Siste poster

mandag 26. oktober 2009

Vann til elefantene

- Stig på kjære venner! Kom bare nærmere, slik ja! Helt her fremme er det fortsatt plasser! Vær nå ikke redde. Stig på, stig på. Velkommen, mine damerrrr og herrrerrr! Det er en glede å presenterrre, Benzini-brødrenes Mest Spektakulære Sirkus i Verden!

Jeg sitter på fjerde benkerad. I hånden knuger jeg den rosafargede biletten mens jeg strekker hals for å få bedre oversikt over sirkusmanesjen. Det lukter stramt av sagmugg og svette. Orkesteret spiller opp, og parademasjen begynner. En etter en kommer de inn, alle sammen. Klovner, akrobater, hester, giraffer og store kattedyr. Publikum gisper begeistret da en stripete tiger med flenger i pelsen streifer så nær første rad at de kunne tatt på den hvis de ville. Sirkusdirektøren selv bukker verdensvant, og veiver stolt med armene da et digert grått dyr entrer teltet. Elefanten. På hodet til dyret sitter en vever kvinne i rosa. Hun strekker på armene og vinker begeistret.

Publikum ler høyt da elefanten trekker ned buksene på klovnen som går foran henne i manesjen. Det gomles popcorn og slafses i sukkerspinn. En gutt som sitter ved siden av meg reiser seg på benken for å se bedre da elefanten reiser seg på to bein og blåser ut en tordnende salutt gjennom snabelen sin. Gutten jubler og klapper i hendene.

I det baktroppen forlater teltet, ser jeg i et raskt glimt sirkusdirektørens rådville blikk. Han gestikulerer vilt mot noen bak sceneteppet og peker rasende på elefanten som forlater manesjen.

Noe er galt.

Publikum har ennå ikke oppdaget det, de har blikket fiksert på luftakrobaten som i dette øyeblikk er på vei opp taustigen som dingler ned fra toppen av teltet, men fra plassen min til høyre for artistenes utgangsdør, kan jeg glimtvis se hva som foregår bak teltduken. Kvinnen i rosa har kommet seg ned fra elefanten, og står med ansiktet vendt mot direktøren. En tredje person med elegant flosshatt og hvite ridebukser står ved siden av direktøren. Han er rød i ansiktet og gestikulerer vilt.

Mens luftakrobaten svinger seg høyt og lavt og avslutter det hele med en dobbel saltomortale, slår orkesteret over i Stars and Stripes. -Pokker!, hveser en av popcornselgerne bak meg. -Katastrofemarsjen!

Jeg snur meg brått og han fanger blikket mitt. Huden hans er brun og læraktig, med øyne som er både harde og sorgmodige på samme tid. Jeg tenker at dette må være ansiktet til en mann som ser slutten komme. Han legger en hånd på skulderen min. -Kom deg ut jente, sier han lavt.

Katastofen bryter løs.

Skrikene kommer først et og ett, før det kuliminerer i en kakafoni av frykt. Dyrene er løse. En panter har funnet veien til hovedteltet. Isbjørner og lamaer ferdes fritt i kulissene. Bakken vibrerer av hundrevis av føtter som desperat prøver å finne veien ut. Orkesteret slutter å spille.

I det jeg legger på sprang ut i midtgangen mellom benkeradene, ser jeg en ung mann med rødt hår storme forbi meg. Han forsvinner målbevisst i retning av manesjen. Jeg står som frosset fast i noen sekunder. Jeg ser han ikke lenger. Jeg skubbes og dyttes av oppjagede mennesker, men så hører jeg noen rope: -Ikke gjør det! Ikke gjør det!

I et raskt glimt ser jeg den rødhårede mannen. En liten orangutang klamrer seg til ett av bena hans, men han står urørlig. Foran ham står en skikkelse i rosa paljetter. Jeg kjenner henne igjen fra elefantopptrinnet bare minutter tidligere. Hun holder et fast grep rundt ei rusten jernstang. Hun virker merkelig malplassert midt i kaoset med sine rosa paljetter.

Foran henne ligger en mann. Hodet hans er kløyvd i to. Jeg legger på sprang. Fortsatt holder jeg sirkusbiletten i hånda.

Dette er min opplevelse av Sara Gruens bok Vann til Elefantene. Les den du også!

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts with Thumbnails