Siste poster

lørdag 28. februar 2009

Nostalgisk tilbakeblikk: KORN

Jeg var 16 år. Magen full av sommerfugler, kvalm, men allikevel glad. Håret mitt var dramatisk farget svart. Ikke særlig vakkert, men en nødvendighet mente jeg. Jeg satt på bussen, nesten bakerst, Dr. Martins på føttene, mange tanker i hodet. Gikk av ved hotellet, kjøpte et blad som jeg stappet i veska, sminket øynene mine svarte og tenkte at verden er kjedelig.

På vei ned mot brygga traff jeg de andre. Kjente dem egentlig ikke, visste at de hadde båt, visste at kvelden var ung selv om klokka snart var halv ni, visste at de likte musikk jeg aldri hadde hørt om, visste at de kjente navnet mitt, men ikke så mye mer.

Det blåste småsurt da vi kravlet opp i båten. Jeg kjente meg noe utilpass, som om jeg var flue på veggen i et rom jeg ikke var invitert inn i. Den ene av dem var en innelukket type, men smilte skjevt til meg da han dro motoren i gang. Jeg smilte litt tilbake, tenkte på rommet mitt hjemme, tenkte på kveldsmat, tenkte på stua og sjokolade i en liten skål på bordet, tenkte på leggetid og lørdagsfrokost.

Jeg forsøkte å se båtvant ut. Lot vinden rufse til mitt nyfargede hår. Ønsket at jeg hadde tatt den varme jakken.

Det klirret da vi gikk i land, klirret mens vi fant oss en passende flekk på svaberget, klirret til lyden av en gettoblaster. Flere andre hadde funnet veien hit. De var ukjente, mange sortkledde, jenter med uvante hårfarger og ringer i nesene. Hardt sminkede øyne. Og jeg, verdensvant i mitt flagrende skjørt, like fremmed for dem som de var for meg, like mystisk, like mektig.

Jeg snakket ikke så mye. De andre lo og hylte, uvant tøffe, uvant bestemte. Jeg så dem som en masse, et grovt flyt av farger, hender, klemmer, metall og bastante tanker. Jeg lot meg rive med.

Soundtracket til mitt liv denne sommeren kom i form av KORN og singelen "Freak on a leash". 1999. Jeg var seksten år. Nyfarget hår, drømmer uten hemninger. En verden for mine føtter.

KORN - "Freak on a leash"

fredag 27. februar 2009

Rever på festival

O' lykke! I dag meldes det at Fleet Foxes er booket til Hovefestivalen. Men hva jubler jeg egentlig for, jeg som når alt kommer til alt knapt har vært på et eneste arrangement som kan kalles festival, og som langt mindre kan skryte på meg å ha overvært bandets magiske opptreden på Øya-festivalen i fjor? Jeg som ikke en gang liker indie-begrepet og som oppdaget Tiger Mountain Peasant Song gjennom en coverversjon utført av to svenske tenåringsjenter som opererer under bandnavnet First Aid Kit?

Jo, jeg jubler fordi jeg tror fullt og helt at Fleet Foxes "har en poetisk nerve som burde være som skapt for skogen og havet rundt Hoveleiren". Også jubler jeg litt fordi jeg øyner et håp om at sommeren tjuenullni muligens kan bli sommeren da jeg omsider bryter ut av onskapens sirkel av festivalløse somre, pakker telt og gummistøvler, setter meg på en buss til sørlandet, og ønskes velkommen til festival av sol og saltvann. Jeg hører allerede lyden av "Quiet Houses".

Akkurat nå føler jeg at 23. juni ikke kan komme fort nok. Hvor er fast forward-knappen når man trenger den?

torsdag 19. februar 2009

Allting kan gå i tu

Etter By:Larm suksessen i fjor har det stort sett gått en vei for Ida Maria: oppover. Til tross for betennelse i diverse kjertler, sykemeldinger og avlyste konserter har hun blitt en aldri så liten yngling blant amerikansk presse som elsker hennes "fantastiske, maskuline og eksotiske stemme". Også britene har fått sin dose "Oh My God" av Ida Maria, og kort sagt har det vært et begivenhetsrikt år for både publikum og artist.

Enhver må jo skjønne at ting har foregått i svimlende tempo det siste året for en hes rockedame fra Nesna, og det trenger vel strengt tatt ikke bli så mye oppstuss bare fordi man i en slik situasjon går litt i surr og uheldigvis pælmer den innrammede gullplaten i gulvet under en hyggelig overrekkelsessermoni iscenesatt av plateselskapet Universal. Slikt skjer sikkert selv den beste.

Jeg tolker det hele som et tydelig tegn på at Ida Maria ikke har tenkt til å gi seg med 20.000 solgte album.

Hjerte, smerte

Det er ikke bare bare å være indie-rocker nå om dagen. Som om det ikke er slitsomt nok å stadig bli sammenlignet med det sjangersettende Dublin-bandet My Bloody Valentine, må indierockerne i tillegg tåle pepper fra stemmer i bransjen som hevder at ingenting lengere er indie med indie rocken, og at merkelappen alternativ rock er en klisje som kun hører hjemme på museum. Det amerikanske indierockbandet The Pains of being pure at heart har den siste tida vært hett skrivestoff i diverse toneangivende musikkblogger på nett. Kan The pains of being pure at heart være den første flotte debuten i 2009?, spør man seg. Med sin selvtitulerte albumdebut kan vi i ale fall med sikkerhet slå fast at New York rockerne har gjort et solid forsøk som det er vel verdt å merke seg.

Rent umiddelbart er det lite som overrasker ved låtene på plata. Lydbildet er stort sett som forventet: utpreget bruk av reverb, energiske fuzz-gitarer og plekter-bass. Det skinner ganske tydelig i gjennom at bandet ikke akkurat går inn for å finne opp kruttet på nytt. Når det gjelder låtmaterialet på albumet står det melodiske i sterkt fokus. Mange av låtene har et unektelig catchy preg, men etter godt og vel 10 låter med mer eller mindre full pinne, hadde det gjort seg med en ballade eller to for å bryte opp litt. Omtrentlig halvveis ut i albumet kommer låta "Stay alive", som egentlig er det nærmeste man kommer en roligere låt på hele plata.

Det blir egentlig litt for dumt å kritisere et rockeband for å skrive typiske rockelåter, men jeg kan ikke hjelpe for å ta meg i å ønske meg noen flere overraskelser underveis når jeg hører på The pain of being pure at heart. Det føles på mange måter som om jeg har hørt dette før, og da snakker jeg ikke om den evige sammenligningen med My Bloody Valentine. Både låtoppbygning og arrangementer forkommer meg som relativt forutsigbare, og når det kommer til det vokalmessige er det heller ikke så mye å hente. Variasjonene her begrenser seg stort sett til den typiske oktav-intervallede jente-og-gutt koringen, avløst av irriterende gitarsoloer som knapt nok kvalifiserer til betegnelsen solo.

Men for all del, bare sorg er det så absolutt ikke. Låta "Come Saturday" er en riktig så fengende låt, som rett og slett får meg til å glede meg til helga. Og på mange måter tror jeg det er nettopp det som er tanken bak musikken til The pain of being pure at heart. Hvor emo bandnavnet enn måtte høres ut, vil jeg påstå at dette er intet mindre enn rock som potensielt kan få lytteren i godt humør.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet 19.02.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3.

onsdag 18. februar 2009

Simpsons går HD

Som vår alles David Letterman har for vane å påpeke: det er ikke den ting som får gå urørt i disse digitale dager. Selv ikke Simpsons som har humpet seg gjennom hele 19 år med den samme introen, får ligge uforstyrret når HD-spøkelset feier over tv-kanalene. Seriens nye HD-intro hadde nemlig premiere i USA forrige søndag, og avslørte en åpningssekvens som utvilsomt er svært lik den vi kjenner fra de siste 19 år, men med en del små ekstra finurligheter her og der.

Den nye HD-introen inkluderer blant annet en treøyd kråke, Jimbo and Kearny som sager hodet av statuen av Jebediah Springfield, Maggie som hytter med neven mot den sinte babyen Gerald, og Grandpa Simpson sovende i bilen til Marge. Skarpe øyne vil dessuten få med seg at familien endelig har kastet sin merkelige lilla boks av en tv, og gått over til flatskjerm.

Det var på tide. Enjoy!

mandag 16. februar 2009

Mens jeg tviholder på nerdetgenet

Hvor pussig jeg nå enn syns det til tider føles å kalle meg selv for en kvinne, så er det nå faktisk det jeg er. Og som om ikke det er nok å skulle styre med dette uhåndterlige kvinnebegrepet og min identitet knyttet til dette, har jeg nylig fått enda et identitetsbeskrivende begrep å forholde meg til: Jeg er nå offisielt en anmelder.

I forrige uke gikk journalist og forfatter Marta Breen ut mot mannlige musikkanmelderes kritikker av kvinnelige artister, og hevdet at kvinner mottar ufortjent mye pepper for å synge om seg selv og utlevere sitt følelsesliv gjennom ærlige tekster. Hun peker på at en årsak til denne tendensen kan ligge i at flertallet av norske anmeldere og musikkjournalister er menn mellom 30-60 år, som mer eller mindre sitter uten evne til å identifisere seg med kvinnelige artister. Marta Breen sparket særlig ut mot et par utvalgte mannlige anmeldereGroove.no, som pussig nok er musikknettstedet hvor jeg nylig selv har blitt en del av anmelderstaben.

Redaktør for Groove, Bjørn Hammershaug mener at det er uheldig at anmelderbransjen i hovedsak domineres av menn, og i forbindelse med debatten satt i gang av Marta Breens innlegg i Dagbladet gir han uttrykk for at det er ønskelig å få inn flere kvinnelige musikkritikere: - Vi har vært bevisste på å få inn mest mulig jenter, vi vil jo ikke bli oppfattet som noe gubbevelde. Men av et hundretalls skribenter de siste åtte årene, har bare en brøkdel vært jenter. Det er kanskje litt generaliserende å si det, men vi opplever ofte at jentene som kommer inn, går fort ut igjen. Jeg vet ikke hvorfor, sier han. - Kanskje de mangler et eller annet nerdegen, foreslår han.

Til tross for at jeg er kvinne, og nå også anmelder, håper jeg at nerdegenet mitt fortsatt er inntakt. Jeg vet at det finnes her inne et sted, og jeg vil kjempe med nebb og klør for å forhindre at det skal drukne og dø i et hav av kvinnelighet.
Det er nå offisielt: Jeg er kvinne, jeg er anmelder, og jeg tviholder på nerdegenet mitt.

Mine anmeldelser for Groove.no:
Debuterer midt på treet. Eks-punkeren Hovering Orville skifter beitemarker og debuterer i country-land.

Less is Moore. Amerikansk melankoliker med mye på hjertet debuterer hos legendariske Sub Pop.

onsdag 11. februar 2009

Verdens vakreste mysterium - Kornsirkelsommer


Ja, jeg vet det. Kornsirkler er gammelt nytt. Vi har allerede sett dem, beundret dem, forundret oss over dem, ledd av dem som tror det er noe mystisk ved dem, avslørt svindlerne bak dem og fått nok av dem. Men ikke alle føler det slik. Det finnes dem som vier hele sin fritid til det de kaller "verdens vakreste mysterium".

De siste 30 årene er det oppdaget mer enn 12 000 kornsirkler rundt omkring i hele verden. Hva er det som facinerer så mange ved disse sirklene? Hvem er disse menneskene som velger å bruke nesten all sin tid på dette fenomenet? Og hvordan stiller vitenskapen seg til kornsirklene?

I P2s radiodokumentar "Kornsirkelsommer" forsøker man å finne svar på disse spørsmålene, og mange fler. Ta deg tid. Lag en kopp te, sett deg til rette. Radiodokumentaren er en reise hvor du selv lager bildene.

Bli med til sør-England. Det er kornsirkelsommer.

søndag 8. februar 2009

La-la Laleh

Hun har blitt omtalt som Sveriges hemningsløse multitalent. I 2005 satte hun rekord i antall Grammis-nominasjoner for en soloartist. Hun er skolert som trommeslager og saksofonist, og lar sin iranske bakgrunn få en sentral plass i musikken hun skriver. Fremfor alt er hun allikevel produsent. Det morsomme med å lage musikk er jo å ha full kontroll over detaljene, mener artisten. Hun heter Laleh, og er nå aktuell med sitt tredje album: "Me and Simon".

Laleh åpner albumet sterkt med to udiskutable hitlåter. Disse kan man like gjerne merke seg med det samme. Låta "Big City Love" har en litt mystisk aura, men er enkel å gripe som lytter. Her snakker vi om stort singalong-potensiale med et refreng som sitter som en kule i hodet etter at man har hørt låta et par ganger. Andrelåta "Simon says" er av samme kaliber, men noe mer ubekymret i formen. Dette er en låt man rett og slett blir i godt humør av. Arrangementene på disse to låtene er utført med klasse. Laleh unngår elegant å falle i den forutsigbare popfella ved å tilføre låtene uventede momenter i form av for eksempel små brudd i låtoppbygnigen og variasjon i stemmebruk.

Å sette en merkelapp på musikken til Laleh er en strevsom oppgave. Betegnelser som folk, reggae, og indie er ikke helt feil, men allikevel ikke helt dekkende heller. Me and simon er popmusikk med en twist, uforutsigbar i sin natur i alt fra oppbygning og instrumentasjon, til stemmebruk og språk. Uttrykket er mykt, og det går i både engelsk, svensk og persisk. Lydbildet er mildt sagt rikt: fra gjenkjennelige gitarriff på den Police-aktige låta "Nation" til bruk av en cembaloetterligning på den sjørøverlignende sjantilåta "Go go".

Det bør vel kanskje nevnes at ikke alle låtene på albumet er like sterke. Med 13 låter på plakaten blir plata i overkant lang, spesielt når Laleh har en lei tendens til å gjenta enkelte musikalske tema og riff akkurat to ganger for mye. Jeg mener at det er en hårfin balanse mellom å holde tilbake for mye på de fantastiske linjene i låta som gjør at folk bare er nødt til å høre den gang på gang, og det å fore lytteren med teskje. Enkelt sagt blir det litt lange låter, litt mange låter og litt for mye gjentagelser. Tidvis leverer hun imidlertid låter som står til gull og vel så det. Låta "Snø", dom også var en del av soundtracket til den svenske filmen "Arn", viser Lelehs evne til å skrive storslagne låter av episk format.

Laleh er utvilsomt en liten perle fra våre svenske naboer. Hun har en herlig stemme, varm og innbydende som melk med honning på en kald vinterdag. Dessuten liker jeg godt å la meg imponere av en dame som virkelig vet hva hun holder på med når det gjelder produksjon. At hun også trakterer både trommer, saksofon og flere andre instrumenter med stil, er heller ikke å forakte. Det er rett og slett ikke annet å gjøre enn å lene seg tilbake og fryde seg over et velkomponert album.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet 06.02.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3.

torsdag 5. februar 2009

Kjønnsstereotype roboter

TV2s nye programkonsept "Da damene dro", latteliggjør menn og er med på å bygge opp under forestillinger om kjønn som hører hjemme i det forrige århundre, mener kjønnsforskerene Jørgen Lorentzen og Wencke Mühleisen. Dermed er hylekoret i gang, og engasjementet lar ikke vente på seg. Enkelte tv-seere klør seg i hodet og spør seg om hvilken planet disse mennene i serien har ramlet ned fra som ikke en gang kan sette over en kjele med poteter, mens andre syns synd på Husøys hankjønn som må leve med kontrollsyke kvinner som knapt nok har latt ektefeller og samboere slippe til på kjøkkenet og ved stellebordet de siste ti-femten åra.

Skal man dømme etter forholdene på Husøy og de påfølgende reaksjonene i media, befinner det norske folk seg milevis unna det feministiske håpet om å en gang bli vurdert som enkeltmenneske på bakgrunn av individ fremfor kjønn. Stereotyper er god underholdning, og fremstillingen av Husøys kvinner og menn gjør sitt for å fyre opp under vårt kollektive behov for å more oss over det opplagte: far kan ikke stryke skjorter eller skifte bleier, og mor kan i alle fall ikke sendes ut på sjøen for å gjøre fars jobb, så hun plasseres i en solstol i varmere strøk hvor hun kan drikke mimosa mens hun bearbeider sitt eget kontrollbehov.

I slike øyeblikk, når selv den mest ihuga feministen bli sittende utspilt på sidelinja og kjenner likestillingsdrømmen glippe ut av hendene som en glatt manet en varm sommerdag, er det kanskje like greit å felle et par modige tårer over melken som er spilt, brette opp ermene og ta fatt på arbeidet på nytt. For det finnes håp, generaliserende reality-serier til tross, hvis vi løfter blikket og skuer mot fremtiden.


Ingvil Hellstrand er midt i arbeidet med sin doktorgrad på temaet kjønn i science fiction. Hun har blant annet tatt for seg kjønnsrollene i science-fiction serien Battlestar Galactica, og påpeker at media har stor makt i sin fremstilling av kvinnelighet og mannlighet. - Noe jeg synes er fascinerende med Battlestar Galactica er fremstillingen av menneskene i serien. De fremstilles som individer, og ikke som typiske kvinner eller menn. Menneskene representerer den evige feministiske drømmen om å bli sett som menneske og individ først, og ikke kjønn, sier hun.

Robotene i serien, eller cylonene som de kalles, er derimot kjønnsstereotype, mener Hellstrand. Utseendemessig ser de ut som mennesker med hud og hår på alle måter, men i sitt forsøk på å perfeksjonere sin etterligning av menneskene, overdriver de sine roller, og spesielt kvinnene tipper over til å fremstå som roboter i drag. Ved å rette seg etter stereotypiske kjønnsrollemønstre blir det lettere for cylonene å føle at de kommer nærmere drømmen om å fremstå som virkelige mennesker. - For at cylonene skal være kvinner, må de være stereotype kvinner. De fremstilles som tradisjonelle kvinner, ikke senmoderne. Den eneste karakteren en ser gjøre husarbeid i serien er den gravide cylonen som holdes til fange på Galactica påpeker Hellstrand.

Så hvis du er en av dem som velger å slå av skjermen når TV2 forsøker å underholde ved å spille på utdaterte kjønnsroller, finnes altså redningen i fiksjonen, hvor menneskene er frie og likestilte individer og kjønnsstereotypene er forbeholdt roboter uten sjel. Fremstillingen av virkelighetens Husøy setter utvilsomt søkelys på at det i 2009 fortsatt ikke kan tas som en selvfølge at menn og kvinner utfører de samme oppgavene, og bidrar på den måten til å rettferdiggjøre latteliggjøringen av mannen i det han entrer kvinnens domene. Jeg er sikker på at Husøys menn kommer til å gjøre en utmerket jobb.

Tro det eller ei, jeg har selv sett menn både bake sukkerbrød og sortere ut hvitvasken.

Ingvild Hellstrand legger forøvrig frem sitt foredrag «Normative Body Identitity in Science Fiction» på konferansen Feminist Research Methods som arrangeres i Stockholm i disse dager.

mandag 2. februar 2009

Mikkel Rev rasker over isen

Revejakta er over.
Først et halvt år etter at folk flest lot seg lokke til kinosalene for å se filmatiseringen av Ingvar Ambjørnsens skildring av det sene 70-tallets håpefulle hippie-idealister, har jeg selv fått somlet meg til å la blomster og batikk utfolde seg på skjermen i min egen stue.

Det var med en ikke ubetydelig mengde uvilje jeg gikk ut fra min lokale utleieforhandler med "Den siste revejakta" i hendene, men etter en lang lørdag på jobb i underbemanningens navn og med minimalt med søvn på øyet etter en canadisk-walisisk vennefest kvelden før, trakk reven det lengste strået i sterk konkurranse med landsløse gamle menn. Uviljen jeg følte på da jeg tasset hjemover i snøslapset stammet i hovedsak fra en mild avsmak på velbrukte norske skuespillere, i kombinasjon med minimal begeistring for filmens tøvete trailer som herjet på de kommersielle tv-kanalene da reven ble sluppet på kino sent i august i fjor.

Godt og vel tjue minutter og elleve smågodtbiter ut i filmen forstod jeg at jeg hadde gått i den klassiske fella med å skue hunden på hårene. Den famøse vannseng-scenen som hadde fått meg til å riste oppgitt på hodet i irritasjon da jeg så filmtraileren, viste seg forbausende nok å være langt fra representativ for filmen som helhet. Jeg lo (humret). Jeg gråt (småsukket). Jeg gjemte ansiktet i hendene og nektet å se da en vestkledd mann ved navn Glenn fikk smake sin egen medisin på det mest brutale vis. Jeg så til og med på ekstramatriellet i form av bloopers og en alternativ slutt som strengt tatt verken var en slutt eller et alternativ, uten at filmopplevelsen ble forsuret av den grunn.

Note to self: Husk å aldri skue hunden på hårene. Selv en skabbete hund kan være hyggelig selskap.
Related Posts with Thumbnails