Store lille Laleh

Laleh gjestet Parkteateret 04.02.09 i anledning en mindre turne i de nordiske landene. Konserten var utsolgt, og salen var fullspekket med forventningsfulle publikummere. Gjennom drøye en og en halv time loset hun oss gjennom låter fra samtlige av hennes tre album, med et solid band i ryggen.

Laleh er ikke spesielt stor av størrelse. På onsdag kveld fylte hun allikevel hele konsertlokalet til randen med sin musikalske tilstedeværelse. Hun entret scenen på sitt troskyldige vis, i hvit bluse og med ustylet hår. Hun smilte stort, og fortalte publikum at de så ut som svensker, hvilket jeg forøvrig mistenker å være en svært treffende observasjon. Det var nok et betydelig antall innflyttede oslo-svensker tilstede som hadde funnet veien til Parkteateret for å se søta brors grammis-yngling skape magi med sin udefinerbare popmusikk.

Laleh hadde grepet om publikum fra det øyeblikket hun viste seg på scenen. Gjennom sin uhøytydelige dialog med salen, gir hun liv til mennesket bak musikken. Hun fremstår som tilgjengelig og omgjengelig, søt og med en udiskuterbar musikalsk intelligens som er til å både ta og føle på. I tillegg har hun en sjarmerende og varm humor. I løpet av konserten ble det tydelig hvordan nettopp humoren i hennes forhold til musikken gjør
Laleh til nettopp det Laleh er.Hun har en påtagende udramatisk holdning til melankolien og musikkens alvor, og selv når musikken er som sårest er ikke veien lang til smilet og gleden ved små pussigheter i tekst og melodi. Underveis i en tårefremkallede låt stopper hun gjerne opp for å fortelle oss i publikum at: "Det kommer at gå bra. Det gjør det, jäg lovar!".

Gjennom konserten på Parkteateret fremstår Laleh som en utrolig generøs artist. Hun deler med publikum av hele seg, forteller små anekdoter mellom låtene, følger observant med på publikums reaksjoner og røper små diskre detaljer omkring bakhistorien for tekstene. Fysisk sett er hun tilstedeværende gjennom en smittsom energi som utarter seg som alt fra tramping til headbanging, klapping og dansing. Hun gir ikke publikum anledning til å kjede seg, men holder oss engasjert gjennom å invitere til korsang og kollektiv vokalimprovisasjon.

Det er liten tvil om at Laleh rører ved en nerve hos sitt publikum. Jeg har vanskelig for å se for meg mange andre artister synge om sin egen fødsel på en følsom og vakker måte uten at det blir klissete og flaut, men Laleh tar utfordringen på strak arm. Laleh på konsert låter minst like bra som Laleh på plate. Når hun avslutningsvis innfrir publikums forventninger og fremfører låta "Snö", klarer hun på mystisk vis å gjenskape den magiske atmosfæren som preger innspillingen av låta på plata. Originalt gjøres denne låta med fullt strykeorkester og kor, men konsertversjonen på Parkteateret utføres med en slik styrke at fraværet av disse elementene blir helt ubetydelig.

Før hun sender sitt publikum ut i natten, drar hun nok en gang stemningen opp med låta vi alle ventet på å høre: Big City Love. En perfekt avslutning på en konsert som bare beviser at Laleh er en sjelden diamant i popmusikkens haug av gråstein. Hun er en artist med en genuin kjærlighet for musikk, noe som er og blir et faktum som rett og slett ikke lar seg skjule. Selv uttrykte hun det passende ved å stanse opp midt i en låt med et stort smil til publikum etterfulgt av beskjeden: "Jäg elskar musik!"

Ameldelsen ble opprinnelig skrevet 06.02.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3. Alle fotografier av Thea Sofie Melberg.