller til neste år for den sakens skyld.

torsdag 27. november 2008

En lysende Terne

Svenske Anna Ternheim er for tida aktuell med sitt tredje album, "Leaving on a mayday". Noe underende spør jeg meg selv hvilken planet jeg har vært på den siste tida, for denne talentfulle svensken har gått meg hus forbi i mange år nå.

Ironisk nok fikk jeg øynene opp for denne sangfuglen først etter å ha lest tidenes tristeste anmeldelse i Aftenpostens Oslopuls, skjønt å kalle knappe 90 ord for en "anmeldelse" kan vel neppe karakteriseres som annet enn et hån mot selv den lateste leser. Jeg håper for guds skyld denne lille notisen av en anmeldelse forbeholdes nettutgaven av Oslopuls, og at betalende lesere slipper slikt unødig journalistisk smårusk papirutgaven.

søndag 12. oktober 2008

Country til nasjonen

Glem Heidi Hauge og Liv Marit Vedvik, glem trailergrill, trailersprekk og cd-salg på bensinstasjonene: i morgen den 13.oktober får landet en ny countrydronning. Ida Jenshus heter hun, og du kan like greit merke deg navnet først som sist uavhengig av om du er svak for cowboyhatt, banjo og slide-gitar eller ikke. Ida Jenshus kan godt vise seg å bli noe av det friskeste som har skjedd i norsk musikkliv på aldri så lenge, og da har jeg ikke glemt at Marit Larsen også er ute med nytt album i disse dager.

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg umiddelbart har latt meg begeistre av Ida, men om salgstallene skyter i været når albumet slippes i neste uke stiller jeg meg noe avventende til. Mange husker henne kanskje fra "Lyden av lørdag" på NRK hvor hun gikk seirende ut av hele konkurransen for om lag et år siden, men spørsmålet er om nasjonen er moden for en countryartist som ikke primært profileres via landets bensinstasjoner og poserer på albumcoveret med frynsete skinnjakke i semsket skinn og spisse boots?

Selv lar jeg salgstall være salgstall, "Color of the sun" er utvilsomt et album som skal inn i min musikksamling, uansett hva nasjonens dom måtte bli. Jeg fryder meg stort over at en ung artist som Ida Jenshus, som til tross for at hun på lik linje med flere andre unge talenter har fått profilering gjennom en tv-konkurranse, styrer langt unna alt som minne om en hasteplate for å holde på effekten fra tv-eksponeringen. Et helt år har vi som oppdaget Ida gjennom "Lyden av lørdag" sett oss nødt til å vente på debutplata.

Som inngang til Ida Jenshus' roots- og country-univers anbefaler jeg låta "For the nation", som er radiosingel nummer to fra artisten, eller bare kjøp hele plata så er du ferdig med det.

Det skal i alle fall jeg. Ventetiden er over.
Related Posts with Thumbnails