Siste poster

Viser innlegg med etiketten nostalgisk tilbakeblikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten nostalgisk tilbakeblikk. Vis alle innlegg

tirsdag 20. april 2010

Petrus T. Ratajczyk eller Peter Steele om du vil



Av en eller annen grunn blir jeg stadig jaget tilbake til 90-tallet denne uka. I dag fant jeg ut at Peter Steele er død, omtrent 6 dager på overtid, og det fikk meg til å tenke på mitt første og eneste Type O Negative album, Bloody Kisses fra 1993.

Ettersom jeg ikke har hørt noen av de andre albumene, men elsket dette, vil jeg påstå at det antagelig markerer høydepunktet i Peter Steeles karriere. Sammen med opptredenen på Jerry Springer Show (se video ovenfor). Kjempepussig at han bruker samme hilsen til publikum som jeg alltid gjør når jeg møter ukjente mennesker.

mandag 19. april 2010

5 bjørner i en seng synger på engelsk



Den er bare søt. Og litt irriterende.

tirsdag 13. april 2010

Hvor ble det av 90-tallet?


Det er ikke det samme lenger å være sinna-dame med ring i nesa, ha på seg boblebukse inne, gå med bukseseler lett hengslengt langs hoftene, hoppe rundt i et hvitt studio med kraftige boots, flette toppen av håret, og headbange mens man annonserer for verden at man ikke ønsker å være noens kone.

Jeg vil så gjerne, men den tiden er liksom bare forbi.

fredag 6. november 2009

Sci-fi krysser barne-tv

Ingen ting gjør meg så jublende og oppriktig glad som når populærkulturelle referanser sniker seg inn i uforutsette sammenhenger. Denne perlen av en video viser The Count fra Sesam Stasjon (Hva heter han forresten på norsk? Telleren? Gir jo ingen mening!) i verdifull meningsutveksling med skuespiller Patrick Stewart. En klassisker av et barnetv-innslag som fungerer fantastisk bra på flere nivåer!

Ps: Skulle du være ukjent med Patrick Stewarts rolle som kaptein Jean-Luc Picard i "Star Trek: The Next Generation", kan du få nødvendig forklaring på hans standardreplikk "Make it so Number One", via Urban dictionary


fredag 7. august 2009

Mysteriet med firkanteggene

Det er midt i uka, og etter en kaffe på en kafè som vanligvis er full av sultne lunsjgjester, vandrer jeg og min kaffekompanjong ned gaten for å stoppe tiden i femten minutter. Vi forsvinner inn en smal dør som røper lite om hvilke skatter som skjuler seg på innsiden. En strategisk plassert hylle ved utgangsdøren kan muligens fange interessen til årvåkne forbipasserende, men ellers er det lite som signaliserer at den lille butikken inneholder hyllemeter på hyllemeter med nøye utvalgt litteratur som har fått selveste Neil Gaiman til å kalle den “one of the coolest bookshops in the world”.

I mer enn 35 år har Tronsmo Bokhandel i Oslo tilbudt et rikholding utvalg av bøker som kan få selv den mest kyniske bokstavhater til å revurdere sin posisjon. Som Tronsmo uttrykker det selv finnes det “et uttall bøker om globalisering, storpolitikk og nye og eldre politiske klassikere; en hel vegg der bøker om rock og hip hop, jazz og country står om hverandre; en svær avdeling med bøker om film, foto, design og grafitti; egne seksjoner med bøker av Charles Bukowski og amerikansk beat-litteratur; 15 hyllemeter med skjønnlitteratur fra Midt-Østen, Afrika, Asia og Latin-Amerika og enda fler med sakprosa på de samme områdene; et stort utvalg krimbøker i de mørkere delene av sjangeren; en homse- og lesbeavdeling; egne hyller der subkulturelle temaer står samlet; og ikke minst, en legendarisk underetasje der du finner det du måtte ønske av verdens beste tegneserier”.

Om det var min lave toleranse for kaffe som gjorde meg yr, eller simpelten ren og skjær bokglede, er uvisst, men allerede ved første hyllemeter ble jeg stående storøyd og gjøre mentale notater over bøkene som passet seg som gaver til venner og famile. -Her finnes det jo bøker for alle!, utbrøt jeg begeistret til min kaffekompanjong, som hygget seg noe mer behersket med å bla i en massiv sak om Andy Warhols liv og virke.
-Og vi har ikke en gang begynt på tegneserieavdelingen!

Etter at jeg hadde samlet styrke til å unngå et impulskjøp på en bok om ninjateknikker, beveget vi oss nedenunder. Underetasjen fremsto ikke som imponerende i størrelse, men jeg ble straks vill i blikket da jeg vandret rett på en samleutgave av Don Rosa og Carl Barks Donald-klassikere. -Firkant-eggene!, hikstet jeg. Min kaffekompanjong så på meg med undring i blikket. -Egg?

I barndommen var jeg ivrig Donald-leser, og opparbeidet meg etterhvert en imponerende samling av blader som dessverre gikk på dynga under en omfattende opprydning på slutten av 90-tallet. Under ryddesjauen forsvant også mitt elskede ekstranummer av Jakten på firkanteggene, eller Eggemysteriet som jeg antar historien egentlig heter.

Skuffelsen var derfor stor da jeg måtte konstatere at Eggemysteriet ikke var med i samlingen av Carl Barks klassikere, forstå det den som kan. Noe slukøret trøstet jeg meg med Neil Gaimans Black Orchid, og mens jeg trakk kortet og betalte kunne mannen bak kassa fortelle meg at Eggemysteriet er tilgjengelig, hvis man bare er villig til å punge ut. Han marsjerte resolutt bort til hyllen med komplette Donald samlinger, og dro ut boken merket 1963. -Du finner den her, sa han og viftet med boken. -Men det koster deg rundt 700 kr!

-700!, beklaget jeg meg til min kaffekompanjong da vi forlot lokalet. -Det er ran!
Hun var enig i det, og vi delte skuffelsen til våre veier skiltes på Stortorvet. Jeg reiste hjem med Neil Gaiman under armen mens drømmen om et gjensyn med firkanteggene forsvant i støyen fra bytrafikken.

lørdag 28. februar 2009

Nostalgisk tilbakeblikk: KORN

Jeg var 16 år. Magen full av sommerfugler, kvalm, men allikevel glad. Håret mitt var dramatisk farget svart. Ikke særlig vakkert, men en nødvendighet mente jeg. Jeg satt på bussen, nesten bakerst, Dr. Martins på føttene, mange tanker i hodet. Gikk av ved hotellet, kjøpte et blad som jeg stappet i veska, sminket øynene mine svarte og tenkte at verden er kjedelig.

På vei ned mot brygga traff jeg de andre. Kjente dem egentlig ikke, visste at de hadde båt, visste at kvelden var ung selv om klokka snart var halv ni, visste at de likte musikk jeg aldri hadde hørt om, visste at de kjente navnet mitt, men ikke så mye mer.

Det blåste småsurt da vi kravlet opp i båten. Jeg kjente meg noe utilpass, som om jeg var flue på veggen i et rom jeg ikke var invitert inn i. Den ene av dem var en innelukket type, men smilte skjevt til meg da han dro motoren i gang. Jeg smilte litt tilbake, tenkte på rommet mitt hjemme, tenkte på kveldsmat, tenkte på stua og sjokolade i en liten skål på bordet, tenkte på leggetid og lørdagsfrokost.

Jeg forsøkte å se båtvant ut. Lot vinden rufse til mitt nyfargede hår. Ønsket at jeg hadde tatt den varme jakken.

Det klirret da vi gikk i land, klirret mens vi fant oss en passende flekk på svaberget, klirret til lyden av en gettoblaster. Flere andre hadde funnet veien hit. De var ukjente, mange sortkledde, jenter med uvante hårfarger og ringer i nesene. Hardt sminkede øyne. Og jeg, verdensvant i mitt flagrende skjørt, like fremmed for dem som de var for meg, like mystisk, like mektig.

Jeg snakket ikke så mye. De andre lo og hylte, uvant tøffe, uvant bestemte. Jeg så dem som en masse, et grovt flyt av farger, hender, klemmer, metall og bastante tanker. Jeg lot meg rive med.

Soundtracket til mitt liv denne sommeren kom i form av KORN og singelen "Freak on a leash". 1999. Jeg var seksten år. Nyfarget hår, drømmer uten hemninger. En verden for mine føtter.

KORN - "Freak on a leash"
Related Posts with Thumbnails