Sofie skriver om ting hun ikke kan: Shoegazing, hva er det?

Du kan også høre meg snakke om shoegazing på Radiorakel.no.

Begrepet shoegazing er kanskje mer aktuelt enn på lenge som betegnelse på en subsjanger innen alternativ rock. Oslo-baserte Maribel har høstet skamgode kritikker for sin siste utgivelse her i hjemlandet, og supergruppa Serena Maneesh erobrer stadig nytt terreng. Men hva er egentlig shoegazing? Og ikke minst, hvor kommer det fra, dette mystiske begrepet som stadig popper opp i anmeldelser og konsertomtaler?

For å finne ut av det må vi skru klokka noen år tilbake. Vi reiser nærmere bestemt nesten 20 år tilbake i tid, til en hendelse som for ettertiden har blitt stemplet som det originale opphavet til begrepet shoegazing. Vi befinner oss nå tidlig på 90-tallet og har samtidig foretatt et lite hopp over Nordsjøen til de britiske øyer. En skribent for det britiske musikkmagasinet Sounds går en sen kveld på konsert med det London-baserte indierock bandet Moose. Tilfeldighetene vil ha det til at Moose står på scenen med nyinnøvd materiale denne kvelden, med en vokalist som ikke helt stoler på sin egen hukommelse. For å sikre seg mot muligheten til å gå i baret og ødelegge for det nyetablerte bandet, har vokalisten derfor tepiet fast tekstene til de nye låtene på scenegulvet. Konserten ut blir han stående med blikket stift festet på gulvet, nesten urørlig.

Representanten fra musikkmagasinet Sounds er på plass for å rapportere fra konserten, og inspirert av vokalisten som tilsynelatende sto og stirret på sine egne sko under hele konserten, kan han for første gang på trykk presentere begrepet shoegazing for sine lesere. Det tok ikke lang tid før andre musikkblader plukket opp begrepet og begynte å feste merkelappen på band som allerede var godt etablerte, som for eksempel My Bloody Valentine. Og ordet shoegazing skulle vise seg å passe godt på en rekke band som var aktive lenge før vokalisten i Moose gjorde sin opptreden. Fra 80-tallets Cocteau Twins og Jesus and the Mary Chain til tidlig 90-talls Ride og Lush.

Blant dem som var med på å spre shoegazing som et sjangersettende begrep, finner vi det tonaangivende musikkmagasinet NME. De snappet opp ordet og begynte å bruke det om band hvor spesielt gitaristene så ut til å være i en egen tankeverden, nærmest hypnotisert av sine egne gitarpedaler, eller til forveksling, sko, under konsertene. Disse bandene fremsto ofte som innadvendte på scenen, dypt fokusert på egen musikk mens de bombarterte publikum med støyende lydvegger.

Den gang som i dag, er og blir shoegazing et noe ullent begrep som mange band selv har et noe distansert forhold til. Da begrepet ble innført brukte man det først og fremst som merkelapp på band som lagde musikk som var en blanding av alternativ rock, pop, indie, støy og psykedelia. Bruk av distortion, fuzz og støy står naturlig nok sentralt, og et viktig sjangertrekk er dessuten at vokallinjene ofte blendes inn i den øvrige musikken til det nærmest uhørbare. På den måten fremstår shoegaze ofte som drømmende og introvert.

Da 90-tallet begynte å modnes, fikk den første bølgen av shoegaze fikk en litt trist nedtur. Mange av shoegaze-bandene ble stemplet som en del av The scene that celebrates itself.
Dette uttrykket kom fra britisk musikkpresse som hevdet at shoegazerne kun var musikere som tråkket opp gamle stier ved å ofte inspireres av de samme musikalske referansene, spille i hverandres band og gå på hverandres konserter. Det ble hevdet at de var selvopptatte og utilgjengelige.

Til forskjell fra andre undergrunnssjangre som grunge og britpop, ble aldri shoegazing tatt inn i varmen av de store publikumsmassene. Tvert om har shoegazing fortsatt som subssjanger innen den alternative rocken uten å nå de store kommersielle høydene gjennom resten av 90-tallet. I ettertid har vi derimot fått en ny bølge av nyetablerte shoegaze-inspirerte band, som ofte refereres til som nu-gaze. Men den opprinnelige shoegazen lever alikevel idag, og finner stadig nye tilhengere.