Det handler om dårlig film, god film, ukjent musikk og alt for velkjent musikk, nettsider du ikke visste eksisterte og tegneserier du aldri har lest, tv-serier du aldri gidder å se på selv, artisten du har hørt om, men aldri hørt på, eller med andre ord: Uviktig nytt fra populærkulturens verden
Velkommen!
"Mye kan sies om Beth Hart, men at hun er ei dame som holder tilbake når hun går på scenen, kan i alle fall ingen anklage henne for å være. Fra det øyeblikk hun satte sine bare føtter på scenegulvet var hun i nærmest non-stop dialog med publikum, både musikalsk sett, og med mer eller mindre forståelige anekdoter mellom låtene. Hun er en energibunt i konstant bevegelse. Danser, snurrer, kaster på håret, krabber, spreller med beina og ruller rundt der det finnes plass for det."
Les resten av min anmeldelse av Beth Harts konsert på Rockefeller, fredag 8. oktober, på groove.no.
Og det er egentlig helt greit. Mitt forhold til LOST er litt som elsk/hat-relasjonen jeg har til skrubbsår. Når du først får såret, som et resultat av et plutselig fall, oppleves et brått og uventet adrenalinkick. Såret er nytt og ferskt, mange spørsmål dukker opp, om hvorfor du fikk det, og hva som egentlig skjedde. Datt du av sykkelen? Hvorfor klarte du ikke å ta deg for med hendene?
Så setter du plaster på, og ting roer seg. Kanskje klør det litt i ny og ne, men det kan du leve med. Spørsmålene forsvinner. Alle har tross alt sett et plaster før.
Såret begynner å gro. Du tar plasteret av, og sitter tilbake med tykke skorper. Nå begynner det å klø for alvor, og menneskene rundt deg begynner å kommentere på hvor oppslukt du er av dette ubetydelige såret.
- Ikke ta på det!, sier de.
- Det blir bare verre!
- Du burde holde deg unna. Det blir ikke bedre av du klør på det!
- Ikke ripp opp i skorpene!
Mange blir lei av å se deg pille på såret hele tiden, og prøver å dreie samtalen over på andre ting. Til slutt begynner du å bli mett av hele greia selv. Du vender stadig tilbake til såret, bare for å oppdage at du er tilbake på null hver hver gang du klorer på det. Det blir ikke bedre, men det blir ikke verre heller.
En dag ser du at såret nesten er helt grodd. Bare en liten skorpe henger så vidt fast. Klamrer seg til den friske huden som en parasitt. Du bare må ta den av. Du er nesten i mål nå.
Alle skrubbsår gror heldigvis, men de riktig store etterlater seg ofte et arr.
LOST er et skrubbsår, men i morgen er det over.
Tredjealbumet er klart og det er liten tvil om at Karpe Diem har kvesset klørne. Svigermorsdrøm-stempelet har de overlatt til Erik og Kriss for lenge siden, festrapen er lagt til side, og seriøsiteten har gjort sitt inntok. Nå står ærligheten i høysetet, og passende nok har albumet fått tittelen "Aldri solgt en løgn"
Det er tydelig at Karpe Diem med dette albumet kanskje mer enn noen gang helt tydelig har gått hardt inn for å sette ærligheten først. Det gjenspeiles ikke bare i platetittelen, men i tekstene for øvrig. Og det handler ikke bare om å lange ut mot musikkbransjen, slik som i låta "Sminke", men det handler også om vennskap, kjærlighet og ikke minst religion. Innimellom balanserer de litt på grensa mot det kleine, men de redder seg stort sett alltid greit inn med smarte tekster, gode ordspill og rim som fenger både hun på 16 og hun på 26.
Et av høydepunktene på plata er det definitivt Magdis egen låt "Tusen tegninger". Her fremstår han som totalt uredd og rett frem i sin opplevelse av alle spørsmålene rundt hans levemåte som muslim. Det oppleves som sterkt og personlig uten at det blir innvaderende.
Produksjonen på plata er det blant andre Astma, Tommy Tee og Nasty Kutt som står bak. De har valgt å beholde mye av melodiøsiteten som har kjennetegnet Karpe Diem ved de tidligere utgivelsene. Lydbildet holdes åpent og krydres med varierende hell med diverse innslag av piano, gitarer og strykere. Jevnt over gjør ikke produksjonen noen direkte skam på Karpe Diem, men ikke alle forsøkene er like heldige. "Halla Lille Nykommer" er et godt eksempel på en låt som kunne hatt godt av en aldri så liten extreme makeover.
Noen små glipper til tross, Karpe Diem har med "Aldri solgt en løgn" laget et album som står fjellstøtt. Tekstene på plata underholder i runde etter runde i cd-spilleren, og når innpakningen heller ikke er direkte frastøtende, har vi en vinner. Karpe Diem gir norsk hiphop et utrolig sympatisk ansikt uten å gå i tullarap-fallgruven, og det kler dem veldig godt.
Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3, 07.05.10
Ikke alle elsker hest. Selvfølgelig, det er jo smak og behag det. Jeg? Ja, jeg elsker hest.
I alle fall når de kommer i form av et band med en frontfigur som heter Ben Bridwell og har mer skjegg en julenissen. Tredjeplata som alle indiefans har ventet på i flere år er endelig ute, men ikke la deg lure av det høytflyvende navnet. "Infinite Arms" som sisteplata til Band of Horses heter, er sterkere forankret til bakken enn man skulle tro, og bra er det.
Egoisten Ben Bridwell har muligens omsider funnet den endelige line-up'en på bandet, etter utskiftning etter utskiftning siden oppstarten i 2006. Pussig nok har ikke sounden forandret seg stort.
Jeg er ikke god på nettverksbygging. Ikke vet jeg hvor byggingen skal foregå, hvem det skal bygges med, eller hvor mye man må bygge før man kan forvente avkastning.
Jeg antar at det er omtrent som å bygge sandslott. Du må stadig fylle på sand i byggverket for at det ikke skal rase sammen, og hvis bygningen blir for stor mister man kontrollen over deler av det, og forfallet setter inn.
Ettersom verken nettverksbygging eller sandslottbygging er blant mine sterke sider, har jeg bestemt meg for å gjøre noe med saken. I forrige uke kjøpte jeg meg spadesett i rødt og grønt på lekebutikken, og registrerte meg på LinkedIn. Så får vi se hva som gir mest avkastning på sikt.
Skribentkollega i groove.no, Anders Bø, er visst ikke spesielt begeistret for The Pink Robots debutalbum:
"Er noen av låtene verdt å få med seg? Nei! Kommer jeg til å høre på dette frivillig igjen? Absolutt ikke! Det eneste positive jeg kan si er at jeg gratulerer The Pink Robots med å ha gitt ut den verste norske plata jeg har pint meg gjennom og noe av det største makkverket som noen gang har sneket seg inn på stereoanlegget mitt."Anders Bø, Groove.no
Videoen er like dårlig. Se den selv, og gjør opp en mening, eller gjør som meg, les anmeldelsen til Bøe, og stol på han.
Av en eller annen grunn blir jeg stadig jaget tilbake til 90-tallet denne uka. I dag fant jeg ut at Peter Steele er død, omtrent 6 dager på overtid, og det fikk meg til å tenke på mitt første og eneste Type O Negative album, Bloody Kisses fra 1993.
Ettersom jeg ikke har hørt noen av de andre albumene, men elsket dette, vil jeg påstå at det antagelig markerer høydepunktet i Peter Steeles karriere. Sammen med opptredenen på Jerry Springer Show (se video ovenfor). Kjempepussig at han bruker samme hilsen til publikum som jeg alltid gjør når jeg møter ukjente mennesker.
Nettmagasinet Femelle er oppe og går for full maskin. Denne uka har jeg gjort en anmeldelse av Alicia Keys siste album The Element of Freedom.
Til alt hell hadde jeg ikke sett noen av musikkvideoene til låtene fra albumet før jeg gjorde anmeldelsen, ellers er jeg stygt redd for at utfallet ikke ville blitt så godt som det ble. Du er herved advart mot Alicia Keys siste musikkvideoer: Med mindre du har en sterk forkjærlighet for lilla catsuits og liksom-poetisk hverdagsrealisme, er det like greit å holde seg unna.
Joda, jeg inrømmer det glatt. Mye av moroa med å blogge er å gjøre alt det man kan gjøre med en blogg som ikke involverer det å produsere innlegg. Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har brukt på å lete etter templates, teste nye widgets, sjekke ut nye bloggplattformer og så videre.
I all min iver har jeg kjøpt domener i hytt og pine, gitt meg selv hodeverk etter endeløse timer med Wordpress, og lagt større og større planer for min nettaktivitet. Som regel bare for å vende tilbake til gode, gamle Paapp på Blogger.
Mitt siste innfall var å teste Tumblr, som er en artig, liten bloggtjeneste. Her står brukervennligheten i høysetet, og målet er som navnet antyder: Å poste bilder, linker, videoer, og tekster slik at andre brukere kan tumble (snuble) over dem.
Dessverre kan jeg ikke skryte av å være en aktiv tumblr akkurat nå, men hvis du alikevel vil se, finner du Tumblr-bloggen min her.
I februar i år under årets By:Larm her i Oslo, var jeg så heldig å få møte to hyggelige karer fra det danske bandet Efterklang på oppdrag for groove.no. Rasmus og Claus var uforskammet blide og våkne der de satt i lobbyen på Oslo Plaza, mens jeg var smågroggy etter en sen konsertkveld dagen før, og dessuten angrepet av mild danske-angst som begynte å vokse seg sterkere da jeg tankeløst avslo å gjennomføre intervjuet på engelsk. -Dansk er som musikk i mine ører, kvitret jeg eplekjekt, mens jeg håpet at hjernen min på magisk vis skulle slå over i en modus som kunne dekode nabospråket til det reneste bokmål.
Og tro det eller ei, hard konsentrasjon viste seg heldigvis å gi resultater. Jeg surfet plutselig på en god bølge av uventet og spontan danske-forståelse, godt hjulpet av Efterklangernes tydelige språkføring.
Men så gikk det som det måtte gå. Midt i en lang avhandling om det nye albumet Magic Chairs dukket ordet "nemmere" opp, og stokket det helt til for meg. Jeg satt ganske overbevist om at det enten betyr "verre" eller "bedre", men forskjellen her er jo ganske kritisk, så jeg satte min lit til at jeg i bearbeidingsprosessen av intervjuet kunne bytte ut "nemmere" med noe nøytralt som ikke ville ødelegge for danskenes budskap om Magic Chairs.
Selvfølgelig var jeg ikke alene om karre til meg en bit av Efterklang. NRK Lydverket hadde ikke uventet hermet etter meg og var på plass for å sjekke ut om det er hold i gjengens egne påstander om at de ikke er et skikkelig band. Denne videoen beviser vel en gang for alle både at Efterklang fungerer akustisk, og at de fortjener tittelen som band, selv om jeg er usikker på om jeg trenger å se bandmedlemmene sitte på do med xylofon.
Ps: Jeg vet fortsatt ikke hva "nemmere" betyr. Hjelp?
Femelle.no er et nytt nettmagasin rettet mot jenter. Magasinet skal holde fokus på blogg-Norge, i tillegg til å levere interessante artikler innenfor en rekke ulike temaer. Heldig som jeg er, skal jeg være med på å fylle blant annet musikk-kategorien med fine artikler og anmeldelser.
Første offer for min penn ble Idol-vinner fra 2006, Aleksander With, på oppfordring fra redaktøren av Femelle. Les min vurdering av hans andre album, Still Awake, på femelle.no.
Ettersom vi snart trer inn i et nytt tiår, er kåringene av det siste tiårets beste musikk i full gang ibåde større og mindre medier. VG mener at Susanne Sundfør har skrevet Norges nest beste låt de siste ti årene med sin hit "Walls", men selv forholder artisten seg nøktern til dette evige fokuset på singellåter. Hun trekker frem konseptalbumet som en fin vei å gå i en tid hvor enkeltlåter krever større og større oppmerksomhet.
Selv har jeg vanskelig for å forstå hvorfor man ønsker å fortsette å mate dette evige fokuset på enkeltlåter. Ettersom Spotify og Last Fm for alvor har invadert de norske stuer har det nærmest gått sport i å sette sammen spesialiserte spillelister for fest, hverdag, trening, blåmandag og hva det nå måtte være. Aller helst skal disse dessuten deles med kjente og ukjente via diverse nettsamfunn.
Men la det nå være notert: Jeg står over! Gi meg heller en album-anbefaling, så snakker vi i det minste samme språk.
Regissør James Cameron er ikke akkurat kjent for sine beskjedne filmvisjoner. Med storfilmer som Titanic, Alien og Terminator 1 og 2 på merittlisten har han gang på gang vist at han ikke er redd for å tenke stort. Nå meldes det at hans neste storfilm, sci-fi filmen "Avatar" mottas med stormende jubel fra flere kritikere.
I "Avatar" møter vi Jake Sully, en tidligere marinesoldat som har blitt lam fra livet og ned i kamper på jorden. Han blir valgt ut til å delta i et spesielt militært program, kalt Avatar-programmet som skal gi han en ny kropp. Han reiser til planeten Pandora som er bebgygget av den såkalte rasen Na’vi. Med sin Na'vi-kropp får Jake jobben med å infiltrere Na'vi-ene, men den unge Na'vi kvinnen Neytiri utgjør en strek i regningen, og Jake Sullys integritet settes på prøve.
Filmen har premiere i Norge allerede den 17.desember. Jeg ønsker meg herved gavekort på kino fra julenissen slik at jeg kan få sett "Avatar" på det store lerretet. I mellomtiden nøyer jeg meg med å gå opp på taket for å skue på stjernene.
Bim & Bianca er naturbarna som har laget plate drevet av sol- og vindkraft. Isolert på en liten øy i Åland har de snekret sammen "Appletalk", et debutalbum som befinner seg i krysningspunktet mellom det naturlige og det fantastiske, det virkelige og det fabulerende.
Mens vi her hjemme faktisk vet hvordan man skal lage god julemusikk er det andre som har snubla langt ut i julegrøten i sitt forsøk på å formidle juleglede og fred på jord. I oktober skrev jeg om hvordan jeg satte min lit til at jula muligens kunne reddes av Tori Amos. Nå som desember har kommet, og juleplatene har gjort sitt inntog også her i huset, vet jeg bedre:
"I hovedsak består albumet av artistens egne utvalgte høytidsfavoritter kledt i lett gjenkjennelig Tori Amos-drakt. Syv av tolv låter er tradisjonelle sanger, mens fem av låtene er komponert av artisten selv. Men forventer du velkjente julefavoritter du kan nynne med til mens juletreet dekoreres, kommer du imidlertid til å bli kraftig skuffet. Ikke overraskende har Tori Amos på Midwinter Nights valgt å tøye strikken svært langt i sine juletolkninger. På A Silent Night With You befinner hun seg så langt utenfor hva som kan kalles et felles referansepunkt for en coverlåt, i både tekst- og melodi, at hun nærmest bikker over i det ugjenkjennelige.
(...) Fremfor noe annet fremstår Midwinter Graces som en kjølig og noe distansert lovprisning av vinteren som årstid, mer enn julen som høytid. Å kaste inn noen bjeller i miksen her og der er ikke nok til å gjøre det til en juleplate."
Les hele min anmeldelse av Midwinter Graces fra Tori Amos på musikknettstedet groove.no.
Jeg har aldri vært noe særlig til å lese på senga. For det første sovner jeg som regel tjue sekunder etter at jeg har lagt hodet på puta, for det andre har jeg regnet ut at med en fart om lag to sider per kveld tar det tohundreogførtifire dager å bli ferdig med Pengemannen av Anne Holt. Siden jeg verken liker Anne Holt eller krim som sådan, er det uaktuelt å la meg selv pines frem til juli 2010, bare fordi Bokklubben omsider tok innersvingen på meg med sine faste bokklubb-bok utsendinger her en dag i oktober. Men etter at den røde og hvite pakken dumpet ned i postkassen min for en stund siden, har jeg kjempet både med tid og intensjoner, inntil Anne Holt, eller Bokklubben om du vil, trakk det lengste strået og beseiret meg i kampen om å få pakken tilbake til Bokklubbens lokaler i Nydalen før angrefristen løp ut.
Så derfor ligger nå Anne Holt her på nattbordet i selskap med Harry Potter og Karl Ove Knausgård, og liksom spotter meg hver gang jeg forsøker å gjemme meg under dynen uten å ty til sengelektyre først. Så da blir det stort sett til at jeg leser litt hver kveld. Jeg har nå kommet meg gjennom 106 sider, hvilket betyr at jeg har lest langt mer enn de antatte to sider hver kveld, og i tillegg har jeg blitt en anelse nysgjerrig på hvem som drepte biskop Eva Karin Lysgaard.
Jeg leser motvillig videre. Rapport følger ved en senere anledning.
Det er en knapp måned igjen til julekvelden, og hvis du har ambisjoner om å overraske venner og familie med gaver de ikke visste at de ønsket seg, er det på tide å begynne å legge hodet i bløt. Selv foreslår jeg å gjøre unna julehandelen hjemme i stua, via nett. Starter du nå, kommer gavene dryssende inn i postkassen din i god tid før den 24., og du slipper både stress og knuff i overfylte butikker ute i den virkelige verden.
Som det priviligerte mennesket jeg er, har jeg vært så heldig å havne i en situasjon hvor jeg får lov til å mene, syns og presentere, ikke bare her på min egen lille blogg, men også ute på eteren. Forrige fredag sjekket jeg ut musikkblogg-giganten Stereogum.com, og la frem de harde fakta for RadioRakels lyttere.