Siste poster

lørdag 31. oktober 2009

Om å spise fisk

Noen skuespillere bare har det. Mickey Rourke har det. Spesielt i Francis Ford Coppolas film fra 1983, Rumblefish. Rumblefish er historien om en lokal high-school tøffing ved navn Rusty James (Matt Dillon), som strever etter å leve opp til storebrorens (Mickey Rourke) legendariske rykte i nærmiljøet. I tillegg til å være en film med mange fine skuespillerprestasjoner, har filmen et fantastisk kult soundtrack. Ingen grunn til å sitte på gjerdet her med andre ord. Se den!


mandag 26. oktober 2009

Vann til elefantene

- Stig på kjære venner! Kom bare nærmere, slik ja! Helt her fremme er det fortsatt plasser! Vær nå ikke redde. Stig på, stig på. Velkommen, mine damerrrr og herrrerrr! Det er en glede å presenterrre, Benzini-brødrenes Mest Spektakulære Sirkus i Verden!

Jeg sitter på fjerde benkerad. I hånden knuger jeg den rosafargede biletten mens jeg strekker hals for å få bedre oversikt over sirkusmanesjen. Det lukter stramt av sagmugg og svette. Orkesteret spiller opp, og parademasjen begynner. En etter en kommer de inn, alle sammen. Klovner, akrobater, hester, giraffer og store kattedyr. Publikum gisper begeistret da en stripete tiger med flenger i pelsen streifer så nær første rad at de kunne tatt på den hvis de ville. Sirkusdirektøren selv bukker verdensvant, og veiver stolt med armene da et digert grått dyr entrer teltet. Elefanten. På hodet til dyret sitter en vever kvinne i rosa. Hun strekker på armene og vinker begeistret.

Publikum ler høyt da elefanten trekker ned buksene på klovnen som går foran henne i manesjen. Det gomles popcorn og slafses i sukkerspinn. En gutt som sitter ved siden av meg reiser seg på benken for å se bedre da elefanten reiser seg på to bein og blåser ut en tordnende salutt gjennom snabelen sin. Gutten jubler og klapper i hendene.

I det baktroppen forlater teltet, ser jeg i et raskt glimt sirkusdirektørens rådville blikk. Han gestikulerer vilt mot noen bak sceneteppet og peker rasende på elefanten som forlater manesjen.

Noe er galt.

Publikum har ennå ikke oppdaget det, de har blikket fiksert på luftakrobaten som i dette øyeblikk er på vei opp taustigen som dingler ned fra toppen av teltet, men fra plassen min til høyre for artistenes utgangsdør, kan jeg glimtvis se hva som foregår bak teltduken. Kvinnen i rosa har kommet seg ned fra elefanten, og står med ansiktet vendt mot direktøren. En tredje person med elegant flosshatt og hvite ridebukser står ved siden av direktøren. Han er rød i ansiktet og gestikulerer vilt.

Mens luftakrobaten svinger seg høyt og lavt og avslutter det hele med en dobbel saltomortale, slår orkesteret over i Stars and Stripes. -Pokker!, hveser en av popcornselgerne bak meg. -Katastrofemarsjen!

Jeg snur meg brått og han fanger blikket mitt. Huden hans er brun og læraktig, med øyne som er både harde og sorgmodige på samme tid. Jeg tenker at dette må være ansiktet til en mann som ser slutten komme. Han legger en hånd på skulderen min. -Kom deg ut jente, sier han lavt.

Katastofen bryter løs.

Skrikene kommer først et og ett, før det kuliminerer i en kakafoni av frykt. Dyrene er løse. En panter har funnet veien til hovedteltet. Isbjørner og lamaer ferdes fritt i kulissene. Bakken vibrerer av hundrevis av føtter som desperat prøver å finne veien ut. Orkesteret slutter å spille.

I det jeg legger på sprang ut i midtgangen mellom benkeradene, ser jeg en ung mann med rødt hår storme forbi meg. Han forsvinner målbevisst i retning av manesjen. Jeg står som frosset fast i noen sekunder. Jeg ser han ikke lenger. Jeg skubbes og dyttes av oppjagede mennesker, men så hører jeg noen rope: -Ikke gjør det! Ikke gjør det!

I et raskt glimt ser jeg den rødhårede mannen. En liten orangutang klamrer seg til ett av bena hans, men han står urørlig. Foran ham står en skikkelse i rosa paljetter. Jeg kjenner henne igjen fra elefantopptrinnet bare minutter tidligere. Hun holder et fast grep rundt ei rusten jernstang. Hun virker merkelig malplassert midt i kaoset med sine rosa paljetter.

Foran henne ligger en mann. Hodet hans er kløyvd i to. Jeg legger på sprang. Fortsatt holder jeg sirkusbiletten i hånda.

Dette er min opplevelse av Sara Gruens bok Vann til Elefantene. Les den du også!

lørdag 24. oktober 2009

Tull og juleball

Ordet julealbum klinger sjelden godt. Om noe, så klinger det mest av muligheter til å lage sentimental musikk som bare kan fungere i løpet av en gitt tidsperiode hvert år. I tillegg klinger det surt av muligheter til å tjene penger på personer hensatt til julens kjøperus.

Men så sikkert som at det blir jul hvert år, kommer også julealbumene. På plateselskapet Universals nettsider varsles det om at julen starter 10.november i år. Plata som skal sørge for å sette deg i den riktige julestemningen har fått navnet Midwinter Graces, og artisten som denne gangen har slengt seg med på julelasset er ingen ringere enn Tori Amos.

Selv om Universal ikke kan dy seg,og promoterer albumet med frasen : Tori Amos synger julen inn!, merker jeg at jeg øyner et aldri så lite håp for denne juleplata, eller "seasonal album", som er en mye hyggeligere betegnelse. Plata inneholder Toris tokninger av sine egne julefavoritter, pluss egenkomponerte originalspor. Dessuten får hun god hjelp av både storband og orkester, og det lover jo bra. Kanskje julen er reddet i år? Jeg blir i alle fall ikke kjempesur hvis jeg finner Midwinter Graces under juletreet.

fredag 23. oktober 2009

Livet er for kort for temafest

Ingen lager så uforskammet enkel og direkte popmusikk som svenskene, det er Raymond og Maria et levende bevis på. Der hvor norske komikere harselerer med selvsentrerte visesangere, tøyer Raymond og Maria strikken enda lengere. De synger om det uinteressante ved hverdagslivet så fritt og hemningsløst at vår egen Jan Eggums melankolske betrakninger om grå gardiner og smale ungkarssenger blir barnemat i forhold.

Bak navnet Raymond og Maria skjuler det seg et band bestående av seks personer. De lager brilijant popmusikk gjennom å fortelle om bussen som er for sen, og om leiligheter som er til salgs, ispedd småfilosofiske utsagn. "Livet er for kort for temafest med spørresport", synger Raymond og Maria, og man kan ikke annet enn å være enig.

Vil du høre mer om Raymond og Maria? Hør mitt innslag om den svenske hverdagspopgruppa på RadiOrakels nye fine nettsider.
Related Posts with Thumbnails