Upolert indie-sjarm

Forrige uke gjorde jeg en anmeldelse av det amerikanske indierock-bandet The pains of being pure at heart, og denne uka har jeg fortsatt med å utfordre min egen musikksmak. I utgangspunktet så er jeg ikke så veldig fan av musikk som kombinerer ordene indie og rock, men nå har jeg altså valgt å gi indierocken noen flere rettferdige sjanser før jeg dømmer sjangeren nord og ned. Denne uka har jeg valgt å ta for meg nok et amerikansk indieband. De kaller seg Whispertown 2000, og aktuelle nå med sitt andre album "Swim".

Bandet består av to jenter og to gutter fra Los Angeles, og i forbindelse med innspillingen av denne andreplata, ble bandet signert på selskapet til bluegrass og americana-artisten Gillian welch. Elementer av country og folk er da også så absolutt tydelig tilstedeværende i musikken, og kanskje er det bare meg og mitt problem med merkelapper, men allerede etter en første rask gjennomlytting av denne plata blir det ganske tydelig for meg at jeg bare må innse at indierock begrepet for min del for lengst har vokst seg langt utenfor rimelighetens grenser hva selve rockebegrepet angår. Joda, Whispertown 2000 er såvisst smårocka, men det er først og fremst sårt, knirkete, poppete, uryddig, tydelig countryinspirert og melodiøst.

I spissen for bandet står vokalist og låtskriver Morgan Nagler. Med varierende hell bruker hun stemmen på de underligste måter, med PJ Harvey som nærmeste fornuftige referanse. Tidvis synger Morgan Nagler faktisk som en engel, med plenty av luft på stemmen, og tidvis låter hun egentlig som en skadeskudd katt som trygler om nåde. Hun høres ofte rett og slett ganske sliten ut. Litt sånn: "jeg-har-vært-oppe-hele-natta-og-stemmen-min-er-rusten-og-hes-men-synge-skal-jeg-enten-det-brister-eller-bærer".

Direkte vakkert er det ikke alltid, men det lyder allikevel oppriktig, og når alt kommer til alt mener jeg at stemmens ærlighet er mye viktigere enn dens vakkerhet.

Uavhengig av vokalistens stemmeprakt, eller mangel på en sådan, er "Swim" definitivt et album med en rekke gode låter. Jeg har faktisk funnet opptil flere favoritter her,
som for eksempel "103" og låta "No Dope" som i mine øyne fremstår som et godt eksempel på Morgan Naglers styrke som låtskriver. Og apropos Morgan Nagler: Nærheten hennes til musikken forekommer meg som såpass påfallende at jeg tidvis glemmer at hun faktisk er en del av et helt band, og ikke en soloartist. En styrke for Morgan Nagler, men muligens ikke så heldig for resten av bandet.


Til tross for et utdatert og kronglete bandnavn: Whispertown 2000 har med sin andreskive "Swim" gjort et solid forsøk på å sette navnet sitt på indieplakaten. Vokalist Morgan Nagler gjør sitt for å gi begrepet styggvakkert et musikalsk ansikt med sin upolerte kråkerøst, og resten av bandet henger med som best de kan med kassegitarer,fengende koringer og streit tromming i fire fire. Så for å oppsummere: Whispertown 2000s andrealbum "Swim" har: Morsomme låter, grei innpakning og en vokalist som kan kunsten å sjarmere gjennom å appelere til lytterens forkjærlighet for det upolerte.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet 27.02.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3.