Siste poster

torsdag 30. oktober 2008

Ukjent på Ukjentfestival

Forrige helg gikk Ukjentfestivalen av stabelen på Garage i Oslo. Festivalen, som har som mål å gi uetablerte band muligheten til å spille på etablerte konsertscener rundt om i hele landet, feirer 2 års jubileum i år, og dro til med et to dagers festivalmaraton forrige fredag og lørdag med hele 17 band fra nær og fjern på plakaten.

Undertegnede troppet opp i god tid før konserten på lørdag for å intervjue to av festivalens ytterpunkter: rockebandet Call for Riot og singer-songwriteren Arild Gangdal. Resultatet av disse møtene kan du høre på Radiorakel, fm 99,3 fredag 31.oktober. Intervjuene sendes på Kanal Klang en gang mellom klokka 15 og 17. Får du tunet inn radioen i tide kan du blant annet få vite hva som er trommis Heidis primære behov den siste halvtimen før hun går på scenen, og du får høre om bassist Tores mystiske evne til å forsvinne fra backstageområdet i forkant av konserter. Frister ikke dette, er du kanskje nysgjerrig på hva slags traumatiske opplevelser som har lært gitarist Siv at det er alfa og omega å sjekke utsyret før en gig, eller har du mer lyst til å vite om Arild Gangdal foretrekker te eller whiskey som smøring for stemmen?

I mangel av et bedre norsk uttrykk sier jeg bare: Tune in!

tirsdag 28. oktober 2008

I can has art?














Dagbladet har i anledning kunstauksjonen LOLart i San Fransisco hostet opp en noe bleik artikkel om nettfenomenet LoLcats. Artikkelforfatteren omtaler fenomenet som "de gale kattene", og glimter virkelig til med sin inetsigende beskrivelse av LOLCats som "morsomme kattebilder med småsprø (og gjerne feilstavet) tekst".

Jeg bare rister på hodet, og oppfordrer alle til å brenne en utgave av Dagbladet og oppleve LOLCats slik de virkelig skal oppleves. På nett, mens du sitter i sofaen med pc'en på fanget. Er du av den mer gammeldagse typen kan du tvinne tommeltotter mens du venter på at LoLCat Colleckshun- boken skal sendes til deg i posten.

Get ready for some lolz. Dette er popkultur på sitt beste, srsly.

onsdag 22. oktober 2008

Tenåringsvampyrisme

Vampyrene er i vinden som aldri før i både filmer og tv-serier, og for alle oss blodsugerfans er det mye å glede seg til i tiden fremover. Filmatiseringen av "Twilight", den enormt populære bok-serien av forfatteren Stephenie Meyer, er på vei til det store lerretet, og filmen basert på første bok i serien kommer på norske kinoer i februar neste år. Mens vi venter på de ekstraordinært vakre supervampyrene fra Hollywood, kan vi varme opp med en vampyrhistorie av det mer jordnære slaget, for også svenskene kaster seg på bølgen spriter opp høstmørket med vampyrlitteratur i filmformat.

"La den rette komme inn", regissert av Tomas Alfredson bringer oss tilbake til 1981, til Blackeberg utenfor Stockholm. Her møter vi 12-åringen Oskar, en ensom gutt som får livet sitt forandret når når Eli, ei mystisk og uvanlig jente flytter inn i boligblokka. Eli tåler ikke sollys, hun fryser aldri, og hun må inviteres for å kunne gå inn i et rom. Etter slike karakterestikker er det ikke så vanskelig verken for oss eller Oskar å legge to og to sammen som det heter i matematikkens verden: Eli er selvfølgelig en vampyr.

Men for all del, før du vender hodet bort i akutt vampyr-avsky: dette er så langt fra Dracula som det går an å komme. Når alt kommer til alt er filmen i bunn og grunn en slags kjærlighetshistorie, en vakker fortelling om hvordan det er å ville være sterk, hvordan det er å ha et ønske om å våge. For Oskar er drivet etter hevn over klassekameratene kun en ønsketenkning inntil Eli kommer inn i livet hans. Med ett er tankene om hevn bokstavlig talt blitt til blodig alvor.

"La den rette komme inn" kommer på kino her i moderlandet på fredag denne uka. Se den. Hvis du tør.

mandag 13. oktober 2008

Badstu-svett popfenomen

Britney Spears har vært ute i hardt vær den siste tiden, men nå ropes det "comeback" på alle bauer og kanter. Den mye omtalte artisten er om dagen aktuell med ny låt,"Womanizer", og ikke minst ny musikkvideo, som det bokstavlig talt damper av. Visstnok er den så heit at du må være 18 år for å takle synet. Spør du meg er det hele en ganske svett affære, med en naken Britney som åler seg rundt i badstua på et vis som neppe ville passet inn på Tøyen-badet for å si det mildt.

Videoen har vekket mange reaksjoner, alt fra jubel og glede over at Britney har funnet tilbake til sine tidligere former til forargelse over at det merkelig nok atter en gang spilles på sex i en popmusikkvideo. Joda, denne musikkvideoen er langt i fra noe kunstnerisk mesterverk, her tas alle billige triks i boka i bruk. Britney opererer i velkjent klisje i form av den utfordrende og bestemte sekretæren med briller og strikt sveis, det danses og synges i et kontorlandskap hvor pågående menn dras etter slipset og klemmes ned i kopimaskinen, avbrutt av den livilig diskuterte
sauna-scenen hvor Britney gjør sitt ytterste for å fjerne enhver tvil om hvorvidt hun har kommet i form igjen eller ikke etter diverse barnefødsler, skillsmisse, hårklipping og andre skandaler.

Nakenhet vekker alltid reaksjoner, ingen tvil om det, men jeg skulle ønske at noen kunne tilføye at Britneys såkalte comeback, som tross alt er av musikalsk art, er en absolutt popkrise av dimensjoner. Ikke alle nakne damer i verden ville kunne veie opp for at denne låta høres ut som en synth-katastrofe på speed.

Det er mulig den blir en hit på dansegolvet, men der finner du garantert ikke meg.

søndag 12. oktober 2008

Country til nasjonen

Glem Heidi Hauge og Liv Marit Vedvik, glem trailergrill, trailersprekk og cd-salg på bensinstasjonene: i morgen den 13.oktober får landet en ny countrydronning. Ida Jenshus heter hun, og du kan like greit merke deg navnet først som sist uavhengig av om du er svak for cowboyhatt, banjo og slide-gitar eller ikke. Ida Jenshus kan godt vise seg å bli noe av det friskeste som har skjedd i norsk musikkliv på aldri så lenge, og da har jeg ikke glemt at Marit Larsen også er ute med nytt album i disse dager.

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg umiddelbart har latt meg begeistre av Ida, men om salgstallene skyter i været når albumet slippes i neste uke stiller jeg meg noe avventende til. Mange husker henne kanskje fra "Lyden av lørdag" på NRK hvor hun gikk seirende ut av hele konkurransen for om lag et år siden, men spørsmålet er om nasjonen er moden for en countryartist som ikke primært profileres via landets bensinstasjoner og poserer på albumcoveret med frynsete skinnjakke i semsket skinn og spisse boots?

Selv lar jeg salgstall være salgstall, "Color of the sun" er utvilsomt et album som skal inn i min musikksamling, uansett hva nasjonens dom måtte bli. Jeg fryder meg stort over at en ung artist som Ida Jenshus, som til tross for at hun på lik linje med flere andre unge talenter har fått profilering gjennom en tv-konkurranse, styrer langt unna alt som minne om en hasteplate for å holde på effekten fra tv-eksponeringen. Et helt år har vi som oppdaget Ida gjennom "Lyden av lørdag" sett oss nødt til å vente på debutplata.

Som inngang til Ida Jenshus' roots- og country-univers anbefaler jeg låta "For the nation", som er radiosingel nummer to fra artisten, eller bare kjøp hele plata så er du ferdig med det.

Det skal i alle fall jeg. Ventetiden er over.

tirsdag 7. oktober 2008

Haqekylling

Skuespilleren, og nå også artisten, Iram Haq har fått gjennomgå i pressen de siste dagene etter at hun slapp debutplata "I came to leave love". Anmelderne i de store tabloidene har virkelig vrengt av seg silkehanskene denne gangen, og er ikke snaue i sin kritikk av dama. Her hagler det ned med kvasse formuleringer, terninger med to til ett øye, og tørre ordspill som : "haq-anes ille" og "haq i plata".

Nysgjerrig som jeg er, måtte selvsagt Iram Haqs utskjelte platedebut sjekkes ut nærmere. Å gå til innkjøp av plata etter slik massiv slakt tok jeg ikke sjansen på i disse nedgangstider, men jeg har besøkt Irams myspace, hvor man kan i alle fall kan lytte til en av låtene på albumet, "Paint the house", i sin helhet. På iTunes kan du forøvrig sjekke ut flere smakebiter fra albumet. Man skulle tro at Dagbladet og Vgs anmeldere allerede har dratt Irams musikk så langt ned i søla at det ikke er mulig å sverte den ytterligere, men her må dessverre selv den gladeste optimist innse at slaget er tapt.

Tro meg, jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne si at tabloidenes musikkvitere tar grundig feil, at de ikke har forstått uttrykket på plata, eller at de er så forblindet av kommersiell musikk at de ikke ser at det også kan finnes rom for nisjemusikk, men uansett hvor hardt jeg prøver, faller alle argumenter for å like dette makkverket i grus. Halvveis ute i låta "Paint the house" begynner jeg å føle meg alvorlig sjøsyk, artisten puster og hveser mer enn hun synger, og den hysteriske koringen får meg til å lure om det avspilles to låter på en gang. Dette er ikke bare dårlig musikk, den gjør meg i tillegg nesten fysisk uvel, og jeg kan bare konstatere at de dårlige anmeldelsene av utgivelsen treffer spikeren på hodet.

Etter denne nedturen av en musikkopplevelse henter jeg frem optimisten i meg, og trøster jeg meg med at jeg tross alt ikke har hørt hele albumet enda. Det kan jo fortsatt finnes skjulte skatter et sted nede i gjørma som gjør albumet verdt en gjennomlytting eller to.

mandag 6. oktober 2008

Ordknapp fortellerform

Mikronovellesamlingen "Du trenger ikke mer enn 6" er ute i disse dager på Ganesa Forlag. Mikronovellene består kun av seks ord, og kan i følge forfatterne " enkelt erstatte ordflommen". En av bidragsyterne bak utgivelsen, Dag Evjenth,forteller til Aftenposten at fortellerformen er svært brukervennlig, fordi mottageren selv blir ansvarlig for å konstruere historien.

I mine øyne er det ikke akkurat noe veldig revolusjonerende med denne måten å fortelle en historie på, men jeg må innrømme at jeg ble ganske fasinert da jeg begynte å lese noen av disse mikronovellene. Det ligger helt klart store utfordringer i å begrense ordbruken på denne måten, og virkelig skjære helt ned til beinet for å finne kjernen i det man ønsker å uttrykke.

Jeg velger å gå i Aftenpostens sko, og siterer Ernest Hemingway: "For sale: baby shoes, never worn".

Resten av historien skaper du selv.

torsdag 2. oktober 2008

Avhengighetsskapende striper

De danske tegneserieskaperne Mikael Wulff and Anders Morgenthaler som klinger under den enkle og logiske samle-betegnelsen Wulffmorgenthaler, er aktuelle med de geniale stripene sine i Aftenposten. Jeg roper hurra, for dette er morsomt!

Strengt tatt er man på ingen måte avhengig av Aftenposten for å nyte godt av galskapen til disse skruene. Nye striper legges daglig ut på seriens egen hjemmeside, hvor du i tillegg til å le til krampa tar deg også kan legge inn og lese kommentarer til morsomhetene, bestille fan t-skjorter eller stemme på din favorittstripe.

Så langt har jeg fått med meg en god dose Wulffmorgenthaler, og jeg mener at kvaliteten på stripene er gjennomgående høy. Ofte bryter jeg ut i spontan latter, andre ganger humrer jeg litt, og i blant blir det med litt velkjent trekking på smilebåndet. Hvis du syns høsten kan bli litt lang og mørk, anbefaler jeg Wulff-morgenthaler i valgfri dose, fra en til flere striper per dag.

Men pass på, du kan bli avhengig.

onsdag 1. oktober 2008

Popsatirisk familiemann














Mandag til fredag klokka halv sju hele uka igjennom på Viasat4, kan du få med deg animasjonskomedien "Family Guy", eller "Familien Griffin", som den intetsigende norske oversettelsen lyder. Hvis du er ukjent med denne serien, anbefaler jeg deg å ta tålmodigheten til hjelp. Min erfaring tilsier at det kan ta litt tid å få "Family Guy" innunder huden. Hovedkarakteren og familiemannen selv, Peter Griffin, er på mange måter så stein stokk dum at det nesten byr intellektet i mot å le av det. Men ingen grunn til bekymring, det blir bedre etterhvert. Eller verre, alt ettersom hvordan man ser på det.

Selv om det er Peter Griffins ubeskrivelige dumskap og andre banaliteter som står i sentrum i serien, er det absolutt ikke dette alene som gjør den morsom. Serien er også stappfull av hysterisk harselering over ulike popkulturelle fenomener, så her gjelder det å ha referansepunktene sine i orden. Spør du meg, er "Family Guy" popsatire av ypperste klasse, litt dårlig forkledd som tiss-og-bæsj humor.

Seth MacFarlane, skaperen av "Family Guy" forteller i et intervju med Time Entertainment at han i motsetning til hva man får inntrykk av når man ser serien, selv slett ikke er noen storkonsument av popkultur. -Vi er 17 tekstforfattere i ett rom, og hver og en av oss har ulike kulturelle referanser, forteller han. -Hvis jeg mangler noe når det kommer til popkultur, finnes det alltid noen som kan fylle inn de manglende kunnskapene.

Apropos manglende kunnskaper, hvis du er av dem som aldri har fått med deg noe om denne tvilsomme familiemannen Peter Griffin, har du en gylden sjanse nå. Viasat4 har i lang tid vist "Family Guy" på hverdagsettermiddagene, men er nå i gang med første sesong igjen.

Ett råd på veien: Ikke gi opp etter kun en episode.
Related Posts with Thumbnails