Om influensa og bøker i romjulen

Jula er som kjent tida for harde pakker, og dette forslitte uttrykket som i barndommens glade dager var ensbetydende med innfrielse av ønskelistens kryss på både side 16 og 28 i Brios lekekatalog, er for oss voksne mennesker redusert til å være ensbetydende med en bok eller to fra Nordlies bestselgerliste, med byttelapp formet som et bokmerke som obligatorisk tilbehør i tilfelle Unni Lundells siste ikke skulle falle i smak.

Intet vondt sagt om bøker til jul, faktisk hadde jeg satt min lit til at årets bokgaver skulle få meg helskinnet gjennom høytiden. Halvveis ut i desember, etter en ubegrunnet tur innom flere av landets store bokhandlere, begynte jeg imidlertid å få bange anelser om at Stieg Larsson muligens ville finne sin vei til et juletre nær meg, og i god barndomsånd bestemte jeg meg for å legge frem et par beskjedne bokønsker i håp om å redde romjulen fra kvinner som hater menn og luftslott som sprenges.

Ønskelisten ble en suksess. Mitt lavmælte bokønske fant sin vei gjennom ukjente kanaler og manifesterte seg på selveste julekvelden i form av Tore Renbergs "Charlotte Isabel Hansen" pent pakket inn i rødt miljøpapir med til og fra lapp som beviste at her hadde hunden Lucky og hele kattegjengen vært i sving på det lokale kjøpesenteret i år i igjen. Hvordan disse dyrene jul etter jul får kjøpt gaver til hele familien, og hvordan de i det hele tatt har penger til å gjennomføre dette jule-stuntet er langt uten for min fatteevne, men denne gåten glemte jeg raskt i min iver etter å ta rede på hvordan Jarle Klepp klarer seg som ambisiøs litteraturstudent i Bergen.

Hadde det ikke vært for at jeg etter en julemiddag bestående av en kvart rosenkål og 20 gram kalkun så meg nødt til å slukke feberen med rause mengder med paracet, hadde jeg etter all sannsynlighet kastet meg over boka der og da, men dessverre var både influensaen og romjulen nesten over før jeg hadde krefter til å ta fatt på romanen som skulle lede meg gjennom julen og inn i det nye året med stø kurs.

Etter vel 350 sider med Jarle Klepp, et par damer, to-tre medstudenter av en akademisk rase jeg fortsatt har til gode å møte personlig, en bekymret mor og ikke minst en lysthåret ukjent datter på nesten 7 år og hennes bekymrede mor, sitter jeg litt snurt igjen, for selv om kursen inn i det nye året utvilsomt er stø, er dette neppe Tore Renbergs fortjeneste.

For all del,"Carlotte Isabel Hansen" er en "fin" bok, som later til å være det uttrykket som oftest dukker opp når folk flest skal beskrive en roman som har vært grei underholdning på stranda eller t-banen og kanskje rørt ved en følelse eller to, men den inviterer neppe til den helt store litterære oppvåkningen.

Kanskje er det mine skyhøye forventninger det er noe i veien med, og ikke Renbergs forsøk på å skildre en mer voksen Jarle Klepp som tilsynelatende har gått seg vill i litteraturens begreper og tolkninger. De to forgående romanene om Jarle Klepp, "Mannen som elsket Yngve" og "Kompani Orheim" og da spesielt sistnevnte, står for meg frem som noe av det mest fantastiske jeg har lest av norsk litteratur, og fornyet mitt syn på mulighetene for å skrive gode oppvekstromaner etter "Beatles".

Uansett, takk til hunden Lucky og kattene som innfridde mitt høyeste juleønske: å befris fra eventuell svensk krim under juletreet. At "Carlotte Isabel Hansen" ikke revolusjonerte mitt syn på de magiske 90-åra, eller gjorde prinsesse Diana til min nye helt er jo ikke deres feil. Jeg hører dessuten at Tore Renberg allerede er i sving med neste bok om Jarle Klepp, så da kan vi kanskje prøve igjen neste år?