Siste poster

onsdag 28. april 2010

En gutt med krøllete hår får bank av musikkanmelder



Skribentkollega i groove.no, Anders Bø, er visst ikke spesielt begeistret for The Pink Robots debutalbum:

"Er noen av låtene verdt å få med seg? Nei! Kommer jeg til å høre på dette frivillig igjen? Absolutt ikke! Det eneste positive jeg kan si er at jeg gratulerer The Pink Robots med å ha gitt ut den verste norske plata jeg har pint meg gjennom og noe av det største makkverket som noen gang har sneket seg inn på stereoanlegget mitt." Anders Bø, Groove.no

Videoen er like dårlig. Se den selv, og gjør opp en mening, eller gjør som meg, les anmeldelsen til Bøe, og stol på han.

søndag 25. april 2010

Anti-pop

For lat til å lese dette innlegget? Denne anmeldelsen ble opprinnelig gjort for Radiorakel 24.04.10. Gå hit for å høre.

"Hvis jeg ikke hadde jobbet med musikk, ville jeg hatt min egen iskrembutikk i London. Jeg ville servert is med selvlysende grønn saus,og hatt på meg et lite, søtt rutete forkle". Det forteller britiske Kate Nash, som akkurat nå er aktuell med sitt andre album. Og pussig nok, når man hører på albumet, som har fått navnet My best friend is you, føles veien fra musikk til iskrem overraskende kort. Kate Nash synger nemlig ofte om hverdagslivet, om grillmat, måker, lommetyver, bøker, og vennskap.

Kate Nashs musikalske karriere startet for 3 år siden da hun gav ut debutalbumet Made of Bricks. Hjemme i UK gikk debuten til topps på salgslistene og hun gjorde det også bra på singellistene med låta Foundations. Sjangermessig beveger hun seg i samme terreng på oppfølgerplata som hun gjorde på førstealbumet, i indie-pop, eller eventuelt anti-pop land.

Det låter litt som om noen krysset Regina Spektor med Lilly Allen og kastet inn en klype feminisme. Til tider er hun uforskammet mainstream, som for eksempel på singellåta Dah-Wah-Doo, mens hun i neste øyeblikk begir seg inn i det snåle og rare, som på Mansion Song, som egentlig ikke bare er en sang i det hele tatt, men en ledenskaplig tale hvor hun råder kvinner til å ikke ty til sex for å komme seg frem i verden.

På mange måter er noe av det mest facinerende med Kate Nash hvordan hun opererer med en kompromissløs oppfatning om hva som er greit og ikke innen popmusikken. På radio og tv er det helt klart ikke greit å være så stygg i kjeften som Kate Nash er på mange av låtene sine på albumet. På den andre siden er det ingen ting som gjør seg så godt på tv og radio som Kate Nashs iørefallende poplåter, produsert av Bernard Butler, som blant annet er mannen bak suksessartisten Duffy.

Ulempen med å leke seg så fritt med popsjangeren som Kate Nash gjør, er at resultatet fort kan oppfattes som litt vinglete. Noen ganger tar jeg faktisk meg selv i å lure på om mainstream-låtene på albumet bare er et skalkeskjul for å selge album, mens den virkelige Kate Nash ligger og lurer i alle de småpussige poplåtene som definitivt ikke vil få mye spilletid på de fleste radiostasjoner.

Uansett, tåler man å bli hersjet litt med og liker overraskelser, er det ingen ting i veien for å gi Kate Nash en fair sjanse. Man kan snu å vende på det hvordan man vil, fakta er at Kate Nash med My best friend is you har laget et annerledes popalbum som ganske sikkert vil overraske deg på mer enn en måte.

torsdag 22. april 2010

Gulity pleasure



Min store guilty pleasure denne våren er britiske Ellie Goulding. Egentlig holder jeg meg langt unna så fort noe bare lukter en anelse dance, men låta Under the Sheets har visst midlertidig kurert meg for min dance-frykt. Ellie Goulding har en fantastisk sjarmerende og sær stemme, som man bare må elske.

Hvis du som meg er allergisk mot dance, anbefaler jeg videoen ovenfor. Akustisk versjon av låta Starry Eyed.

tirsdag 20. april 2010

Petrus T. Ratajczyk eller Peter Steele om du vil



Av en eller annen grunn blir jeg stadig jaget tilbake til 90-tallet denne uka. I dag fant jeg ut at Peter Steele er død, omtrent 6 dager på overtid, og det fikk meg til å tenke på mitt første og eneste Type O Negative album, Bloody Kisses fra 1993.

Ettersom jeg ikke har hørt noen av de andre albumene, men elsket dette, vil jeg påstå at det antagelig markerer høydepunktet i Peter Steeles karriere. Sammen med opptredenen på Jerry Springer Show (se video ovenfor). Kjempepussig at han bruker samme hilsen til publikum som jeg alltid gjør når jeg møter ukjente mennesker.

mandag 19. april 2010

5 bjørner i en seng synger på engelsk



Den er bare søt. Og litt irriterende.

søndag 18. april 2010

Catsuits og hverdagsrealisme

Nettmagasinet Femelle er oppe og går for full maskin. Denne uka har jeg gjort en anmeldelse av Alicia Keys siste album The Element of Freedom.

Til alt hell hadde jeg ikke sett noen av musikkvideoene til låtene fra albumet før jeg gjorde anmeldelsen, ellers er jeg stygt redd for at utfallet ikke ville blitt så godt som det ble. Du er herved advart mot Alicia Keys siste musikkvideoer: Med mindre du har en sterk forkjærlighet for lilla catsuits og liksom-poetisk hverdagsrealisme, er det like greit å holde seg unna.

fredag 16. april 2010

Ashes! Ashes!

Alt dette snakket om Island og vulkaner får meg av en eller annen grunn til å tenke på Island, og i forlengelsen av det, islandsk musikk. Min kjennskap til musikk fra vulkanøya har lenge begrenset seg til Björk og Sigurd Ros, men via venner med god smak plukket jeg opp et tips om den islandske artisten Hafdis Huld.

Hun falt umiddelbart i smak med sin ubekymrede historiefortellende pop, og da hun var innom Norge i vinter, fikk jeg jammen sjansen til å møte henne for et intervju også for Groove.

Intervjuet kan du lese her.
En sjarmerende video ser du her. Værsågod!

onsdag 14. april 2010

Tryaholic - må bare prøve det!


Joda, jeg inrømmer det glatt. Mye av moroa med å blogge er å gjøre alt det man kan gjøre med en blogg som ikke involverer det å produsere innlegg. Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har brukt på å lete etter templates, teste nye widgets, sjekke ut nye bloggplattformer og så videre.

I all min iver har jeg kjøpt domener i hytt og pine, gitt meg selv hodeverk etter endeløse timer med Wordpress, og lagt større og større planer for min nettaktivitet. Som regel bare for å vende tilbake til gode, gamle Paapp på Blogger.

Mitt siste innfall var å teste Tumblr, som er en artig, liten bloggtjeneste. Her står brukervennligheten i høysetet, og målet er som navnet antyder: Å poste bilder, linker, videoer, og tekster slik at andre brukere kan tumble (snuble) over dem.

Dessverre kan jeg ikke skryte av å være en aktiv tumblr akkurat nå, men hvis du alikevel vil se, finner du Tumblr-bloggen min her.

På Femelle.no kan du dessuten lese en artikkel jeg har skrevet om Tumblr.

tirsdag 13. april 2010

Hvor ble det av 90-tallet?


Det er ikke det samme lenger å være sinna-dame med ring i nesa, ha på seg boblebukse inne, gå med bukseseler lett hengslengt langs hoftene, hoppe rundt i et hvitt studio med kraftige boots, flette toppen av håret, og headbange mens man annonserer for verden at man ikke ønsker å være noens kone.

Jeg vil så gjerne, men den tiden er liksom bare forbi.

mandag 12. april 2010

Dansk språkforvirring

I februar i år under årets By:Larm her i Oslo, var jeg så heldig å få møte to hyggelige karer fra det danske bandet Efterklang på oppdrag for groove.no. Rasmus og Claus var uforskammet blide og våkne der de satt i lobbyen på Oslo Plaza, mens jeg var smågroggy etter en sen konsertkveld dagen før, og dessuten angrepet av mild danske-angst som begynte å vokse seg sterkere da jeg tankeløst avslo å gjennomføre intervjuet på engelsk. -Dansk er som musikk i mine ører, kvitret jeg eplekjekt, mens jeg håpet at hjernen min på magisk vis skulle slå over i en modus som kunne dekode nabospråket til det reneste bokmål.

Og tro det eller ei, hard konsentrasjon viste seg heldigvis å gi resultater. Jeg surfet plutselig på en god bølge av uventet og spontan danske-forståelse, godt hjulpet av Efterklangernes tydelige språkføring.

Men så gikk det som det måtte gå. Midt i en lang avhandling om det nye albumet Magic Chairs dukket ordet "nemmere" opp, og stokket det helt til for meg. Jeg satt ganske overbevist om at det enten betyr "verre" eller "bedre", men forskjellen her er jo ganske kritisk, så jeg satte min lit til at jeg i bearbeidingsprosessen av intervjuet kunne bytte ut "nemmere" med noe nøytralt som ikke ville ødelegge for danskenes budskap om Magic Chairs.

Resultatet av intervjuet kan du lese her.

Selvfølgelig var jeg ikke alene om karre til meg en bit av Efterklang. NRK Lydverket hadde ikke uventet hermet etter meg og var på plass for å sjekke ut om det er hold i gjengens egne påstander om at de ikke er et skikkelig band. Denne videoen beviser vel en gang for alle både at Efterklang fungerer akustisk, og at de fortjener tittelen som band, selv om jeg er usikker på om jeg trenger å se bandmedlemmene sitte på do med xylofon.

Ps: Jeg vet fortsatt ikke hva "nemmere" betyr. Hjelp?

søndag 11. april 2010

Sofie skriver om ting hun ikke kan: Shoegazing, hva er det?

Du kan også høre meg snakke om shoegazing på Radiorakel.no.

Begrepet shoegazing er kanskje mer aktuelt enn på lenge som betegnelse på en subsjanger innen alternativ rock. Oslo-baserte Maribel har høstet skamgode kritikker for sin siste utgivelse her i hjemlandet, og supergruppa Serena Maneesh erobrer stadig nytt terreng. Men hva er egentlig shoegazing? Og ikke minst, hvor kommer det fra, dette mystiske begrepet som stadig popper opp i anmeldelser og konsertomtaler?

For å finne ut av det må vi skru klokka noen år tilbake. Vi reiser nærmere bestemt nesten 20 år tilbake i tid, til en hendelse som for ettertiden har blitt stemplet som det originale opphavet til begrepet shoegazing. Vi befinner oss nå tidlig på 90-tallet og har samtidig foretatt et lite hopp over Nordsjøen til de britiske øyer. En skribent for det britiske musikkmagasinet Sounds går en sen kveld på konsert med det London-baserte indierock bandet Moose. Tilfeldighetene vil ha det til at Moose står på scenen med nyinnøvd materiale denne kvelden, med en vokalist som ikke helt stoler på sin egen hukommelse. For å sikre seg mot muligheten til å gå i baret og ødelegge for det nyetablerte bandet, har vokalisten derfor tepiet fast tekstene til de nye låtene på scenegulvet. Konserten ut blir han stående med blikket stift festet på gulvet, nesten urørlig.

Representanten fra musikkmagasinet Sounds er på plass for å rapportere fra konserten, og inspirert av vokalisten som tilsynelatende sto og stirret på sine egne sko under hele konserten, kan han for første gang på trykk presentere begrepet shoegazing for sine lesere. Det tok ikke lang tid før andre musikkblader plukket opp begrepet og begynte å feste merkelappen på band som allerede var godt etablerte, som for eksempel My Bloody Valentine. Og ordet shoegazing skulle vise seg å passe godt på en rekke band som var aktive lenge før vokalisten i Moose gjorde sin opptreden. Fra 80-tallets Cocteau Twins og Jesus and the Mary Chain til tidlig 90-talls Ride og Lush.

Blant dem som var med på å spre shoegazing som et sjangersettende begrep, finner vi det tonaangivende musikkmagasinet NME. De snappet opp ordet og begynte å bruke det om band hvor spesielt gitaristene så ut til å være i en egen tankeverden, nærmest hypnotisert av sine egne gitarpedaler, eller til forveksling, sko, under konsertene. Disse bandene fremsto ofte som innadvendte på scenen, dypt fokusert på egen musikk mens de bombarterte publikum med støyende lydvegger.

Den gang som i dag, er og blir shoegazing et noe ullent begrep som mange band selv har et noe distansert forhold til. Da begrepet ble innført brukte man det først og fremst som merkelapp på band som lagde musikk som var en blanding av alternativ rock, pop, indie, støy og psykedelia. Bruk av distortion, fuzz og støy står naturlig nok sentralt, og et viktig sjangertrekk er dessuten at vokallinjene ofte blendes inn i den øvrige musikken til det nærmest uhørbare. På den måten fremstår shoegaze ofte som drømmende og introvert.

Da 90-tallet begynte å modnes, fikk den første bølgen av shoegaze fikk en litt trist nedtur. Mange av shoegaze-bandene ble stemplet som en del av The scene that celebrates itself.
Dette uttrykket kom fra britisk musikkpresse som hevdet at shoegazerne kun var musikere som tråkket opp gamle stier ved å ofte inspireres av de samme musikalske referansene, spille i hverandres band og gå på hverandres konserter. Det ble hevdet at de var selvopptatte og utilgjengelige.

Til forskjell fra andre undergrunnssjangre som grunge og britpop, ble aldri shoegazing tatt inn i varmen av de store publikumsmassene. Tvert om har shoegazing fortsatt som subssjanger innen den alternative rocken uten å nå de store kommersielle høydene gjennom resten av 90-tallet. I ettertid har vi derimot fått en ny bølge av nyetablerte shoegaze-inspirerte band, som ofte refereres til som nu-gaze. Men den opprinnelige shoegazen lever alikevel idag, og finner stadig nye tilhengere.

lørdag 10. april 2010

Spread the word


Femelle.no er et nytt nettmagasin rettet mot jenter. Magasinet skal holde fokus på blogg-Norge, i tillegg til å levere interessante artikler innenfor en rekke ulike temaer. Heldig som jeg er, skal jeg være med på å fylle blant annet musikk-kategorien med fine artikler og anmeldelser.

Første offer for min penn ble Idol-vinner fra 2006, Aleksander With, på oppfordring fra redaktøren av Femelle. Les min vurdering av hans andre album, Still Awake, på femelle.no.

fredag 9. april 2010

Paraplydrinker og sommersol

Er du for lat til å lese dette innlegget? Hør meg snakke om debutplata til Maria Due på Radiorakel.no

Tro det eller ei, i dag har sommeren kommet til Oslo. På balkongen min er det sol, og balkongdøra står åpen mens jeg sitter og blir kald på tærne og hører på Maria Due. Og selv om vi ikke ikke har kommet lenger enn til april, kan vil like godt blåse av letingen etter årets sommeralbum. Det har nemlig allerede kommet, og smaker søtt av jordbær, bølgeskvulp, sol og sykling.

Det er Lillesand-jenta Maria Due som på magisk vis har snublet over oppskriften mot selv den kraftigste vinterdepresjon. For med sitt debutalbum Kissing in Public har hun sammen med backingbandet All the other Birds trommet sammen til et skikkelig sommerkalas. Det flørtes med bossarytmer, franske tekster og amerikansk visesang. Slenger vi i tillegg inn et par paraplydrinker og litt solkrem, så kan man formelig føle sommersola varme på kroppen.

Det var først i 2008 etter opptredener på By:Larm at Maria Due begynte å fange folks oppmerksomhet. Samme år ble låta Better Soon kåret til ukas Urørt på P3, og denne låta er også å finne på det nye albumet. Better Soon er en lettlivet feel-good låt med tydelige referanser til 70-tallets visesang. Både akkordføringer og vokalmessige fraseringer gir sterke assosiasjoner til Joni Mitchell, men uten at det på noen måte høres tilgjort eller lånt ut.

Stilmessig har Maria Due plassert seg med føttene godt plantet i bossa-land. På tittellåta Kissing in Public demonsterer hun tydelig hvorfor bossapop-stempelet er umulig å komme utenom når man omtaler dette albumet. Når hun i tillegg et stykke ut i låta klemmer til på upåklagelig fransk, er alle bekymringer som blåst ut av vinduet. Dessuten er det umulig å komme bort i fra hvor behagelig det er å nyte et album, som til tross for sin forankring i singersongwriter tradisjonen, ikke faller ned i et hav av selvmedlidenhet, klaging og sentimentalietet. Kissing in Public er tvert om full av håp,positivitet og bekymringsløs, sommervarm glede.

Men selv om Kissing in Public er ei plate som oser av sommer og sol, er det absolutt ikke sånn å forstå at Maria Due har gått berserk i lykkepilleglasset. På låtene Don't you say og Where the river is slow viser hun at hun har flere en en streng og spille på. Den mørke countrylåta Where the river is slow, er helt klart et av platas høydepunkter med sine melodramatiske undertoner.

Og selv om det er vel og bra med sommer og sol i parken, er det enda godt at Maria Due i det minste har et par låter på albumet som bryter med bossa-idyllen. For det er ikke til å komme bort i fra at i det store og hele så blir Kissing in Public litt for rundt i kantene til å nå helt til topps. Litt mer edge hadde gjort seg. Men for all del, dette albumet er alikevel en god kandidat til soundtracket for sommeren 2010.
Related Posts with Thumbnails