Gratis? Ja, takk!

Musikkplattformen Spotify er i medvind eller motvind alt etter øyet som ser. Etter å ha innsett at majoriteten av brukerne av tjenesten foretrekker gratisversjonen fremfor den reklamefrie abonnementsløsningen, meldes det at Spotify tar opp kampen med iTunes ved å innføre mulighet for kjøp av mp3-filer. Dermed er Spotifys visjon om å være et fullgodt abonnementstilbud på musikk en saga blott.

Tidligere har jeg skrevet om hvordan musikkbransjen er i forandring. Den digitale tidsalder strammer grepet om bransjen og forbrukere, og krever forandring i gamle systemer. Chris Anderson, redaktøren for IT-magasinet Wired hevder at fremtiden for bransjer i forandring ligger i å tilby en rekke tjenester gratis på nett, mot at en mindre gruppe forbrukere betaler for en eksklusiv versjon av samme tjeneste. I prinsippet er nettopp Spotify bygget opp rundt denne økonomiske filosofien: Musikken streames gratis til alle, men hvis du vil slippe rekalmen må du betale. Ideen høres fin ut, men problemene oppstår i det den brukermassen som er villig til å betale ikke er mange nok til å dekke utgiftene for dem av oss som bare ønsker å henge med på lasset.

Personlig ville jeg aldri finne på å betale for Spotify. Jeg mener at tjenesten er uinteressant så lenge jeg ikke kan laste ned musikkfilene til min egen laptop og eventuelt bære dem med meg ut i sola på en mp3-spiller dersom jeg skulle ønske det. Det hyles i øst og vest om genialiteten ved Spotify, men det at det hele nå går over til å bli en nedlastingstjeneste mot betaling, som iTunes, sier meg bare at gratistilbudet til Spotify ikke er godt nok.

....slår du så hardt, så hardt, så hardt

Mira Craig er en fighter. Før helgen kunne man i Dagbladets fredagsbilag lese at Mira ikke er av dem som jobber i de lave frekvensene. Hun påstår at det vil styrke henne i lengden å være en "vanskelig person". Man kan ikke la andres meninger være et hinder for å gjøre som man vil.

Det er ikke noe galt med å drømme stort. Det er heller ikke noe galt med å være bestemt. Men må man slå for å være en fighter?

10 ting jeg hater ved "Det store korslaget"

1. Korsang.
2. Generell feel-good stemning.
3. Flashy kostymer.
4. Kjendiser som utgir seg for å være korledere.
5. Publikummere som vifter med plakater med påskrifter som: "Vinnie ruler!"
6. Umulig å finne ut hvem som har laget korarrangementene.
7. Mulighet for å avlegge stemme via SMS.
8. Fangrupper på Facebook.
9. Mye vifting, lite korledelse.
10.Allsang.

How much?

Musikkbransjen er ikke lenger som den pleide å være. Fysiske formater er på vei ut. Man somler ikke lenger rundt i en platesjappe en lørdagsformiddag, men tråler heller nettet på jakt etter gamle og nye favoritter. Digitaliseringen av musikken har for lengst tatt kvelertak på bransjen. Distribusjonskanalene er nye, tilbudene er mange, og prisen, den er ubestemt. Kan musikken tilbys gratis? Hvis ikke, hvem skal i tilfelle tjene pengene? Plateselskapene, artistene, eller kanskje eventuelle investorer? Kanskje kan jeg som forbruker investere mine penger i artister og band jeg har tro på?

Sistnevnte er langt i fra en utopisk luftslott. Via det britiske nettstedet Bandstocks.com, som foreløpig i hovedsak retter seg mot briter, kan du registerere deg som investor i ulike musikalske prosjekter du ønsker å se utgitt. For om lag hundre kroner får du aksjer i bandet, bandets album og en prosentdel av bandets inntjening basert på salg og lisens. Overskuddet fra aksjebidragene vil brukes på innspilling av eventuell ny plate for bandet. Om denne mildt sagt optimistiske forretningsmodellen lar seg overføre til norske forhold stiller jeg meg noe kritisk til.

Her hjemme ser det ut til at vi forbrukere inntil videre får klare oss med abonnementstjenester. For fortsatt må vi betale. I alle fall hvis man vil ha med seg musikken utenfor husets fire vegger. Plateselskapene henger med i svingene som best de kan, og setter i gang samarbeid med mobilselskapene i kampen om dine musikkroner. Netcom har nylig lansert sin Music Player, og tilbyr musikk for 99 kr i måneden for de som syns at det er en grei sum å punge ut med.

Mens enkelte holder fast ved abonemmentsmodellen, er det andre som hevder at fremtiden ligger i ordet «gratis». Chris Anderson, redaktøren for it-magasinet Wired, har innført begrepet «freemium». Freemium vil si at et mindre antall personer betaler for en ekslusiv opplevelse, for eksempel en mindre konsert med sin favorittartist, mens flertallet av forbrukerne kan ta del i opplevelsen gratis på nett.

Går det an å si: "Ja, takk alle tre" ?

Innlegget ble opprinnelig laget 27.03.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3.

Standhaftig IKEA-møbelement

I dagens utgave av Dagbladet er et navngitt IKEA-møbelement ute i hardt vær. Møbelementet, som for øvrig er å finne i min egen stue hvor det gjør nytten som både forskammel, arbeidspult og spisebord, omtales som "billig og lett" med tydelig negativ undertone. Samtidig trekkes det paraleller mellom møblementet og Melodi Grand Prix-refrenger av ubestemmelig nasjonalitet, og det er her jeg kjenner at noe i meg begynner å steile.

Til forskjell fra ubegrunnet negativitet og Grand Prix, har mitt Lack-bord har da aldri gjort en flue fortred. Tvert om står det her trofast i vær og vind og lar seg tålmodig utsette for den ene nedverdigende kommentaren etter den andre om sin billighet, letthet og mangel på kvalitet. Og til tross for at det nærmest ble erklært dødt tidligere her i vinter, nektet det å bukke under for bruk- og kast-mentalitetens tyrrani, og reise seg tappert ved hjelp av lim og to skruer.

Mitt lack-bord fyller sin funksjon på utmerket vis, og hvis det atpåtil kan tjene inn en god slump med kroner til inntekt for Kreftforeningen ved å gi ut en grusom dance-låt og sette underholdningsmediene på hodet for et kvarters tid, så gjerne for meg.

"Get up and dance", ja hvorfor ikke?

Skeivt avspark

Under Ladyfest-uka her i Oslo som fulgte i kjølevannet av 8.mars-feiringen, gjorde jeg dessverre en heller slapp innsats for å engasjere meg i festlighetene arrangert i feminismens navn. I det Ladyfest-uka gikk over til å bli en hvilken som helst vanlig uke, fikk jeg imidlertidig somlet meg ned på Queerkafè på Humla/Hausmania, hvor folk samlet seg for å bevintne det hardslående bandet Tranny Smith, performance-act'en Pantyhose-lady og ikke minst boybandet Bitchboiz.

Jeg var der hovedsaklig for å forevige kvelden på minnebrikke med mitt relativt nyinnkjøpte Nikon D60. I nettutgaven av Blikk (månedsavis for homser, lesber og biseksuelle) kan man i dag lese om Tranny Smith som i helgen spilte på Chateu Neuf i forbindelse med en kick-off for årets skeive ungdomsfestival "Jafnaðr" til sommeren. Et av mine bilder av Tranny er brukt som illustrasjon til artikkelen, og det er jo hyggelig.

Kultfilm: Angel Heart

Hva får du når du krysser en detektivhistorie med en dose mystikk, to-tre teskjeer med voodoo, kyllingskrekk, en djevel med lange negler og Mickey Rourke? Svaret er en uvanlig thriller av en film: Angel Heart fra 1987.

Handlingen i filmen er lagt til New York anno 1955. Mickey Rourke spiller rollen som Harold Angel, en privatdetektiv som får i oppdrag å spore opp en mann ved navn Johnny Favorite. Opprdagsgiveren, den mystiske Louis Cyphre, mener at denne Johnny Favorite står i gjeld til ham, og ønsker å vite hvor mannen har tatt veien. Etterforskningen bærer Harold Angel av sted på en reise som drar han med inn i det okkultes verden,
med en enveisbilett til helvete.

Angel Heart er virkelig en liten skrue av en film. Den fremstår som en litt pussig blanding av ulike uttrykk, knyttet sammen av en dyster stemning. Mickey Rourke, som forøvrig nylig gjorde en fremragende rolletolkning i filmen The Wrestler (2008), er upåklagelig nyansert som Harold Angel, og Robert De Niro gjør seg godt som den stilige herren Louis Cyphre. Allerede før filmen ble sluppet på kino i 1987 vakte den stor stå-hei og mye oppstuss, hovedsaklig på grunn av en mye omtalt sex-scene som ble for drøy for amerikanere flest.

Hvis du ennå ikke har oppdaget Mickey Rourke, hvorfor ikke starte med Angel Heart?

Historisk maksimalisme

I morgen, den 23. mars, slippes et album som utrolig nok er historisk i norsk musikksammenheng: Miss Harmonica er nemlig ute med sitt debutalbum "Champagne, Caviar and me", og blir med det etter sigende den første norske kvinnen som har skrevet alle låter selv og som spiller alle instrumentene selv på ett og samme album. Og her snakker vi heller ikke om litt stakkarslig klimpring på en sliten kassegitar. Miss Harmonica trakterer et imponerende antall instrumenter som blant annet inkluderer synter, gitarer, vokal, bass, trommemaskin, tamburin,kazoo og leker (!?).

Mens en del av meg jubler over at dette viktige albumet er ute, er det utvilsomt litt trist å måtte innse det faktum at vi måtte komme helt til tjuenullni før det blir gitt ut et album hvor en kvinne har hatt fullstendig kreativ kontroll. Egentlig er jeg mest fristet til å gå inn i en fornektende tilstand, stikke fingrene i ørene og rope "la-la-la-kan-ikke-høre-deg" når jeg konfronteres med dette faktum, og i skrivende stund håper jeg mest på at en eller annen besserwisser av en leser kan komme trekkende med et eksempel eller to på en kvinne som allerede har gjort det Miss Harmonica får til i morgen i det albumet slippes.

Uansett, hvis du tør å stirre maksimalismen i hvitøyet, ta en tur innom Miss Harmonicas Myspace og finn ut hva alt rabalderet dreier seg om, eller bedre, kjøp plata!

Engler og demoner

På tirsdag lå jeg i fosterstilling på sofaen med en Doc' halslinse i munnviken og hovne mandler mens jeg gråt mine bitre tårer over at jeg ikke bare følte meg i elendig form, men også over det faktum at mens mitt høydepunkt for kvelden besto i å koke meg en kopp med varmt vann og ingefær, sto en av mine musikalske helter Antony & the Johnsons på scenen her i Oslo og bød på høydepunkter av betydelig høyere karakter enn lindrende varm drikke.

- Antony er ikke bare en musiker, tenkte jeg mens jeg pakket bena inn i et ullteppe og snøt meg til den store gullmedaljen. -Han er en kjønnsløs engel sendt til jorden, en personifisering av vårt universielle bekymringsrop for klodens håpløse tilstand.

Mens jeg la hodet til rette blant sofaputene og kjente halsinfeksjonens nådeløse grep gjøre mandlene mine om til piggtråd, tenkte jeg at sjelden har Antony & the Johnsons vært mer passende medisin, men dessverre skrives ikke musikk ut på resept. Så mens jeg lå selvmedlidende på en sofa sør for Sinsen og kjempet med mine egne demoner, stod en engel på Sentrum Scene og sang for noen andre enn meg.

Men jeg hører at det fortsatt er håp. Antony & the Johnsons gjester Norge på nytt i forbindelse med Oslo Jazzfestival den 9.august, og konserten skal være på selveste operataket. Salget starter i morgen.

Blå favoritt

I dag har jeg vært gjesteprogramleder på Kanal Klang, RadiOrakels beste musikkprogram, og en av de faste postene på programmet er den såkalte "Ukas favoritt". Her presenterer programlederne den låta de har har elsket mest i uka som har vært.

Det å velge en låt viste seg å være ganske enkelt. Det har seg nemlig slik at ipoden min går på repeat på et spesielt album nå om dagen mens jeg drømmer om sol, grønt gress, bading, sykling, lange, lyse kvelder og alt som hører sommeren til. Men det å skulle begrunne låtvalget krevde noen runder i den berømmelige tenkeboksen.

Årsaken til det ble så vanskelig å komme opp med en begrunnelse for valget mitt, er at det ligger så mye mer bak min ukas favoritt enn at jeg bare har hørt mye på denne låta den siste uka fordi jeg syns at den er fin. Etter å ha tenkt litt så har jeg kommet fram til at min ukas favoritt handler om et ønske om å utfordre et slags paradoks i min musikksmak. Paradokset går som følger:

1. Jeg liker ikke rock.
2. Jeg liker ikke merkelapper.

Også er det jo en gang slik at det ligger i paradokset natur at det gjerne inneholder et snev av sannhet. Og sannheten for meg her er at jeg ikke liker rock, men at min "Ukas favoritt" allikeveler en låt av et band som gjerne puttes innenfor rockesjangeren. Og, tross for at jeg ikke liker merkelapper, har jeg blitt ganske begeistret for dette bandet nettopp fordi det utfordrer hva rockebegrepet skal/kan/bør inneholde.

Med det sagt, så er det vel på tide å røpe at min ukas favoritt er Fleet Foxes og deres fantastiske låt "Blue Ridge Mountains". Hele den siste måneden egentlig, så har jeg hørt usaklig mye på Fleet Foxes debutalbum, som rett og slett bare heter Fleet Foxes, og den låta jeg har valgt ut som "Ukas favoritt" er kanskje ikke den man typisk vil trekke frem hvis man ønsker å smitte noen med Fleet Foxes-feberen, men det er jo heller ikke intensjonen for meg her i dag.

"Blue Ridge Mountain" er en sånn låt som bare vokser og vokser på meg, og min store drøm for sommeren er å stå på Hovefestivalen (Fleet Foxes er jo nylig bekreftet som en av de store navnene på festivalen der i år), og bare se sola gå ned over sørlandets skjærgård mens Fleet Foxes spiller nettopp denne låta.

Jeg tenkte å bare lukke øynene nå og drømme meg litt bort. Det burde du også, hør på barokk-pop-indie-rock-folk-bandet Fleet Foxes og "Blue Ridge Mountains".

Må jeg?

Joda, påsken kommer i år også, og det blir sikkert både appelsiner, kryssord, kvikklunsj og sist men ikke minst - krim. De som kjenner meg og /eller har lest mine tidligere innlegg på bloggen har sikkert også fått med seg at jeg dessverre er allergisk mot kriminalromaner.

Like etter jul trasset jeg allikevel allergier og fobier og gikk modig ut og annonserte at jeg skulle stirre hatet i hvitøyet og gi meg i kast med en liten krim i den hensikt å virkelig fullføre den fremfor å gjemme den under sofaen til den blir glemt slik jeg har for vane å gjøre. Jeg kom med forsiktige løfter om at rapport skulle avlegges etter to-tre uker, forhåpentligvis etter endt lesing av Gert Nygårdshaug (som jeg tidligere har vært svært tilbøyelig til å like) og hans krimbok nummer ni i rekken om Fredric Drum.

Jeg antar at verden neppe vil gå under hvis skulle velge å la være å kommentere hvordan mitt møte med Nygårdshaugs krimverden utartet seg, men faktisk har jeg brukt de siste ukene på å fortrenge det som bare kan karakteriseres som nok et nederlag i min personlige kamp med krimen, og jeg formelig klør etter å skrike ut til verden hvordan krimallergi fører til dyp litterær angst og ensomhet i disse påskekrimtider.

Så nå sitter jeg her i sofaen, helt skjelven og traumatisert etter å ha blitt nedrent av e-poster fra Bokklubben om diverse påskekrimtilbud. Men til tross for nok et nederlag har jeg bestemt meg for å gripe tyren ved hornene. Når påsken kommer skal jeg nok en gang begi meg inn i krimens verden, men ubevandret som jeg er i traktene der omkring, trenger jeg råd.

Hvilken krimroman skal jeg lese i påskeferien? Stem øverst til høyre.

Rockens forfall

90-tallets store rockevokalistikon, Chris Cornell, og hitmaker Timbaland har begitt seg ut på et felles prosjekt som er hinsides all fornuft. Hvis noen med hånden på hjertet kan karakterisere dette makkverket som vellykket popmusikk burde de ta seg en grundig sjekk. Det hele er så trist at jeg ikke kan annet enn å drukne sorgene mine i en kopp Yogi-te, late som om det er Chris Cornells ukjente tvilling som er ute med ny singel mens den virkelige Chris sitter hjemme i garasjen med flanellskjorte og nynner på "Black Hole Sun".

Mannen i gata

Plutselig ble det veldig klart for meg hvorfor Simpsons gjør seg best i tegnet versjon. Etter å ha sett denne menneskeliggjøringen av Homer blir det neppe det samme å se serien igjen. Jeg vil helst slippe å møte human-like Homer i en mørk bakgate, eller hvor som helst ellers for den sakens skyld.
Forøvrig er det nå klart at Fox har bestilt to nye sesonger av Simpsons, og med det blir serien den eldste og lengste animasjonsserien på amerikansk tv. Mens vi venter på at de to neste sesongene skal finne veien til norsk tv, kan vi hygge oss med repriser av de 20 foregående sesongene.

Noe må man jo ta seg til på søndagene.

Med kvinnelig blikk for vampyren

I anledning 8.mars har jeg holdt en aldri så liten privat markering av dagen her hjemme i stua. Jeg inntok sofaen i kvinneposisjon (med beina opp, teppe og Pepsi Max), og satte på filmen "Twilight- Evighetens kyss". Etter hva jeg har hørt og lest skal dette være en film som går under definisjonen "new breed of chick-flicks", og har fått jenter over hele verden til å gå bananas i vampyr-begeistring.

I følge teoretikeren Laura Mulvey, er populærkulturens filmer preget av produksjon og reproduksjon av det hun omtaler som "det mannlige blikk". Dette blikket kommer til uttrykk gjennom en posisjon som kan inntas av både mannlige roller i selve filmen, og av oss som publikum. Mulvey mener at kvinnen i popkulturens filmer kan karakteriseres som:

a.) en manifestasjon av mannens lyst
eller
b.) som en manifestasjon av mannens kastraksjonsangst i det han ser kvinnen som en fallosløs mann.

I begge tilfeller er kvinnen altså et objekt for mannens blikk, derav uttrykket "mannlig blikk" eller "male gaze".

Etter å ha sett "Twilight- Evighetens kyss", slo det meg hvordan dette er en film hvor synet på kvinnen som objekt for det mannlige blikk, er en teori som ikke helt lar seg overføre på den tradisjonelle måten. I "Twilight" er vår heltinne Bella forelsket i den udødelige, overmenneskelig sterke, raske, rettskafne og usannsynlig vakre vampyren Edward. Scene på scene viser nærbilder av Edwards ansikt, hans intense blikk og sultne lepper. Hans umulige perfekte ytre fungerer som den ultimate tilfredstillelse for det jeg her velger å omtale som motparten til Laura Mulveys uttrykk: "det kvinnelige blikk".

Og Twilight-regissør Catherine Hardwicke stanser ikke ved å gi det kvinnelige publikum utløp for sine fantasier om den umulig perfekte tenåringsforelskelsen, som i følge Bella "skal vare for evig og alltid". Regissørens valg om å la filmen glitre med sitt fravær av seksuelle handlinger mellom de nyforelskede, tilfører paradoksalt nok filmen en påtagelig mengde erotisk aura. Mens den kvinnelige hovedkarakteren Bella er nøytral i sin fremtoning og kroppsspråk, vises Edward i en mengde situasjoner hvor hans seksualitet kommer til uttrykk gjennom mer eller mindre skjult billedbruk. Blant annet lar han Bella beskue hans virkelige hud slik den ser ut i sollys, som for Bella vises som et fantastisk vakkert ytre: brystkasse og kinn dekket med små diamanter.

Men selv om Twilight til en viss grad snur teoriene noe på hodet hva "det mannlige blikk" angår, er det ikke til å komme bort i fra at også Bella i aller høyeste grad fremstår som et objekt for lyst. Edwards vampyriske insinkter uttrykt som et nærmest uimotståelig ønske om å drikke Bellas blod, kan vanskelig ses på som annet enn et bilde på hans seksuelle lyster. Edward er i tydelig kamp med sitt begjær for Bella, noe som også kommer tydelig frem i dialogen dem i mellom. Han forteller Bella at han har store vanskeligheter med å motstå henne, og at "han har ventet et helt liv på å treffe henne".

Paradokset i fremstillingen av den mannlige lysten ligger i at det allikevel er Edward som holder igjen når Bella endelig er klar for å ta skrittet fullt ut. Ikonisk nok er det den store "Prom-night" som er kvelden da hun forteller Edward om sine dypeste ønsker, og tilbyr ham sin jomfruhvite hals i håp om at de kan følge hverandre inn i evigheten. Dessverre for Bella ønsker ikke Edward at hun skal utsettes for vampyrenes skjebne, og jeg kan bare gjette meg til hvordan det gikk et betatt sukk gjennom kinosalene breddfulle av homonelle tenåringsjenter da Edward lot Bella få beholde hans kjærlighet samtidig som han holdt seg for god for å frarøve hennes sin menneskelige dødelighet, til tross for et brennende begjær.

Nok sagt. Jeg kan definitivt styre min begeistring for oppfølgeren.

Store lille Laleh

Laleh gjestet Parkteateret 04.02.09 i anledning en mindre turne i de nordiske landene. Konserten var utsolgt, og salen var fullspekket med forventningsfulle publikummere. Gjennom drøye en og en halv time loset hun oss gjennom låter fra samtlige av hennes tre album, med et solid band i ryggen.

Laleh er ikke spesielt stor av størrelse. På onsdag kveld fylte hun allikevel hele konsertlokalet til randen med sin musikalske tilstedeværelse. Hun entret scenen på sitt troskyldige vis, i hvit bluse og med ustylet hår. Hun smilte stort, og fortalte publikum at de så ut som svensker, hvilket jeg forøvrig mistenker å være en svært treffende observasjon. Det var nok et betydelig antall innflyttede oslo-svensker tilstede som hadde funnet veien til Parkteateret for å se søta brors grammis-yngling skape magi med sin udefinerbare popmusikk.

Laleh hadde grepet om publikum fra det øyeblikket hun viste seg på scenen. Gjennom sin uhøytydelige dialog med salen, gir hun liv til mennesket bak musikken. Hun fremstår som tilgjengelig og omgjengelig, søt og med en udiskuterbar musikalsk intelligens som er til å både ta og føle på. I tillegg har hun en sjarmerende og varm humor. I løpet av konserten ble det tydelig hvordan nettopp humoren i hennes forhold til musikken gjør
Laleh til nettopp det Laleh er.Hun har en påtagende udramatisk holdning til melankolien og musikkens alvor, og selv når musikken er som sårest er ikke veien lang til smilet og gleden ved små pussigheter i tekst og melodi. Underveis i en tårefremkallede låt stopper hun gjerne opp for å fortelle oss i publikum at: "Det kommer at gå bra. Det gjør det, jäg lovar!".

Gjennom konserten på Parkteateret fremstår Laleh som en utrolig generøs artist. Hun deler med publikum av hele seg, forteller små anekdoter mellom låtene, følger observant med på publikums reaksjoner og røper små diskre detaljer omkring bakhistorien for tekstene. Fysisk sett er hun tilstedeværende gjennom en smittsom energi som utarter seg som alt fra tramping til headbanging, klapping og dansing. Hun gir ikke publikum anledning til å kjede seg, men holder oss engasjert gjennom å invitere til korsang og kollektiv vokalimprovisasjon.

Det er liten tvil om at Laleh rører ved en nerve hos sitt publikum. Jeg har vanskelig for å se for meg mange andre artister synge om sin egen fødsel på en følsom og vakker måte uten at det blir klissete og flaut, men Laleh tar utfordringen på strak arm. Laleh på konsert låter minst like bra som Laleh på plate. Når hun avslutningsvis innfrir publikums forventninger og fremfører låta "Snö", klarer hun på mystisk vis å gjenskape den magiske atmosfæren som preger innspillingen av låta på plata. Originalt gjøres denne låta med fullt strykeorkester og kor, men konsertversjonen på Parkteateret utføres med en slik styrke at fraværet av disse elementene blir helt ubetydelig.

Før hun sender sitt publikum ut i natten, drar hun nok en gang stemningen opp med låta vi alle ventet på å høre: Big City Love. En perfekt avslutning på en konsert som bare beviser at Laleh er en sjelden diamant i popmusikkens haug av gråstein. Hun er en artist med en genuin kjærlighet for musikk, noe som er og blir et faktum som rett og slett ikke lar seg skjule. Selv uttrykte hun det passende ved å stanse opp midt i en låt med et stort smil til publikum etterfulgt av beskjeden: "Jäg elskar musik!"

Ameldelsen ble opprinnelig skrevet 06.02.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3. Alle fotografier av Thea Sofie Melberg.

Upolert indie-sjarm

Forrige uke gjorde jeg en anmeldelse av det amerikanske indierock-bandet The pains of being pure at heart, og denne uka har jeg fortsatt med å utfordre min egen musikksmak. I utgangspunktet så er jeg ikke så veldig fan av musikk som kombinerer ordene indie og rock, men nå har jeg altså valgt å gi indierocken noen flere rettferdige sjanser før jeg dømmer sjangeren nord og ned. Denne uka har jeg valgt å ta for meg nok et amerikansk indieband. De kaller seg Whispertown 2000, og aktuelle nå med sitt andre album "Swim".

Bandet består av to jenter og to gutter fra Los Angeles, og i forbindelse med innspillingen av denne andreplata, ble bandet signert på selskapet til bluegrass og americana-artisten Gillian welch. Elementer av country og folk er da også så absolutt tydelig tilstedeværende i musikken, og kanskje er det bare meg og mitt problem med merkelapper, men allerede etter en første rask gjennomlytting av denne plata blir det ganske tydelig for meg at jeg bare må innse at indierock begrepet for min del for lengst har vokst seg langt utenfor rimelighetens grenser hva selve rockebegrepet angår. Joda, Whispertown 2000 er såvisst smårocka, men det er først og fremst sårt, knirkete, poppete, uryddig, tydelig countryinspirert og melodiøst.

I spissen for bandet står vokalist og låtskriver Morgan Nagler. Med varierende hell bruker hun stemmen på de underligste måter, med PJ Harvey som nærmeste fornuftige referanse. Tidvis synger Morgan Nagler faktisk som en engel, med plenty av luft på stemmen, og tidvis låter hun egentlig som en skadeskudd katt som trygler om nåde. Hun høres ofte rett og slett ganske sliten ut. Litt sånn: "jeg-har-vært-oppe-hele-natta-og-stemmen-min-er-rusten-og-hes-men-synge-skal-jeg-enten-det-brister-eller-bærer".

Direkte vakkert er det ikke alltid, men det lyder allikevel oppriktig, og når alt kommer til alt mener jeg at stemmens ærlighet er mye viktigere enn dens vakkerhet.

Uavhengig av vokalistens stemmeprakt, eller mangel på en sådan, er "Swim" definitivt et album med en rekke gode låter. Jeg har faktisk funnet opptil flere favoritter her,
som for eksempel "103" og låta "No Dope" som i mine øyne fremstår som et godt eksempel på Morgan Naglers styrke som låtskriver. Og apropos Morgan Nagler: Nærheten hennes til musikken forekommer meg som såpass påfallende at jeg tidvis glemmer at hun faktisk er en del av et helt band, og ikke en soloartist. En styrke for Morgan Nagler, men muligens ikke så heldig for resten av bandet.


Til tross for et utdatert og kronglete bandnavn: Whispertown 2000 har med sin andreskive "Swim" gjort et solid forsøk på å sette navnet sitt på indieplakaten. Vokalist Morgan Nagler gjør sitt for å gi begrepet styggvakkert et musikalsk ansikt med sin upolerte kråkerøst, og resten av bandet henger med som best de kan med kassegitarer,fengende koringer og streit tromming i fire fire. Så for å oppsummere: Whispertown 2000s andrealbum "Swim" har: Morsomme låter, grei innpakning og en vokalist som kan kunsten å sjarmere gjennom å appelere til lytterens forkjærlighet for det upolerte.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet 27.02.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3.