Tjuenullni - tid for sport

Jeg vil gjerne starte det nye året, som jeg har besluttet å konsekvent omtale som tjuenullni, med en innrømmelse av mørkeste karakter: Jeg har den siste tiden lest en hel haug med sportsartikler, helt på eget initiativ og av min egen frie vilje. Og som om det ikke er pinlig nok i seg selv at en selverklært sportssidehater som meg selv har begynt å sluke de rosa delene i diverse tabloider med liv og lyst, må jeg med resignert mine konstatere at jeg i tillegg liker det.

Faktisk vil jeg gå så langt som å hevde at jeg har funnet min favorittskribent innen sportsjournalistikken, en uttalelse jeg sannsynligvis ville ledd høyt og rått av i totusenogåtte, men nå er har vi gått inn i tjuenullni, det er nye tider, nye omstendigheter, og det er på tide å leve livet med åpne kort som nyfrelst leser av sportsartikler.

Mannen som har åpnet øynene mine for sportsjournalistikkens mangfoldige verden heter Bernt Jakob Oksnes, og er for tida aktiv som skribent for Sportsmagasinet i Dagbladet. For min del startet bekjentskapet en grå novemberdag etter at jeg hadde trålet Dagbladets nettsider opp og ned etter en artikkel som kunne vekke mitt døsige blikk og rykke meg ut av sofasittingens apatiske sløvhet. Klokka var vel rundt halv fem, den velkjente ettermiddagsslumringen var i ferd med å anmelde sin ankomst, og jeg var bare sekunder fra å gi etter og kollapse ned i vannrett stilling for å nyte en drøy halvtime "på glugga" som vi sier her sør for Sinsen, da jeg brått ble vekket av overskriften "Gutten som ikke ville være en av gutta".

Ikke bare ble jeg fasinert av dette herlige tittelordspillet med hentydninger til en norsk roman vi alle har lest og elsket, men jeg ble dessuten tvunget til å stanse i min umiddelbare leseiver da jeg oppdaget at artikkelen tilhørte Dagbladets sportssegment. Var øyeblikket kommet da jeg skulle kaste alle mine hemninger til side, bryte alle mine faste og kjære prinsipper som praktisk talt definerer alt jeg står for og fastsetter hvem jeg er? Og ikke minst, skulle jeg gå til det dramatiske skritt å bryte den magiske grensen som skiller kulturelskere fra sportelskere, eller
med andre ord, det gode fra det onde, og gi meg i kast med denne artikkelen som virket så forlokkende i både tekst og bilder?

I og med at jeg sitter her i året tjuenullni og hevder at det nå er tid for sport, antar jeg at det vil være overflødig å påpeke at nysgjerrigheten seiret over fornuften den skjebnesvangre dagen i november totusenogåtte. Ikke nok med at jeg likte artikkelen som rørte mitt musikkelskende hjerte gjennom historien om fotballspilleren som kastet Prada og Ferrari på dynga til fordel for kassegitar og musikerliv i Berlin, den revolusjonerte også rett og slett mitt syn på hva sportsjournalistikk kan bli til i hendene på den rette skribenten. Bernt Jakob Oksnes er intet mindre enn en perle av en journalist med nese som en blodhund for gode historier, en aldri så liten Askepott bortgjemt i tabloidenes trange korridorer.

Hvis du er som jeg var, generelt skeptisk til alt som trykkes på Dagbladets sportssider, oppfordrer jeg til å la tjuenullni bli de gode sportsartiklenes år. Start med lesning av følgende artikler:

"Gutten som ikke ville være en av gutta"
"Med døden i hælene"
"En kamp på liv og død"