Siste poster

Viser innlegg med etiketten tv. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten tv. Vis alle innlegg

søndag 23. mai 2010

LOST er et skrubbsår

I morgen er det over.

Og det er egentlig helt greit. Mitt forhold til LOST er litt som elsk/hat-relasjonen jeg har til skrubbsår. Når du først får såret, som et resultat av et plutselig fall, oppleves et brått og uventet adrenalinkick. Såret er nytt og ferskt, mange spørsmål dukker opp, om hvorfor du fikk det, og hva som egentlig skjedde. Datt du av sykkelen? Hvorfor klarte du ikke å ta deg for med hendene?

Så setter du plaster på, og ting roer seg. Kanskje klør det litt i ny og ne, men det kan du leve med. Spørsmålene forsvinner. Alle har tross alt sett et plaster før.

Såret begynner å gro. Du tar plasteret av, og sitter tilbake med tykke skorper. Nå begynner det å klø for alvor, og menneskene rundt deg begynner å kommentere på hvor oppslukt du er av dette ubetydelige såret.

- Ikke ta på det!, sier de.
- Det blir bare verre!
- Du burde holde deg unna. Det blir ikke bedre av du klør på det!
- Ikke ripp opp i skorpene!

Mange blir lei av å se deg pille på såret hele tiden, og prøver å dreie samtalen over på andre ting. Til slutt begynner du å bli mett av hele greia selv. Du vender stadig tilbake til såret, bare for å oppdage at du er tilbake på null hver hver gang du klorer på det. Det blir ikke bedre, men det blir ikke verre heller.

En dag ser du at såret nesten er helt grodd. Bare en liten skorpe henger så vidt fast. Klamrer seg til den friske huden som en parasitt. Du bare må ta den av. Du er nesten i mål nå.

Alle skrubbsår gror heldigvis, men de riktig store etterlater seg ofte et arr.
LOST er et skrubbsår, men i morgen er det over.

Hurra.


fredag 11. desember 2009

Portal mot stjernene

Det finnes mer enn en måte å zoome inn i verdensrommet på. Den til tider nokså irriterende Stargate franchisen ekspanderer nemlig stadig, og siste påfunn fra serieskaperne Brad Wright og Robert C. Cooper, er nok en spinn-off serie som har fått det betegnende navnet Stargate Universe. Ikke overraskende møter vi her en gjeng med romutforskere som strever med å returnere til jorden etter en ikke helt vellykket tur gjennom stjerneportalen, som vi kjenner så alt for godt fra tidligere serier.

Stargate Universe gikk på luften på Sci-Fi Channel i USA i oktober i år, og i alt 20 episoder er planlagt for den første sesongen. Her hjemme kan vi nok foreløpig se langt etter mulighetene for å få serien inn via norske kanaler, men Viasat 4 har tidligere sendt både Stargate SG-1 og Stargate Atlantis, så overraskende vil det ikke være hvis de kaster seg på Universe også.

Inntil videre forholder jeg meg uansett noe avventende, samt noe skeptisk, men ikke helt uvillig til å gi det et forsøk.

Er det sci-fi, så er det sci-fi.

fredag 6. november 2009

Sci-fi krysser barne-tv

Ingen ting gjør meg så jublende og oppriktig glad som når populærkulturelle referanser sniker seg inn i uforutsette sammenhenger. Denne perlen av en video viser The Count fra Sesam Stasjon (Hva heter han forresten på norsk? Telleren? Gir jo ingen mening!) i verdifull meningsutveksling med skuespiller Patrick Stewart. En klassisker av et barnetv-innslag som fungerer fantastisk bra på flere nivåer!

Ps: Skulle du være ukjent med Patrick Stewarts rolle som kaptein Jean-Luc Picard i "Star Trek: The Next Generation", kan du få nødvendig forklaring på hans standardreplikk "Make it so Number One", via Urban dictionary


torsdag 5. november 2009

Får meg til å le

Det er onsdag kveld, og selv om både jeg og Mr. Nelson er noe utslitte etter å ha fraktet to tuja-planter med oss på t-banen fra Bryn til Sinsen, hindrer ikke det oss i å invitere vår gode venn Vinkel på besøk. Mens vi hutrer oss inn fra novemberkulda og Mr. Nelson setter på te-vann, plasserer jeg tujaene på strategiske punkter på balkongen. De tar seg jo riktig godt ut, tenker jeg, og klør meg litt i hodet over kjøpet, for det er tross alt lenge til våren, og terrassen brukes sjelden om vinteren.

Men før jeg får tid til å tumle videre ned i anger over nyinnkjøpte planter som jeg strengt tatt ikke får glede av før om mange måneder, og før Mr. Nelson har fått somlet seg til å finne frem koppene, ringer det på døren. Det er vår venn Vinkel som står der og tripper med vinterfriske kinn og en film under armen. -Endelig skal vi se noe med Gene Kelly, kvitrer hun.

Musikalen "Singin' in the rain" så dagens lys i 1952, og selv om den i utgangspunktet ble møtt med noe lunken entusiasme, har den i ettertid blitt ansett som en av tidenes beste musikaler. Filmen skildrer Hollywoods filmindustri og overgangen fra stumfilm til såkalte "talkies". Hovedkarakteren i filmen er den sjarmerende Don Lockwood (Gene Kelly). Lockwood er en suksessfull stumfilm-skuespiller, som ved hjelp av list og gode venner gjør et forsøk på å tre inn i den snakkende filmens verden. Til tross for tung bagasje i form av sin udugelige medskuespiller Lina Lamont, som selvfølgelig også har en horribel stemme, lykkes han godt med å danse og synge seg inn i alle hjertene i hele Hollywood.

Et stykke ut i filmen sitter Mr. Nelson, Vinkel og jeg tvekroket i sofaen, totalt underkastet et spontant latterutbrudd forårsaket av Cosmo Browns (Donald O'Connor) opptrinn i form av klassikeren "Make'em laugh". -Slutt! Slutt!, hikster Vinkel, og jeg hiver etter pusten mellom lattterutbruddene og mister non-stop av melkesjokolade ned på gulvet i forfjamselsen. Mr. Nelson fniser ikke så rent lite selv, men noe mer behersket, mens han rister litt på hodet av denne banalt enkle formen for humor. For så morsomt er da dette tross alt ikke.

Det topper seg i det Cosmo Brown avslutter sin hysteriske forestilling ved å snurre sidelengs rundt på gulvet i liggende stilling, akkompagnert av en gal manns latter. -Magen min, piper jeg, og gjør et fånyttes forsøk på å massere lattersmilet tilbake til anstendig posisjon. -Jeg dør, sier Vinkel, og Mr. Nelson reiser seg for å hente mer te-vann samt roe ned smilemuskelen.

Han står stille et lite øyeblikk ved komfyren med blikket mot vinduet. -Hei dere, det snør! sier han og peker ut på vinterens første skjøre snøfiller som virvler rundt der ute og legger seg som små bomullsdotter på vår nyinnkjøpte tuja.


onsdag 13. mai 2009

Tidenes rareste på Letterman

Fra nok en kilde er det nå bekreftet: det er for det meste bare møkk på tv. Som om vi ikke allerede har fått nok av sensasjonspregede Sjokkdok-dokumentarer om siamesiske tvillinger, verdens høyeste kvinner og Englands yngste bestefar, har TVNorge nå bestemt seg for å kutte nyhetstilbudet til seerne og heller kjøre på med mer av det de kan best: underholdning. Mer CSI: Miami, mer Gossip Girl, mer Ugly Betty og mer MessTV. Også de jeg unnlater å nevne i samme åndedrag fordi de stiller i en klasse for seg til tross for at de presenteres på Norges selverklærte underholdningskanal: Mer Big Bang Theory, mer LOST og mer David Letterman.

NRK-programleder og Ivar «Ravi» Johansen elsker Lettermans idiotiske programkonsepter, og mener at David Letterman til tider oppfører seg som en unge på tv med sine pussige og usaklige innslag. Mens jeg har sett på Letterman de siste ukene, har jeg merket meg segmentet “Small Town News”, som egentlig bare er en lettermanifisert utgave av FailBlog. Morsomt, men bare halvparten så morsomt som Lettermans malplasserte grimaser og utrop. What??!!!

Ravi på sin side trekker frem Lettermans særegenhet og hans naturlige tilnærming til sine intervjuobjekter som sine favoritt-aspekter ved programmet, selv om han gjerne bruker denne delen av programmet til å stelle i stand noe å bite i. Det kan jo fort bli litt kleint når Letterman skal skryte stjernene opp i skyene, og ikke minst kan det bli kleint når stjernene slett ikke oppfører seg som stjerner. Nå er det ikke lenge siden media kunne fråtse i River Phoenix’s bisarre fremtoning da han ble intervjuet på showet, så la oss ikke dvele mer ved det, siden jeg personlig syns at Letterman rett og slett ble litt guffen og ufin mot sin stakkars ordknappe gjest, enten det var et iscenesatt stunt eller ikke.

La oss heller ta en titt på hvordan det kan gå dersom den besøkende stjerne skulle ha litt trøbbel med å finne de rette ordene. Det kan jo skje den beste av oss i en presset situasjon, men Farah Fawcett stikker nok av med den berømmelige kaken i dette tilfellet.

søndag 29. mars 2009

10 ting jeg hater ved "Det store korslaget"

1. Korsang.
2. Generell feel-good stemning.
3. Flashy kostymer.
4. Kjendiser som utgir seg for å være korledere.
5. Publikummere som vifter med plakater med påskrifter som: "Vinnie ruler!"
6. Umulig å finne ut hvem som har laget korarrangementene.
7. Mulighet for å avlegge stemme via SMS.
8. Fangrupper på Facebook.
9. Mye vifting, lite korledelse.
10.Allsang.

mandag 9. mars 2009

Mannen i gata


Plutselig ble det veldig klart for meg hvorfor Simpsons gjør seg best i tegnet versjon. Etter å ha sett denne menneskeliggjøringen av Homer blir det neppe det samme å se serien igjen. Jeg vil helst slippe å møte human-like Homer i en mørk bakgate, eller hvor som helst ellers for den sakens skyld.
Forøvrig er det nå klart at Fox har bestilt to nye sesonger av Simpsons, og med det blir serien den eldste og lengste animasjonsserien på amerikansk tv. Mens vi venter på at de to neste sesongene skal finne veien til norsk tv, kan vi hygge oss med repriser av de 20 foregående sesongene.

Noe må man jo ta seg til på søndagene.

onsdag 18. februar 2009

Simpsons går HD

Som vår alles David Letterman har for vane å påpeke: det er ikke den ting som får gå urørt i disse digitale dager. Selv ikke Simpsons som har humpet seg gjennom hele 19 år med den samme introen, får ligge uforstyrret når HD-spøkelset feier over tv-kanalene. Seriens nye HD-intro hadde nemlig premiere i USA forrige søndag, og avslørte en åpningssekvens som utvilsomt er svært lik den vi kjenner fra de siste 19 år, men med en del små ekstra finurligheter her og der.

Den nye HD-introen inkluderer blant annet en treøyd kråke, Jimbo and Kearny som sager hodet av statuen av Jebediah Springfield, Maggie som hytter med neven mot den sinte babyen Gerald, og Grandpa Simpson sovende i bilen til Marge. Skarpe øyne vil dessuten få med seg at familien endelig har kastet sin merkelige lilla boks av en tv, og gått over til flatskjerm.

Det var på tide. Enjoy!

torsdag 5. februar 2009

Kjønnsstereotype roboter

TV2s nye programkonsept "Da damene dro", latteliggjør menn og er med på å bygge opp under forestillinger om kjønn som hører hjemme i det forrige århundre, mener kjønnsforskerene Jørgen Lorentzen og Wencke Mühleisen. Dermed er hylekoret i gang, og engasjementet lar ikke vente på seg. Enkelte tv-seere klør seg i hodet og spør seg om hvilken planet disse mennene i serien har ramlet ned fra som ikke en gang kan sette over en kjele med poteter, mens andre syns synd på Husøys hankjønn som må leve med kontrollsyke kvinner som knapt nok har latt ektefeller og samboere slippe til på kjøkkenet og ved stellebordet de siste ti-femten åra.

Skal man dømme etter forholdene på Husøy og de påfølgende reaksjonene i media, befinner det norske folk seg milevis unna det feministiske håpet om å en gang bli vurdert som enkeltmenneske på bakgrunn av individ fremfor kjønn. Stereotyper er god underholdning, og fremstillingen av Husøys kvinner og menn gjør sitt for å fyre opp under vårt kollektive behov for å more oss over det opplagte: far kan ikke stryke skjorter eller skifte bleier, og mor kan i alle fall ikke sendes ut på sjøen for å gjøre fars jobb, så hun plasseres i en solstol i varmere strøk hvor hun kan drikke mimosa mens hun bearbeider sitt eget kontrollbehov.

I slike øyeblikk, når selv den mest ihuga feministen bli sittende utspilt på sidelinja og kjenner likestillingsdrømmen glippe ut av hendene som en glatt manet en varm sommerdag, er det kanskje like greit å felle et par modige tårer over melken som er spilt, brette opp ermene og ta fatt på arbeidet på nytt. For det finnes håp, generaliserende reality-serier til tross, hvis vi løfter blikket og skuer mot fremtiden.


Ingvil Hellstrand er midt i arbeidet med sin doktorgrad på temaet kjønn i science fiction. Hun har blant annet tatt for seg kjønnsrollene i science-fiction serien Battlestar Galactica, og påpeker at media har stor makt i sin fremstilling av kvinnelighet og mannlighet. - Noe jeg synes er fascinerende med Battlestar Galactica er fremstillingen av menneskene i serien. De fremstilles som individer, og ikke som typiske kvinner eller menn. Menneskene representerer den evige feministiske drømmen om å bli sett som menneske og individ først, og ikke kjønn, sier hun.

Robotene i serien, eller cylonene som de kalles, er derimot kjønnsstereotype, mener Hellstrand. Utseendemessig ser de ut som mennesker med hud og hår på alle måter, men i sitt forsøk på å perfeksjonere sin etterligning av menneskene, overdriver de sine roller, og spesielt kvinnene tipper over til å fremstå som roboter i drag. Ved å rette seg etter stereotypiske kjønnsrollemønstre blir det lettere for cylonene å føle at de kommer nærmere drømmen om å fremstå som virkelige mennesker. - For at cylonene skal være kvinner, må de være stereotype kvinner. De fremstilles som tradisjonelle kvinner, ikke senmoderne. Den eneste karakteren en ser gjøre husarbeid i serien er den gravide cylonen som holdes til fange på Galactica påpeker Hellstrand.

Så hvis du er en av dem som velger å slå av skjermen når TV2 forsøker å underholde ved å spille på utdaterte kjønnsroller, finnes altså redningen i fiksjonen, hvor menneskene er frie og likestilte individer og kjønnsstereotypene er forbeholdt roboter uten sjel. Fremstillingen av virkelighetens Husøy setter utvilsomt søkelys på at det i 2009 fortsatt ikke kan tas som en selvfølge at menn og kvinner utfører de samme oppgavene, og bidrar på den måten til å rettferdiggjøre latteliggjøringen av mannen i det han entrer kvinnens domene. Jeg er sikker på at Husøys menn kommer til å gjøre en utmerket jobb.

Tro det eller ei, jeg har selv sett menn både bake sukkerbrød og sortere ut hvitvasken.

Ingvild Hellstrand legger forøvrig frem sitt foredrag «Normative Body Identitity in Science Fiction» på konferansen Feminist Research Methods som arrangeres i Stockholm i disse dager.

søndag 9. november 2008

Publikum detter av lasset













Den amerikanske tv-serien "Heroes" er inne i sin tredje sesong, men det tidligere så poplulære serien sviktes av publikum. Serieskaper Tim Kring og NBC fortviler over et publikumsfrafall på 20 prosent, og svarer med å kvitte seg med to av manus-forfatterene til serien. Er du fan er det alikevel ingen grunn til å fortvile, redningen er nemlig nær: Det ryktes at Bryan Fuller, en av forfatterne fra første sesong er på vei tilbake for å styre helte-eposet inn på riktig spor igjen.

Personlig syns jeg at serien er like god som den alltid har vært, og forstår ikke hvorfor folk til stadighet skal gnåle om at Heroes ikke kan måle seg med LOST, Dexter og Prison Break som handler om helt problemstillinger enn det som foregår i Heroes-universet. Liker du ikke Heroes så skru av tv-apparatet og tilbring heller kveldene med en usympatisk massemorder ("Yes, I have an addiction") eller en desorientert gjeng på en øde øy med ukjent beliggenhet, alt ettersom hva som måtte passe deg best.

Jeg vet i alle fall hva jeg velger.

onsdag 1. oktober 2008

Popsatirisk familiemann














Mandag til fredag klokka halv sju hele uka igjennom på Viasat4, kan du få med deg animasjonskomedien "Family Guy", eller "Familien Griffin", som den intetsigende norske oversettelsen lyder. Hvis du er ukjent med denne serien, anbefaler jeg deg å ta tålmodigheten til hjelp. Min erfaring tilsier at det kan ta litt tid å få "Family Guy" innunder huden. Hovedkarakteren og familiemannen selv, Peter Griffin, er på mange måter så stein stokk dum at det nesten byr intellektet i mot å le av det. Men ingen grunn til bekymring, det blir bedre etterhvert. Eller verre, alt ettersom hvordan man ser på det.

Selv om det er Peter Griffins ubeskrivelige dumskap og andre banaliteter som står i sentrum i serien, er det absolutt ikke dette alene som gjør den morsom. Serien er også stappfull av hysterisk harselering over ulike popkulturelle fenomener, så her gjelder det å ha referansepunktene sine i orden. Spør du meg, er "Family Guy" popsatire av ypperste klasse, litt dårlig forkledd som tiss-og-bæsj humor.

Seth MacFarlane, skaperen av "Family Guy" forteller i et intervju med Time Entertainment at han i motsetning til hva man får inntrykk av når man ser serien, selv slett ikke er noen storkonsument av popkultur. -Vi er 17 tekstforfattere i ett rom, og hver og en av oss har ulike kulturelle referanser, forteller han. -Hvis jeg mangler noe når det kommer til popkultur, finnes det alltid noen som kan fylle inn de manglende kunnskapene.

Apropos manglende kunnskaper, hvis du er av dem som aldri har fått med deg noe om denne tvilsomme familiemannen Peter Griffin, har du en gylden sjanse nå. Viasat4 har i lang tid vist "Family Guy" på hverdagsettermiddagene, men er nå i gang med første sesong igjen.

Ett råd på veien: Ikke gi opp etter kun en episode.

onsdag 24. september 2008

Intergalaktisk maraton














Mens enkelte bruker en lørdag i september på å løpe maraton gjennom Oslos gater, er jeg i gang med mitt eget maraton av intergalaktiske dimensjoner. Jeg håper å være i mål en gang før jul, etter fire heseblesende sesonger av sci-fi serien Battlestar Galactica. Jeg har allerede glidd glatt gjennom første sesong, og er snart klar for neste etappe.

Battlestar Galactica gikk på lufta for første gang i oktober 2004, på Sci-Fi Channel. Her hjemme i Norge har du muligens fått med deg serien på NRK, og hvis ikke har du desverre gått glipp av tidenes beste sci-fi serie. Battlestar Galactica tilbyr en fantastisk blanding av action og drama, og hvis du er av dem som er skeptisk til roboter og romskip, kan jeg forsikre deg om at robotene i denne serien, såkalte cylons, er milevis unna å ligne stivbente skrapjern med følelsesløse stemmer. I Battlestar Galactica ligner robotene oss, en imitasjon som gjøres så godt at enkelte av dem ikke en gang er klar over at de ikke er virkelige mennesker.

Glem skrekkmøtene med sci-fi gjennom gamle Star-Trek episoder og Babylon 5. Battlestar Galactica vil garantert gi deg et nytt syn på sjangeren, og hvis du mot all formodning ikke skulle bli frelst, er jeg sikker på at en episode av serien i det minste vil ta knekken på dine verste fordommer mot sci-fi for all fremtid.

Jeg oppfordrer bare alle som ikke allerede har fått med seg Battlestar Galactica til å gjøre som meg: sko deg for maraton og legg i vei.

Et nytt univers venter.

onsdag 17. september 2008

Konspirasjon og mystikk

Serieskaperen J.J Abrams står bak suksessfulle tv-serier som "Felicity", "Alias" og "Lost", og er nå aktuell med sin fjerde serie kalt "Fringe". Det er langt i fra noen hemmelighet at jeg tidligere har hatt store problemer med å løsrive meg fra det mystiske Lost-universet, og jeg ser nå med forventning frem til å finne ut hva slags underfundigheter Abrams har å by på i sin nye serie.

Selv hevder han at "Fringe" er inspirert av serier som "X-files" og "The Twilight Zone", og sjangermessig vil jeg si at dette kan kalles sci-fi så vel som action-drama, for dem som blir klokere av slike merkelapper. Så langt har jeg bare sett pilotepisoden som varer i drøye halvannen time, og i god J.J Abrams stil sitter man som seer igjen med flere spørsmål enn svar. Det aner meg at episodene fremover vil inneholde flere twists and turns enn man kan telle på to hender, så her gjelder det bare å henge med i svingene.

Hvis du er en av dem som har en detektiv i magen er forøvrig nettsidene til Fox spekket med materiale som gir deg muligheten til å utforske Fringe-konspirasjonen på egenhånd. Her kan du finne ledetråder og avdekke nye sammenhenger i Fringe-universet. Eventuelt kan du enkelt og greit bare se episodene etterhvert som de kommer, som for oss norske seere forøvrig kun er tilgjengelig via nettet, så vidt jeg vet.

Jeg tror uansett at jeg dropper detektivarbeidet i første omgang, og lar episodene som kommer tale for seg.

mandag 8. september 2008

Skremmende nostalgi

Litt på etterskudd kan jeg melde at nok en gledelig tv-nyhet finner veien til våre stuer. Denne gangen er det TV2 som dykker ned i nostalgien med nye sendinger av 90-tallsserien "Twin Peaks" hver fredag de neste 30 ukene.

Selv var jeg alt for liten for detektimen da Twin Peaks gikk på lufta for første gang i Norge tidlig på 90-tallet, men jeg husker at jeg pleide å sniktitte når jeg hørte kjenningsmelodien til serien. Siden den gang har jeg fått anledning til å se hele serien både en og to ganger, uten sniktitting, og jeg gleder meg stort over at fredagskveldene framover nå er reddet.

Gi meg en kopp kakao og et teppe, så er jeg klar for å la meg skremmes av Bob. Bring it on!

søndag 7. september 2008

Kor e alle heltar hen?

22. september skjer det. Det blir bedre enn julaften og bursdag tilsammen, og det dreier seg selvfølgelig om premieren på tredje sesong av tv-serien "Heroes". Sesongen har undertittelen "Villains", og vil i følge skaper Tim Kring bringe fram en bølge av nye skurker i Heroes-universet.

Jeg må si at ventetiden på sesong 3 har virkelig vært en prøvelse. Sesong 2 fikk et brått avbrudd etter bare 11 episoder da Writers Guild of America gikk ut i 100 dagers streik, noe som førte til at over 12 000 amerikanske manusforfattere lot pennen ligge død. Konflikten førte til utsettelser av de resterende 13 planlagte
episodene av sesong 2 for Heroes. Et hardt slag i magen for ihuga fans med andre ord.

For de som ikke helt skjønner hva som er så stort med Heroes, vil jeg ikke en gang gjøre et slags forsøk på å forklare. Jeg kunne si at det er en tv-serie om superhelter, og det ville være helt feil. Jeg kunne si at det er en tv-serie som befinner seg i kryssningspunktet mellom drama og sci-fi, og du ville få helt feil assosiasjoner. Jeg kunne si at det er en tv-serie som benytter seg av tegneseriens
fortellerstil og estetikk, og det ville være langt fra dekkende.

Det eneste jeg kan si er at hvis du vil vite hva som er så stort med Heroes, må du gjøre det eneste riktige; begynne fra begynnelsen.
Første episode.

tirsdag 19. august 2008

Blodtørstig vampyrhøst


Ja, like greit å innrømme det først som sist. Jeg er svak for vampyrer. Vel og merke foretrekker jeg å observere dem på avstand, helst via tv-skjemen, og det er nettopp det jeg har tenkt til å gjøre i høst.

7.september setter den amerikanske tv-kanalen HBO i gang med første sesong av dramaserien "True Blood". Serien er basert på en bokserie ved navn Southern Vampire Mysteries av forfatteren Charlaine Harris. Serieskaperen Allan Ball, som også er kjent som mannen bak "Six feet under", står bak vampyrdramaets overgang fra bok til tv.

Rykter sier at gamle Ball-fans ikke er særlig begeistret for det serieskaperen har kokt sammen denne gangen, men jeg for min del velger å stille meg ukritisk positiv inntil katastrofen eventuelt er et faktum og jeg må la skjermen gå i svart.

Verre enn Buffy og Moonlight tilsammen kan det da umulig være.
Related Posts with Thumbnails