Siste poster

søndag 29. november 2009

Sengelektyre

Jeg har aldri vært noe særlig til å lese på senga. For det første sovner jeg som regel tjue sekunder etter at jeg har lagt hodet på puta, for det andre har jeg regnet ut at med en fart om lag to sider per kveld tar det tohundreogførtifire dager å bli ferdig med Pengemannen av Anne Holt. Siden jeg verken liker Anne Holt eller krim som sådan, er det uaktuelt å la meg selv pines frem til juli 2010, bare fordi Bokklubben omsider tok innersvingen på meg med sine faste bokklubb-bok utsendinger her en dag i oktober. Men etter at den røde og hvite pakken dumpet ned i postkassen min for en stund siden, har jeg kjempet både med tid og intensjoner, inntil Anne Holt, eller Bokklubben om du vil, trakk det lengste strået og beseiret meg i kampen om å få pakken tilbake til Bokklubbens lokaler i Nydalen før angrefristen løp ut.

Så derfor ligger nå Anne Holt her på nattbordet i selskap med Harry Potter og Karl Ove Knausgård, og liksom spotter meg hver gang jeg forsøker å gjemme meg under dynen uten å ty til sengelektyre først. Så da blir det stort sett til at jeg leser litt hver kveld. Jeg har nå kommet meg gjennom 106 sider, hvilket betyr at jeg har lest langt mer enn de antatte to sider hver kveld, og i tillegg har jeg blitt en anelse nysgjerrig på hvem som drepte biskop Eva Karin Lysgaard.

Jeg leser motvillig videre. Rapport følger ved en senere anledning.

onsdag 25. november 2009

Soul-vaksinasjon

For lat til å lese dette innlegget? Hør meg snakke om samme sak med andre ord i stedet her.

Det var tirsdag, og Piffen og jeg satt på Luna Park med hver vår kalde drikke. Han hadde bart, jeg hadde skum på leppa, men ellers var vi ganske ulike, bortsett fra at vi begge var innehavere av hver vår gullbillett til kveldens forestilling. Vi var i godt selskap, en munter gjeng med røde kinn og latter som satt løst i halsen. Selskapet vokste seg større og større mens klokka nærmet seg ni, inntil det punkt hvor alles knær berørte hverandre i en perfekt sirkel rundt bordet, og vi ikke kunne få plass til fler om det så stod om livet.

Piffen og jeg var fanget mellom et fjes vi ikke hadde sett siden vi opplevde kulturforskjeller på kroppen i en leilighet på Frogner for minst et halvt år siden, og en pianospillende kamerat med sin 23-år gamle datter på armen for anledningen. Praten gikk om løst og fast, mest om fast på mitt beste engelsk på venstre side, og mest om løst, inkludert meningsutvekslinger om pedagogiske utfordringer som norsklærer, på høyre side.

Utenfor vinduene på Luna Park vokste køen av mennesker som gjorde seg klar til kveldens forestilling seg lang og komplisert, lik en levende slange som buktet seg rundt gatehjørnene i småregnet. Tidvis skottet hele vårt selskap ut mot gaten før vi snudde oss tilbake til bordet, praten og varmen med et kollektivt nikk som bekreftelse på at vi hadde god tid til nok et glass. Kveldens forestilling skulle da ingen steds. Og kø hadde vi lite til overs for.

Både Piffen og jeg hadde for lengst blitt gode og varme i brystet da selskapet omsider begynte å bryte seg opp, og vi ikke lenger satt med kne mot kne. Jeg forsvant inn i jakka og hastet over gaten hvor køen av mennesker hadde skrumpet inn fra en voldsom slange til en ussel liten mark. I forfjamselsen mistet jeg Piffen, men han svømmer stort sett alltid godt på egenhånd, og jeg var derfor ikke særlig bekymret. Like før sirkuset braket løs kjente jeg som forventet hånden hans på skuldra mi, og i minuttene før lokalet eksploderte med musikk la vi kjapt frem våre 5 ønskefavoritter for kvelden:

1.) You're still a young man
2.) How could this happen to me
3.) You're so wonderful, so marvelous
4.) Soul with a capital S
5.) Drop it in the slot

Da kvelden var omme manglet vi bare nummer 5, men vi var slett ikke misfornøyde av den grunn. Jeg var tett i ørene og svimmel av lykke, Piffen var ekstatisk og litt sulten. Vi tok en matbit før vi fant en bil som kjørte oss hjem til døra. -Toooower of Pooooooower, skrek Piffen i heisen på vei opp til tredjeetasje, og jeg stemte i med mitt beste ulvehyl.

mandag 23. november 2009

8 julegaver til popkulturentusiasten


Det er en knapp måned igjen til julekvelden, og hvis du har ambisjoner om å overraske venner og familie med gaver de ikke visste at de ønsket seg, er det på tide å begynne å legge hodet i bløt. Selv foreslår jeg å gjøre unna julehandelen hjemme i stua, via nett. Starter du nå, kommer gavene dryssende inn i postkassen din i god tid før den 24., og du slipper både stress og knuff i overfylte butikker ute i den virkelige verden.


1.) Veggdekorasjon fra Allposters.com

2.) Casablanca med masse ekstramateriale i fin samleeske.


3.) Årets lese-hype.

4.) Bok for de spesielt interesserte.

5.) Noe for moteløven med forkjærlighet for Star Trek.

6.) Nyttige saker for kontor-rotter.

7.) Rifftrax. Gjør dårlige filmer bedre.

8.) For han. Tidsmåler verdig for en helt.

mandag 16. november 2009

På jakt etter skatter i bloggosfæren

Som det priviligerte mennesket jeg er, har jeg vært så heldig å havne i en situasjon hvor jeg får lov til å mene, syns og presentere, ikke bare her på min egen lille blogg, men også ute på eteren. Forrige fredag sjekket jeg ut musikkblogg-giganten Stereogum.com, og la frem de harde fakta for RadioRakels lyttere.

Resultatet kan du høre her.

lørdag 14. november 2009

Gjøremålsliste for popkultur-junkies

Selv om snøen ligger tung og hvit på terassen utenfor, og selv om formiddagen har gått med til å både kjøpe julegaver og lage julepynt, er det langt i fra jul. En popkultur-junkie tar sjelden ferie, og en langhelg er den perfekte muligheten til å få unna en del oppgaver på den popkulturelle gjøremålslisten.

1.) Se andre sesong av Curb your Enthusiasm, som nå endelig har kommet i mine hender etter diverse teknisk bryderi, som egentlig slett ikke var av teknisk art, men som rett og slett skyldtes mennskelig svikt.

2.) Sjekke ut tv-serien Firefly. Serien omtales som space western. Jeg sier ikke mer.

3.) Lese ferdig Jeg skal vise dere frykten av Nikolaj Frobenius. Roman basert på forholdet mellom forfatteren Edgar Allan Poe og redaktøren Rufus Griswold. Etter 116 sider er jeg ikke helt overbevist, men jeg har ikke gitt opp enda.

4.) Sjekke ut Can You Make Pacman Art? Resirkulering, hurra!

5.) Heroes er tilbake, og har vært på skjermen i USA i et par måneder allerede. Episode 8 må skaffes.

mandag 9. november 2009

Play it, Sam. Play 'As Time Goes By'

Det skal ikke så mye til for å glede meg. For eksempel blir jeg ganske glad når jeg kan sove så lenge jeg vil om morgenen, eller når jeg uventet oppdager en bok jeg ikke visste at jeg ville lese. Og ikke minst blir jeg glad når referanser i form av sitater fra filmer jeg har sett dukker opp i uforutsette sammenhenger.

Dessverre hender det både titt og ofte at det dukker opp sitater fra filmer jeg slett ikke har sett, og da kan jeg fort bli litt snurt, som om noen forsøker å gni inn at det finnes hundrevis av filmer der ute i verden som jeg ikke har rukket å se, og muligens aldri kommer til å se heller.

The American Film Institute
har gjennom sin hyllest til 100 år med filmhistorie, laget en imponerende liste over de hundre beste filmsitatene gjennom tidene. Listen ble ikke overraskende noe depressiv lesning for undertegnede, i og med at jeg oppdaget at det finnes en sørgelig stor mengde med filmer jeg skulle ønske at jeg hadde sett.

1.) "Frankly, my dear, I don't give a damn", Clark Gable, Gone With The Wind, 1939

2.) "I'm gonna make him an offer he can't refuse." Marlon Brando, The Godfather, 1972

3.) "You don't understand! I coulda had class. I coulda been a contender. I could've been somebody, instead of a bum, which is what I am." Marlon Brando, On the Waterfront, 1954

4.) "Toto, I've got a feeling we're not in Kansas anymore." Judy Garland, The Wizard of Oz,1939

5.) "Here's looking at you, kid." Humphrey Bogart, Casablanca , 1942

6.) "Go ahead, make my day." Clint Eastwood ,Sudden Impact , 1983

7.) "All right, Mr. DeMille, I'm ready for my close-up." Gloria Swanson Sunset Boulevard ,1950

8.) "May the Force be with you." Alec Guinness, Star Wars Episode IV: A New Hope , 1977

9.) "Fasten your seatbelts. It's going to be a bumpy night." Bette Davis, All About Eve, 1950

10.) "You talkin' to me?" Travis Bickle Robert De Niro Taxi Driver 1976

søndag 8. november 2009

Pinnsvinets eleganse

Ikke alle svin bringer med seg sykdom. Noen svin bringer med seg mykhet, eleganse og klokhet. Til tross for sine skarpe pigger, befinner pinnsvinet seg i sistnevnte kategori. Selv om hun gjør sitt beste for å skremme omverdenen med sitt avskrekkende ytre, er nemlig pinnsvinet et usedvanlig fintfølende vesen. Hun tusler helst rundt for seg selv, mens hun både funderer over livets uløste gåter og finner glede i amerikanskproduserte filmer om romantikk og forviklinger. Disse to interessene innebærer faktisk ingen motsetninger, hevder hun. Tvert i mot.

Pinnsvinet har en oppriktig kjærlighet for de enkle ting i verden, som formiddags-te og støvtørking. Allikevel rammes hun ofte av en uforklarlig tristhet over sitt behov for spille skuespill med verden rundt seg. Selv et pinnsvin ønsker av og til å legge fra seg pigge-frakken hjemme, og møte naboene naken og ærlig.

Dessverre er dette et ønske som aldri kan la seg gjennomføre. Det tror i alle fall pinnsvinet, inntil Kakuro Ozu flytter inn i bygningen. Hun oppdager at Kakuro har en lei tendens til å overse piggene. Hun begynner å føle seg avkledd. Utsatt.

Selv om Kakuro truer med å velte hele illusjonen hun har bygget opp omkring sitt piggete vesen, merker pinnsvinet at hun på sett og vis liker situasjonen. Hun og Kakuro spiser japansk mat sammen. Diskuterer kunst. Film. Hun ordner håret og tar på seg kjole for første gang på mange år. Hun har det faktisk rett og slett hyggelig.

Og Kakuro? Han skjønte at pinnsvinet slett ikke var så farlig lenge før de delte et måltid, eller snakket om film. Han forsto det allerede første gangen hun åpnet munnen. Da de sto i gangen, og hun sa noe hun ikke burde sagt hvis hun virkelig ville at verden skulle se henne som et pinnsvin.

Livet som pinnsvin er ikke så lett. Men de lever og dør, de som alle oss andre.
Les om pinnsvinet, du også.

fredag 6. november 2009

Sci-fi krysser barne-tv

Ingen ting gjør meg så jublende og oppriktig glad som når populærkulturelle referanser sniker seg inn i uforutsette sammenhenger. Denne perlen av en video viser The Count fra Sesam Stasjon (Hva heter han forresten på norsk? Telleren? Gir jo ingen mening!) i verdifull meningsutveksling med skuespiller Patrick Stewart. En klassisker av et barnetv-innslag som fungerer fantastisk bra på flere nivåer!

Ps: Skulle du være ukjent med Patrick Stewarts rolle som kaptein Jean-Luc Picard i "Star Trek: The Next Generation", kan du få nødvendig forklaring på hans standardreplikk "Make it so Number One", via Urban dictionary


torsdag 5. november 2009

Får meg til å le

Det er onsdag kveld, og selv om både jeg og Mr. Nelson er noe utslitte etter å ha fraktet to tuja-planter med oss på t-banen fra Bryn til Sinsen, hindrer ikke det oss i å invitere vår gode venn Vinkel på besøk. Mens vi hutrer oss inn fra novemberkulda og Mr. Nelson setter på te-vann, plasserer jeg tujaene på strategiske punkter på balkongen. De tar seg jo riktig godt ut, tenker jeg, og klør meg litt i hodet over kjøpet, for det er tross alt lenge til våren, og terrassen brukes sjelden om vinteren.

Men før jeg får tid til å tumle videre ned i anger over nyinnkjøpte planter som jeg strengt tatt ikke får glede av før om mange måneder, og før Mr. Nelson har fått somlet seg til å finne frem koppene, ringer det på døren. Det er vår venn Vinkel som står der og tripper med vinterfriske kinn og en film under armen. -Endelig skal vi se noe med Gene Kelly, kvitrer hun.

Musikalen "Singin' in the rain" så dagens lys i 1952, og selv om den i utgangspunktet ble møtt med noe lunken entusiasme, har den i ettertid blitt ansett som en av tidenes beste musikaler. Filmen skildrer Hollywoods filmindustri og overgangen fra stumfilm til såkalte "talkies". Hovedkarakteren i filmen er den sjarmerende Don Lockwood (Gene Kelly). Lockwood er en suksessfull stumfilm-skuespiller, som ved hjelp av list og gode venner gjør et forsøk på å tre inn i den snakkende filmens verden. Til tross for tung bagasje i form av sin udugelige medskuespiller Lina Lamont, som selvfølgelig også har en horribel stemme, lykkes han godt med å danse og synge seg inn i alle hjertene i hele Hollywood.

Et stykke ut i filmen sitter Mr. Nelson, Vinkel og jeg tvekroket i sofaen, totalt underkastet et spontant latterutbrudd forårsaket av Cosmo Browns (Donald O'Connor) opptrinn i form av klassikeren "Make'em laugh". -Slutt! Slutt!, hikster Vinkel, og jeg hiver etter pusten mellom lattterutbruddene og mister non-stop av melkesjokolade ned på gulvet i forfjamselsen. Mr. Nelson fniser ikke så rent lite selv, men noe mer behersket, mens han rister litt på hodet av denne banalt enkle formen for humor. For så morsomt er da dette tross alt ikke.

Det topper seg i det Cosmo Brown avslutter sin hysteriske forestilling ved å snurre sidelengs rundt på gulvet i liggende stilling, akkompagnert av en gal manns latter. -Magen min, piper jeg, og gjør et fånyttes forsøk på å massere lattersmilet tilbake til anstendig posisjon. -Jeg dør, sier Vinkel, og Mr. Nelson reiser seg for å hente mer te-vann samt roe ned smilemuskelen.

Han står stille et lite øyeblikk ved komfyren med blikket mot vinduet. -Hei dere, det snør! sier han og peker ut på vinterens første skjøre snøfiller som virvler rundt der ute og legger seg som små bomullsdotter på vår nyinnkjøpte tuja.


onsdag 4. november 2009

På reise med tidsmaskinen

Velkommen til 1983. Dette er året da Jahn Teigen kunne sette Spellemannsprisen på peishylla i kategorien årets hederspris, mens Bonnie Tyler herjet hitlistene i det store utland med sin "Total Eclipse of the heart".

Selv så jeg dagens lys dette året langt nord i landet. Det var en maidag, snøen hadde så vidt smeltet, og pappa holdt god fart i sin nyinnkjøpte Mazda på vei til sykehuset i Hammerfest. Ny i denne verden visste jeg lite om David Bowie, Prince eller Billie Joel, som alle gjorde sitt for å kapre en plass på hitlistene dette året.

Vil du gå inn i tidsmaskinen og bli med meg tilbake til 1983? Følg linken.
Related Posts with Thumbnails