Populærkulturell platedebut

Til tross for mine spede forsøk på å promotere RadiOrakels aktivitet på fm99,3, mistenker jeg at de færreste av bloggens lesere faktisk er aktive lyttere av kanalen. Nå kunne jeg valgt å være skikkelig guffen, og bare sagt "synd for deg", men siden vi nå bare så vidt står i startgropen av et nytt år, og jeg ikke har lyst til å falle i unåde hos julenissen allerede i januar, velger jeg å bruke et helt blogginnlegg på å meddele det alle kunne fått med seg hvis de hadde hørt på Kanal Klang i dag: mitt budskap om at Amanda Palmer er en uvanlig artist som har gitt ut et album man bør merke seg.

Denne amerikanske artisten, som for mange er bedre kjent som den ene halvdelen av cabaret-punk duoen The Dresden Dolls, kom høsten 2008 ut med sitt solo-debutalbum "Who Killed Amanda Palmer", produsert av muliti-instrumentalist og komponist Ben Folds. For de som allerede kjenner til den ultradynamiske duoen The Dresden Dolls, kommer det neppe som noen overraskelse at Amanda Palmers debutalbum tar med seg lytteren inn i et fargerikt og majestetisk univers, et slags rocka burlesk show
med drøssevis av hentydninger til ulike populærkulturelle fenomener, med 90-tallets Twin Peaks som hovedtema for plata.

Selve tittelen på albumet "Who killed Amanda Palmer", viser nettopp til det som ble Twin Peaks fansen felles frase mens første sesong av serien rullet over tv-skjermene, nemlig "Who killed Laura Palmer?" Og Tv og film-referansene stopper ikke der, i låta "Leeds United" er budskapet "Who needs love when theres Law
& Order and who needs love when theres Southern Comfort", som henviser til 90-tallets politiserie "Law & Order" og krigstrilleren "Southern Comfort" fra 1981.

Sjangermessig befinner Amanda Palmer seg i et pianobasert grenseland mellom mørk pop og rock, men når man går dypere inn i sømmene på låtene, finner man klare stilistiske referanser til en rekke sjangere, som blues, punk, storband jazz, og ikke minst cabaret, som gjenspeiles i den teatralske stemningen som i stor grad er selve kjennetegnet på Amanda Palmers musikalske univers. Og tro ikke at dette universet slutter etter siste tone på albumet, neida, historien om Amanda Palmer lever videre der musikken slutter, blant annet i form av en bok som viser en bildeserie av artisten poserende som den drepte Amanda Palmer, med tilhørende kommentarer skrevet av fantasy og tegneserie-guruen Neil Gaiman.

Artistens bakgrunn fra drama og teater kommer dessuten tydelig frem i det stilistiske mangfoldet blant albumets låter, og viser seg i hennes evne til å ta på seg ulike musikalske roller, som for eksempel i låta "Whats the use of wondrin", som skiller seg ut fra de øvrige låtene med sitt uskyldige og klassiske tilsnitt.

Sentralt i flertallet av låtene på albumet står dramatikken i musikken. Denne dramatikken gjenspeiles i arrangementene, instrumentasjonen, tekster og ikke minst artistens vokalistiske uttrykk. Noen vanvittig stemmeprakt har Amanda Palmer på ingen måte, men der det skorter på stemmeomfang og teknikk tar hun igjen med innlevelse og kraft i bøtter og spann. Stemmen både brister og piper her og der, det er mildt sagt rufsete i kantene, men dette rustne og upolerte uttrykket kler musikken perfekt, og bidrar til å forsterke inntrykket av autentisk sårbarhet. Spesielt på balladene blir denne sårbarheten særlig synlig, som for eksempel på låta "Ampersand".

Til tross for at musikken fremstår som teatralsk og pompøs i ordenes mest positive betydning, er låtkonstruksjonene på albumet i hovedsak relativt enkle. "Who killed Amanda Palmer" er i all hovedsak 12 gode poplåter forkledd som en musikalsk svart komedie, et tragikomisk burlesk show, fremført av den sårbare og fiktivt drepte Amanda Palmer. Låta "Runs in the family" representerer et klart høydepunkt på plata, og oppsummerer essensen av albumet på treffende vis.

"Who killed Amanda Palmer" er absolutt en bemerkelsesverdig plate, som fortjener langt mer oppmerksomhet enn den så langt har fått. Et aldri så lite must for enhver singersongwriter, pop, rock, punk, cabaret-fan med respekt for seg selv.