Ukas paapplink: Beth Hart, 8. oktober

"Mye kan sies om Beth Hart, men at hun er ei dame som holder tilbake når hun går på scenen, kan i alle fall ingen anklage henne for å være. Fra det øyeblikk hun satte sine bare føtter på scenegulvet var hun i nærmest non-stop dialog med publikum, både musikalsk sett, og med mer eller mindre forståelige anekdoter mellom låtene. Hun er en energibunt i konstant bevegelse. Danser, snurrer, kaster på håret, krabber, spreller med beina og ruller rundt der det finnes plass for det."


Les resten av min anmeldelse av Beth Harts konsert på Rockefeller, fredag 8. oktober, på groove.no.


Foto: Thea Sofie Melberg

LOST er et skrubbsår

I morgen er det over.

Og det er egentlig helt greit. Mitt forhold til LOST er litt som elsk/hat-relasjonen jeg har til skrubbsår. Når du først får såret, som et resultat av et plutselig fall, oppleves et brått og uventet adrenalinkick. Såret er nytt og ferskt, mange spørsmål dukker opp, om hvorfor du fikk det, og hva som egentlig skjedde. Datt du av sykkelen? Hvorfor klarte du ikke å ta deg for med hendene?

Så setter du plaster på, og ting roer seg. Kanskje klør det litt i ny og ne, men det kan du leve med. Spørsmålene forsvinner. Alle har tross alt sett et plaster før.

Såret begynner å gro. Du tar plasteret av, og sitter tilbake med tykke skorper. Nå begynner det å klø for alvor, og menneskene rundt deg begynner å kommentere på hvor oppslukt du er av dette ubetydelige såret.

- Ikke ta på det!, sier de.
- Det blir bare verre!
- Du burde holde deg unna. Det blir ikke bedre av du klør på det!
- Ikke ripp opp i skorpene!

Mange blir lei av å se deg pille på såret hele tiden, og prøver å dreie samtalen over på andre ting. Til slutt begynner du å bli mett av hele greia selv. Du vender stadig tilbake til såret, bare for å oppdage at du er tilbake på null hver hver gang du klorer på det. Det blir ikke bedre, men det blir ikke verre heller.

En dag ser du at såret nesten er helt grodd. Bare en liten skorpe henger så vidt fast. Klamrer seg til den friske huden som en parasitt. Du bare må ta den av. Du er nesten i mål nå.

Alle skrubbsår gror heldigvis, men de riktig store etterlater seg ofte et arr.
LOST er et skrubbsår, men i morgen er det over.

Hurra.

Helt koko

Helt fantastisk låt fra søstrene Coco og Rosie.

Ingen løgnhalser

Tredjealbumet er klart og det er liten tvil om at Karpe Diem har kvesset klørne. Svigermorsdrøm-stempelet har de overlatt til Erik og Kriss for lenge siden, festrapen er lagt til side, og seriøsiteten har gjort sitt inntok. Nå står ærligheten i høysetet, og passende nok har albumet fått tittelen "Aldri solgt en løgn"

Det er tydelig at Karpe Diem med dette albumet kanskje mer enn noen gang helt tydelig har gått hardt inn for å sette ærligheten først. Det gjenspeiles ikke bare i platetittelen, men i tekstene for øvrig. Og det handler ikke bare om å lange ut mot musikkbransjen, slik som i låta "Sminke", men det handler også om vennskap, kjærlighet og ikke minst religion. Innimellom balanserer de litt på grensa mot det kleine, men de redder seg stort sett alltid greit inn med smarte tekster, gode ordspill og rim som fenger både hun på 16 og hun på 26.

Et av høydepunktene på plata er det definitivt Magdis egen låt "Tusen tegninger". Her fremstår han som totalt uredd og rett frem i sin opplevelse av alle spørsmålene rundt hans levemåte som muslim. Det oppleves som sterkt og personlig uten at det blir innvaderende.

Produksjonen på plata er det blant andre Astma, Tommy Tee og Nasty Kutt som står bak. De har valgt å beholde mye av melodiøsiteten som har kjennetegnet Karpe Diem ved de tidligere utgivelsene. Lydbildet holdes åpent og krydres med varierende hell med diverse innslag av piano, gitarer og strykere. Jevnt over gjør ikke produksjonen noen direkte skam på Karpe Diem, men ikke alle forsøkene er like heldige. "Halla Lille Nykommer" er et godt eksempel på en låt som kunne hatt godt av en aldri så liten extreme makeover.

Noen små glipper til tross, Karpe Diem har med "Aldri solgt en løgn" laget et album som står fjellstøtt. Tekstene på plata underholder i runde etter runde i cd-spilleren, og når innpakningen heller ikke er direkte frastøtende, har vi en vinner. Karpe Diem gir norsk hiphop et utrolig sympatisk ansikt uten å gå i tullarap-fallgruven, og det kler dem veldig godt.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3, 07.05.10

Hest er best

Ikke alle elsker hest. Selvfølgelig, det er jo smak og behag det. Jeg? Ja, jeg elsker hest.

I alle fall når de kommer i form av et band med en frontfigur som heter Ben Bridwell og har mer skjegg en julenissen. Tredjeplata som alle indiefans har ventet på i flere år er endelig ute, men ikke la deg lure av det høytflyvende navnet. "Infinite Arms" som sisteplata til Band of Horses heter, er sterkere forankret til bakken enn man skulle tro, og bra er det.

Egoisten Ben Bridwell har muligens omsider funnet den endelige line-up'en på bandet, etter utskiftning etter utskiftning siden oppstarten i 2006. Pussig nok har ikke sounden forandret seg stort.

Les min anmeldelse av Band of Horses for Femelle eller sjekk ut bandet selv på bandets MySpace.

Vårens fineste nyhet

Vårens fineste nyhet heter La Petite Mort og kommer fra Lucy Swann. Jeg bare nevner det.

Les mer på groove.no.

Bygge sandslott og nettverk

Jeg er ikke god på nettverksbygging. Ikke vet jeg hvor  byggingen skal foregå, hvem det skal bygges med, eller hvor mye man må bygge før man kan forvente avkastning.

Jeg antar at det er omtrent som å bygge sandslott. Du må stadig fylle på sand i byggverket for at det ikke skal rase sammen, og hvis bygningen blir for stor mister man kontrollen over deler av det, og forfallet setter inn.

Ettersom verken nettverksbygging eller sandslottbygging er blant mine sterke sider, har jeg bestemt meg for å gjøre noe med saken. I forrige uke kjøpte jeg meg spadesett i rødt og grønt på lekebutikken, og registrerte meg på LinkedIn. Så får vi se hva som gir mest avkastning på sikt.

Les min artikkel om LinkedIn på Femelle.no.

En gutt med krøllete hår får bank av musikkanmelder

Skribentkollega i groove.no, Anders Bø, er visst ikke spesielt begeistret for The Pink Robots debutalbum:

"Er noen av låtene verdt å få med seg? Nei! Kommer jeg til å høre på dette frivillig igjen? Absolutt ikke! Det eneste positive jeg kan si er at jeg gratulerer The Pink Robots med å ha gitt ut den verste norske plata jeg har pint meg gjennom og noe av det største makkverket som noen gang har sneket seg inn på stereoanlegget mitt." Anders Bø, Groove.no

Videoen er like dårlig. Se den selv, og gjør opp en mening, eller gjør som meg, les anmeldelsen til Bøe, og stol på han.

Anti-pop

For lat til å lese dette innlegget? Denne anmeldelsen ble opprinnelig gjort for Radiorakel 24.04.10. Gå hit for å høre.

"Hvis jeg ikke hadde jobbet med musikk, ville jeg hatt min egen iskrembutikk i London. Jeg ville servert is med selvlysende grønn saus,og hatt på meg et lite, søtt rutete forkle". Det forteller britiske Kate Nash, som akkurat nå er aktuell med sitt andre album. Og pussig nok, når man hører på albumet, som har fått navnet My best friend is you, føles veien fra musikk til iskrem overraskende kort. Kate Nash synger nemlig ofte om hverdagslivet, om grillmat, måker, lommetyver, bøker, og vennskap.

Kate Nashs musikalske karriere startet for 3 år siden da hun gav ut debutalbumet Made of Bricks. Hjemme i UK gikk debuten til topps på salgslistene og hun gjorde det også bra på singellistene med låta Foundations. Sjangermessig beveger hun seg i samme terreng på oppfølgerplata som hun gjorde på førstealbumet, i indie-pop, eller eventuelt anti-pop land.

Det låter litt som om noen krysset Regina Spektor med Lilly Allen og kastet inn en klype feminisme. Til tider er hun uforskammet mainstream, som for eksempel på singellåta Dah-Wah-Doo, mens hun i neste øyeblikk begir seg inn i det snåle og rare, som på Mansion Song, som egentlig ikke bare er en sang i det hele tatt, men en ledenskaplig tale hvor hun råder kvinner til å ikke ty til sex for å komme seg frem i verden.

På mange måter er noe av det mest facinerende med Kate Nash hvordan hun opererer med en kompromissløs oppfatning om hva som er greit og ikke innen popmusikken. På radio og tv er det helt klart ikke greit å være så stygg i kjeften som Kate Nash er på mange av låtene sine på albumet. På den andre siden er det ingen ting som gjør seg så godt på tv og radio som Kate Nashs iørefallende poplåter, produsert av Bernard Butler, som blant annet er mannen bak suksessartisten Duffy.

Ulempen med å leke seg så fritt med popsjangeren som Kate Nash gjør, er at resultatet fort kan oppfattes som litt vinglete. Noen ganger tar jeg faktisk meg selv i å lure på om mainstream-låtene på albumet bare er et skalkeskjul for å selge album, mens den virkelige Kate Nash ligger og lurer i alle de småpussige poplåtene som definitivt ikke vil få mye spilletid på de fleste radiostasjoner.

Uansett, tåler man å bli hersjet litt med og liker overraskelser, er det ingen ting i veien for å gi Kate Nash en fair sjanse. Man kan snu å vende på det hvordan man vil, fakta er at Kate Nash med My best friend is you har laget et annerledes popalbum som ganske sikkert vil overraske deg på mer enn en måte.

Gulity pleasure

Min store guilty pleasure denne våren er britiske Ellie Goulding. Egentlig holder jeg meg langt unna så fort noe bare lukter en anelse dance, men låta Under the Sheets har visst midlertidig kurert meg for min dance-frykt. Ellie Goulding har en fantastisk sjarmerende og sær stemme, som man bare må elske.

Hvis du som meg er allergisk mot dance, anbefaler jeg videoen ovenfor. Akustisk versjon av låta Starry Eyed.