Siste poster

torsdag 27. november 2008

En lysende Terne

Svenske Anna Ternheim er for tida aktuell med sitt tredje album, "Leaving on a mayday". Noe underende spør jeg meg selv hvilken planet jeg har vært på den siste tida, for denne talentfulle svensken har gått meg hus forbi i mange år nå.

Ironisk nok fikk jeg øynene opp for denne sangfuglen først etter å ha lest tidenes tristeste anmeldelse i Aftenpostens Oslopuls, skjønt å kalle knappe 90 ord for en "anmeldelse" kan vel neppe karakteriseres som annet enn et hån mot selv den lateste leser. Jeg håper for guds skyld denne lille notisen av en anmeldelse forbeholdes nettutgaven av Oslopuls, og at betalende lesere slipper slikt unødig journalistisk smårusk papirutgaven.

søndag 9. november 2008

Publikum detter av lasset













Den amerikanske tv-serien "Heroes" er inne i sin tredje sesong, men det tidligere så poplulære serien sviktes av publikum. Serieskaper Tim Kring og NBC fortviler over et publikumsfrafall på 20 prosent, og svarer med å kvitte seg med to av manus-forfatterene til serien. Er du fan er det alikevel ingen grunn til å fortvile, redningen er nemlig nær: Det ryktes at Bryan Fuller, en av forfatterne fra første sesong er på vei tilbake for å styre helte-eposet inn på riktig spor igjen.

Personlig syns jeg at serien er like god som den alltid har vært, og forstår ikke hvorfor folk til stadighet skal gnåle om at Heroes ikke kan måle seg med LOST, Dexter og Prison Break som handler om helt problemstillinger enn det som foregår i Heroes-universet. Liker du ikke Heroes så skru av tv-apparatet og tilbring heller kveldene med en usympatisk massemorder ("Yes, I have an addiction") eller en desorientert gjeng på en øde øy med ukjent beliggenhet, alt ettersom hva som måtte passe deg best.

Jeg vet i alle fall hva jeg velger.

Bloggurat

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

fredag 7. november 2008

Metal med strømmen














I anledning Satyricons slipp av deres syvende plate "The age of Nero", kan skribentene Asbjørn Slettemark og Torgrim Øyre i Dagbladet melde at metalmusikkens forvandling fra undergrunnsfenomen til mainstream nærmer seg komplett. Satyricon trekkes frem som det lysende eksempel på den stygge metal-larven som gjennom hardt og målrettet arbeid har blomstret opp til å bli en flott og vakker sommerfugl med store vinger som brer seg utover hitlistene og berører anmeldere i både innland og utland. Terningkast med fem og seks øyne formelig hagler ned over bandet som har et "velsmurt internasjonalt promoapparat" bak seg på sin ferd mot toppen av metal-tronen, og millioninnektene lar tydeligvis heller ikke vente på seg.

En slik karakterestikk levner liten tvil, det er gull og grønne skoger hele veien til banken for norsk metal om dagen. I alle fall hvis bandet heter Satyricon eller Dimmu Borgir, og selv fansen med de hviteste ansiktene og de svarteste klærne må innse det uunngåelige faktum: metalen har på god vei blitt mainstream.

Selv er jeg ikke så sikker. Satyricons 4.plass på VG-lista og Spellemann til tross, jeg nekter å være med på at norsk metal seiler medstrøms i en endeløs opptur som kulminerer med deltagelse på Beat for beat, dobbelplakat i Topp og badebukseintervju fra en vakker strand i Thailand i regi av God kveld Norge om oppturen, nedturen og den store kjærligheten. Jeg har fortsatt til gode å oppleve at det er særlig populært å kuppe cd-spilleren og sette på Satyricon på fest, og jeg har heller ikke blitt vekket en tidlig mandagsmorgen av klokkeradioen som spyr ut Dimmu Borgir i salig blanding med variert musikk fra de siste fire tiår i god RadioNorge-ånd. Og takk og pris for det.

Jeg benekter ikke at metal selger, ei heller at Slettemark og Øyre i sin artikkel ikke peker på en rekke viktige årsaker til at deler av den norske metalen har fått muligheten til å krype opp fra sin mørke undergrunnshule og ut i dagslyset, men til tross for at selv metalveteranene Mayhem har tatt i mot en Spellemannspris, dog med en syrlig kommentar om at prisutdelingen er et "sleike ræva-opplegg", velger jeg å vente litt med å trekke frem mainstream-stempelet. Et par norske metalband med listeplasseringer, tv-reklame, gode salgstall og en pris eller to på innerlomma holder ikke for å sette merkelapper på en hel sjanger.

Dessuten nytter det fortsatt ikke helt med pologenser og rosa pannebånd på metalkonsert med mindre du har et desperat ønske om å bli uglesett en hel kveld. Skal vi tro Øyre er det som vanlig "nagler, lær og flagrende hår" som gjelder.

Jeg har allerede funnet fram liksminken, og nå tvinner jeg tommeltotter mens jeg venter på at også metal-looken skal bli mainstream.
Related Posts with Thumbnails