Hjerte, smerte

Det er ikke bare bare å være indie-rocker nå om dagen. Som om det ikke er slitsomt nok å stadig bli sammenlignet med det sjangersettende Dublin-bandet My Bloody Valentine, må indierockerne i tillegg tåle pepper fra stemmer i bransjen som hevder at ingenting lengere er indie med indie rocken, og at merkelappen alternativ rock er en klisje som kun hører hjemme på museum. Det amerikanske indierockbandet The Pains of being pure at heart har den siste tida vært hett skrivestoff i diverse toneangivende musikkblogger på nett. Kan The pains of being pure at heart være den første flotte debuten i 2009?, spør man seg. Med sin selvtitulerte albumdebut kan vi i ale fall med sikkerhet slå fast at New York rockerne har gjort et solid forsøk som det er vel verdt å merke seg.

Rent umiddelbart er det lite som overrasker ved låtene på plata. Lydbildet er stort sett som forventet: utpreget bruk av reverb, energiske fuzz-gitarer og plekter-bass. Det skinner ganske tydelig i gjennom at bandet ikke akkurat går inn for å finne opp kruttet på nytt. Når det gjelder låtmaterialet på albumet står det melodiske i sterkt fokus. Mange av låtene har et unektelig catchy preg, men etter godt og vel 10 låter med mer eller mindre full pinne, hadde det gjort seg med en ballade eller to for å bryte opp litt. Omtrentlig halvveis ut i albumet kommer låta "Stay alive", som egentlig er det nærmeste man kommer en roligere låt på hele plata.

Det blir egentlig litt for dumt å kritisere et rockeband for å skrive typiske rockelåter, men jeg kan ikke hjelpe for å ta meg i å ønske meg noen flere overraskelser underveis når jeg hører på The pain of being pure at heart. Det føles på mange måter som om jeg har hørt dette før, og da snakker jeg ikke om den evige sammenligningen med My Bloody Valentine. Både låtoppbygning og arrangementer forkommer meg som relativt forutsigbare, og når det kommer til det vokalmessige er det heller ikke så mye å hente. Variasjonene her begrenser seg stort sett til den typiske oktav-intervallede jente-og-gutt koringen, avløst av irriterende gitarsoloer som knapt nok kvalifiserer til betegnelsen solo.

Men for all del, bare sorg er det så absolutt ikke. Låta "Come Saturday" er en riktig så fengende låt, som rett og slett får meg til å glede meg til helga. Og på mange måter tror jeg det er nettopp det som er tanken bak musikken til The pain of being pure at heart. Hvor emo bandnavnet enn måtte høres ut, vil jeg påstå at dette er intet mindre enn rock som potensielt kan få lytteren i godt humør.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet 19.02.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3.