Siste poster

torsdag 18. desember 2008

The soundtrack of my life

En gang i blant, kanskje til og med en sjelden gang i blant, kan man være så heldig å støte på et album som bokstavlig talt forandrer fargene på omgivelsene dine, og som for en kortere eller lengre periode fungerer som det perfekte soundtracket for ditt liv. Du vet at du har funnet et slikt album, når denne musikken finnes i hodet ditt, selv når den egentlig er skrudd av, og når du kan gjenkalle ubetydelige minner knyttet til å høre på den, som for eksempel antall lyktestolper fra busstoppet og hjem, eller lyden av hunden som bjeffet på deg utenfor butikken for tre uker siden.

Tidlig i høst fant jeg nettopp et slikt album, og selv om vi nå er vel ut i desember, vil det ikke gi slipp på meg. Jeg snakker om den amerikanske låtskriveren, sangeren og pianisten Regina Spektor, og hennes album "Begin to hope". Det som begynte som et ambivalent forhold til denne artistens forkjærlighet for uhemmet miks av sjangere og utstrakt bruk av utradisjonelle vokalteknikker, har utviklet seg til å bli noe som nærmest kan beskrives som et slags avhengighetsforhold. Når stresset tar meg som verst, vet jeg at det finnes en trygg havn, et eget pusterom, bygget opp av fire musikalske vegger som for meg opprettholdes ved lyden av Reginas stemme og hennes piano, hvor selv ikke all verdens fortapelse kan nå meg.

Hør mer om Regina Spektor og finn ut hvorfor hennes musikk begeistrer meg i morgen mellom 15 og 17 på Radiorakels beste musikkprogram Kanal Klang.

Tune in!

tirsdag 16. desember 2008

...and a happy new year!


Årets høydepunkt for meg markeres ved at musikksynsere av ymse slag bruker spalteplass i avisene på å fortelle befolkningen hvilken fantastiske plate du garantert har gått glipp av i år. Denne plata, eventuelt platene, som i år blant annet omfatter mindre omtalte artister som Lindsey Buckingham og Dungen, og mer kjente mediefavoritter som TV On The Radio og Lil Wayne, burde du selvsalg ha stiftet bekjentskap med i året som har gått, hvis du med nød og neppe skal kunne kalle deg moderat musikkinteressert.

Men fortvil ikke hvis du kjenner nettet snøre seg rundt halsen ved synet av disse "årets"-listene. Hvis Lindsey Buckingham, Dungen eller den hårete neo-hippegjengen fra Fleet Foxes ikke er blant dine favoritter for 2008, er det ingen grunn til å gå i grava. Anmeldere og musikkskribenter skal nemlig ligge et hestehode foran oss vanlige dødelige hva musikkpreferanser angår, og er på den måten unntaket fra regelen som bekrefter at det er ugreit å ha sær musikksmak.

Personlig holder jeg en knapp på tidligere omtalte Russian Red som min 2008-favoritt. Google that!

mandag 15. desember 2008

Rock uten retning

Etter å ha lest om disse berømmelige Glasvegas-folkene hele høsten 2008, bestemte jeg med for å ta et realt oppgjør med mitt grove rockemessige kunnskapshull, og endelig finne ut hva alt oppstusset handler om. For dere som i likhet med meg har latt høsten passere pent og pyntelig uten å la Glasvegas prege livene deres i nevneverdig grad, kan jeg opplyse om at Glasvegas er rockebandet fra Scotland som det siste året har vært byllen på alles lepper. Små og store aviser og magasiner har skrytt bandet opp i den syvende himmel, lovord store som snøballer har haglet ned fra anmeldere i øst og vest. Med uttrykk som "storartet", "nyskapende", "genialt", og "perfekt rock" friskt i minnet, skal det sies at jeg gikk inn med noe over middels forventninger når jeg omsider satt meg til rette for å lytte til dette sagnomsuste rockebandet.


Det kan jo godt påpekes at mitt utgangspunkt som skeptiker i dette tilfellet slett ikke kommer bandet og musikken deres til gode. Mine bange anelser ble bekreftet fra første tone, og humøret mitt sank ytterligere noen hakk da vokalisten med sin klagestemme satte stemningen og gjorde at jeg begynte å ane hva den triste konklusjonen ville bli allerede etter de første 3 minuttene med Glasvegas. Det er mulig at det er visse koder her jeg ikke har forstått, men denne kjipe gitarrocken toppet med vokal med alt for mye klang kan da umulig karakteriseres som nyskapende?

Åpningslåta "Flowers & Football Tops" fremstår for meg som en uendelig lang og kjedelig hyllest til ett eller annet arbeiderklassefenomen, muligens fotball, som jeg overhodet ikke har noe forhold til, og når det fortsetter i samme gata på neste låt, neste låt og neste låt etter det, blir monotonien nesten uutholdelig. Plata fortoner seg formelig som en eneste lang rockemedley fra helvete, hvor sutrekoppen av en vokalist skriker ut sin angst og ensomhet med obligatorisk knekk på stemmen.

Når debutplata i desember i tillegg utvides med 6 julelåter, som også kan kjøpes separat som en egen EP, renner begeret over for min del. Her er sagingen på gitarene roet noe ned til fordel for stemningsfull pianokomping og bjelleklang i hyggelig miks med skotsk dialekt artikulert så tydelig at man begynner å lure på om det hele er en parodi. Vokalen druknes i klang, og det glade julebudskap overbringes i kjent sutrete Glasvegas stil.

Musikalsk sett er det i alle fall ingen ting å si på gjenkjenneligheten til bandet. Glasvegas har uten tvil funnet sitt sound, enten man velger å kalle musikken nyskapende eller ei, men spør du meg er det også dette som blir bandets fallgrop. Fri meg!, tenker jeg i det jeg har hørt gjennom plata, inkludert de rørende julesangene et par ganger for mye, og begynner å bli moderat svimmel etter fuzz og reverb.

Alikevel kan jeg ikke dy meg for å sjekke om det skulle lure seg noen godbiter av noen låter på bandets myspace. Og så sannelig! Julegave til alle Nirvana-fans: Tidenes seigeste og trøtteste versjon av "Come as you are".

Kjære julenisse, hvis du virkelig finnes og er så godhjertet som jeg har hørt at du er: Ingen Glasvegas under juletreet i år takk, eller til neste år for den sakens skyld.

fredag 5. desember 2008

En bloggers forbannelse

Etter snart fem måneder som mer eller mindre aktiv blogger, er det en ting som står krystallklart for meg: Det nytter ikke å bare sitte i et mørkt hjørne av leiligheten med sviende øyne etter et halvt døgn på nettet uten annen stimulans enn traktekaffe og bixit havrekjeks og tro at det holder å spy ut en enkelt blogginnlegg i ny og ne om Britney Spears og Mannen som elsket Yngve. Dette gjør deg ikke til en blogger. En virkelig blogger er du ikke før du i tillegg til å spre eder og galle over stort og smått et par ganger hver uke, også danner deg en egen liste over dine egne
favorittblogger.

Du må ikke komme her å tro at du kan blogge uten å lese andres blogger.

Samvittighetsfull som jeg er, har jeg virkelig gjort noen tapre forsøk på å tråle gjennom en hel rekke ulike blogger i søken etter min absolutte favorittblogg. Mang en sen kveld har blitt til tidlig morgen, og prosessen har gitt meg både såre fingertupper og såre øyne. I klokkeklar tro på at denne ene unike bloggen som vil få meg til å både le og gråte på en gang, som vil lyse opp dagen min, som vil fylle hodet mitt med visdom, som vil vekke mitt engasjement og gi næring til min interesse for de ubetydelige stemmers mening om stort og smått, kan finnes der ute et sted, har jeg til og med gått så langt som å ty til blogspot bloggenes "neste blogg"-funksjon.

Etter å ha brukt hele forrige måned på denne omfattende søkeprosessen, med det resultat at min egen blogg har blitt forsømt på det groveste med kun tre postede innlegg for november, sitter jeg igjen med lite annet enn traumatiske minner fra en svipptur innom en tvilsom blogg med utallige bilder av nett-klisjeen String-Emil og en sterk aversjon mot motebloggere.

Etter denne nedturen på nett er det bare ett sted å søke trøst.

Midt i all elendigheten oppdaget jeg nemlig en side som alltid får meg til å trekke på smilebåndet, som tilbyr både underholdningsnyheter og politikk, som forener humor og hverdagsfilosofi, som appelerer til dyrevennen i meg så vel som antropologen. Jeg bare sender ballen videre:

FAIL Blog
Related Posts with Thumbnails