En lysende Terne

Svenske Anna Ternheim er for tida aktuell med sitt tredje album, "Leaving on a mayday". Noe underende spør jeg meg selv hvilken planet jeg har vært på den siste tida, for denne talentfulle svensken har gått meg hus forbi i mange år nå.

Ironisk nok fikk jeg øynene opp for denne sangfuglen først etter å ha lest tidenes tristeste anmeldelse i Aftenpostens Oslopuls, skjønt å kalle knappe 90 ord for en "anmeldelse" kan vel neppe karakteriseres som annet enn et hån mot selv den lateste leser. Jeg håper for guds skyld denne lille notisen av en anmeldelse forbeholdes nettutgaven av Oslopuls, og at betalende lesere slipper slikt unødig journalistisk smårusk papirutgaven.

Publikum detter av lasset

Den amerikanske tv-serien "Heroes" er inne i sin tredje sesong, men det tidligere så poplulære serien sviktes av publikum. Serieskaper Tim Kring og NBC fortviler over et publikumsfrafall på 20 prosent, og svarer med å kvitte seg med to av manus-forfatterene til serien. Er du fan er det alikevel ingen grunn til å fortvile, redningen er nemlig nær: Det ryktes at Bryan Fuller, en av forfatterne fra første sesong er på vei tilbake for å styre helte-eposet inn på riktig spor igjen.

Personlig syns jeg at serien er like god som den alltid har vært, og forstår ikke hvorfor folk til stadighet skal gnåle om at Heroes ikke kan måle seg med LOST, Dexter og Prison Break som handler om helt problemstillinger enn det som foregår i Heroes-universet. Liker du ikke Heroes så skru av tv-apparatet og tilbring heller kveldene med en usympatisk massemorder ("Yes, I have an addiction") eller en desorientert gjeng på en øde øy med ukjent beliggenhet, alt ettersom hva som måtte passe deg best.

Jeg vet i alle fall hva jeg velger.

Bloggurat

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Metal med strømmen

I anledning Satyricons slipp av deres syvende plate "The age of Nero", kan skribentene Asbjørn Slettemark og Torgrim Øyre i Dagbladet melde at metalmusikkens forvandling fra undergrunnsfenomen til mainstream nærmer seg komplett. Satyricon trekkes frem som det lysende eksempel på den stygge metal-larven som gjennom hardt og målrettet arbeid har blomstret opp til å bli en flott og vakker sommerfugl med store vinger som brer seg utover hitlistene og berører anmeldere i både innland og utland. Terningkast med fem og seks øyne formelig hagler ned over bandet som har et "velsmurt internasjonalt promoapparat" bak seg på sin ferd mot toppen av metal-tronen, og millioninnektene lar tydeligvis heller ikke vente på seg.

En slik karakterestikk levner liten tvil, det er gull og grønne skoger hele veien til banken for norsk metal om dagen. I alle fall hvis bandet heter Satyricon eller Dimmu Borgir, og selv fansen med de hviteste ansiktene og de svarteste klærne må innse det uunngåelige faktum: metalen har på god vei blitt mainstream.

Selv er jeg ikke så sikker. Satyricons 4.plass på VG-lista og Spellemann til tross, jeg nekter å være med på at norsk metal seiler medstrøms i en endeløs opptur som kulminerer med deltagelse på Beat for beat, dobbelplakat i Topp og badebukseintervju fra en vakker strand i Thailand i regi av God kveld Norge om oppturen, nedturen og den store kjærligheten. Jeg har fortsatt til gode å oppleve at det er særlig populært å kuppe cd-spilleren og sette på Satyricon på fest, og jeg har heller ikke blitt vekket en tidlig mandagsmorgen av klokkeradioen som spyr ut Dimmu Borgir i salig blanding med variert musikk fra de siste fire tiår i god RadioNorge-ånd. Og takk og pris for det.

Jeg benekter ikke at metal selger, ei heller at Slettemark og Øyre i sin artikkel ikke peker på en rekke viktige årsaker til at deler av den norske metalen har fått muligheten til å krype opp fra sin mørke undergrunnshule og ut i dagslyset, men til tross for at selv metalveteranene Mayhem har tatt i mot en Spellemannspris, dog med en syrlig kommentar om at prisutdelingen er et "sleike ræva-opplegg", velger jeg å vente litt med å trekke frem mainstream-stempelet. Et par norske metalband med listeplasseringer, tv-reklame, gode salgstall og en pris eller to på innerlomma holder ikke for å sette merkelapper på en hel sjanger.

Dessuten nytter det fortsatt ikke helt med pologenser og rosa pannebånd på metalkonsert med mindre du har et desperat ønske om å bli uglesett en hel kveld. Skal vi tro Øyre er det som vanlig "nagler, lær og flagrende hår" som gjelder.

Jeg har allerede funnet fram liksminken, og nå tvinner jeg tommeltotter mens jeg venter på at også metal-looken skal bli mainstream.

Ukjent på Ukjentfestival

Forrige helg gikk Ukjentfestivalen av stabelen på Garage i Oslo. Festivalen, som har som mål å gi uetablerte band muligheten til å spille på etablerte konsertscener rundt om i hele landet, feirer 2 års jubileum i år, og dro til med et to dagers festivalmaraton forrige fredag og lørdag med hele 17 band fra nær og fjern på plakaten.

Undertegnede troppet opp i god tid før konserten på lørdag for å intervjue to av festivalens ytterpunkter: rockebandet Call for Riot og singer-songwriteren Arild Gangdal. Resultatet av disse møtene kan du høre på Radiorakel, fm 99,3 fredag 31.oktober. Intervjuene sendes på Kanal Klang en gang mellom klokka 15 og 17. Får du tunet inn radioen i tide kan du blant annet få vite hva som er trommis Heidis primære behov den siste halvtimen før hun går på scenen, og du får høre om bassist Tores mystiske evne til å forsvinne fra backstageområdet i forkant av konserter. Frister ikke dette, er du kanskje nysgjerrig på hva slags traumatiske opplevelser som har lært gitarist Siv at det er alfa og omega å sjekke utsyret før en gig, eller har du mer lyst til å vite om Arild Gangdal foretrekker te eller whiskey som smøring for stemmen?

I mangel av et bedre norsk uttrykk sier jeg bare: Tune in!

I can has art?

Dagbladet har i anledning kunstauksjonen LOLart i San Fransisco hostet opp en noe bleik artikkel om nettfenomenet LoLcats. Artikkelforfatteren omtaler fenomenet som "de gale kattene", og glimter virkelig til med sin inetsigende beskrivelse av LOLCats som "morsomme kattebilder med småsprø (og gjerne feilstavet) tekst".

Jeg bare rister på hodet, og oppfordrer alle til å brenne en utgave av Dagbladet og oppleve LOLCats slik de virkelig skal oppleves. På nett, mens du sitter i sofaen med pc'en på fanget. Er du av den mer gammeldagse typen kan du tvinne tommeltotter mens du venter på at LoLCat Colleckshun- boken skal sendes til deg i posten.

Get ready for some lolz. Dette er popkultur på sitt beste, srsly.

Tenåringsvampyrisme

Vampyrene er i vinden som aldri før i både filmer og tv-serier, og for alle oss blodsugerfans er det mye å glede seg til i tiden fremover. Filmatiseringen av "Twilight", den enormt populære bok-serien av forfatteren Stephenie Meyer, er på vei til det store lerretet, og filmen basert på første bok i serien kommer på norske kinoer i februar neste år. Mens vi venter på de ekstraordinært vakre supervampyrene fra Hollywood, kan vi varme opp med en vampyrhistorie av det mer jordnære slaget, for også svenskene kaster seg på bølgen spriter opp høstmørket med vampyrlitteratur i filmformat.

"La den rette komme inn", regissert av Tomas Alfredson bringer oss tilbake til 1981, til Blackeberg utenfor Stockholm. Her møter vi 12-åringen Oskar, en ensom gutt som får livet sitt forandret når når Eli, ei mystisk og uvanlig jente flytter inn i boligblokka. Eli tåler ikke sollys, hun fryser aldri, og hun må inviteres for å kunne gå inn i et rom. Etter slike karakterestikker er det ikke så vanskelig verken for oss eller Oskar å legge to og to sammen som det heter i matematikkens verden: Eli er selvfølgelig en vampyr.

Men for all del, før du vender hodet bort i akutt vampyr-avsky: dette er så langt fra Dracula som det går an å komme. Når alt kommer til alt er filmen i bunn og grunn en slags kjærlighetshistorie, en vakker fortelling om hvordan det er å ville være sterk, hvordan det er å ha et ønske om å våge. For Oskar er drivet etter hevn over klassekameratene kun en ønsketenkning inntil Eli kommer inn i livet hans. Med ett er tankene om hevn bokstavlig talt blitt til blodig alvor.

"La den rette komme inn" kommer på kino her i moderlandet på fredag denne uka. Se den. Hvis du tør.

Badstu-svett popfenomen

Britney Spears har vært ute i hardt vær den siste tiden, men nå ropes det "comeback" på alle bauer og kanter. Den mye omtalte artisten er om dagen aktuell med ny låt,"Womanizer", og ikke minst ny musikkvideo, som det bokstavlig talt damper av. Visstnok er den så heit at du må være 18 år for å takle synet. Spør du meg er det hele en ganske svett affære, med en naken Britney som åler seg rundt i badstua på et vis som neppe ville passet inn på Tøyen-badet for å si det mildt.

Videoen har vekket mange reaksjoner, alt fra jubel og glede over at Britney har funnet tilbake til sine tidligere former til forargelse over at det merkelig nok atter en gang spilles på sex i en popmusikkvideo. Joda, denne musikkvideoen er langt i fra noe kunstnerisk mesterverk, her tas alle billige triks i boka i bruk. Britney opererer i velkjent klisje i form av den utfordrende og bestemte sekretæren med briller og strikt sveis, det danses og synges i et kontorlandskap hvor pågående menn dras etter slipset og klemmes ned i kopimaskinen, avbrutt av den livilig diskuterte
sauna-scenen hvor Britney gjør sitt ytterste for å fjerne enhver tvil om hvorvidt hun har kommet i form igjen eller ikke etter diverse barnefødsler, skillsmisse, hårklipping og andre skandaler.

Nakenhet vekker alltid reaksjoner, ingen tvil om det, men jeg skulle ønske at noen kunne tilføye at Britneys såkalte comeback, som tross alt er av musikalsk art, er en absolutt popkrise av dimensjoner. Ikke alle nakne damer i verden ville kunne veie opp for at denne låta høres ut som en synth-katastrofe på speed.

Det er mulig den blir en hit på dansegolvet, men der finner du garantert ikke meg.

Country til nasjonen

Glem Heidi Hauge og Liv Marit Vedvik, glem trailergrill, trailersprekk og cd-salg på bensinstasjonene: i morgen den 13.oktober får landet en ny countrydronning. Ida Jenshus heter hun, og du kan like greit merke deg navnet først som sist uavhengig av om du er svak for cowboyhatt, banjo og slide-gitar eller ikke. Ida Jenshus kan godt vise seg å bli noe av det friskeste som har skjedd i norsk musikkliv på aldri så lenge, og da har jeg ikke glemt at Marit Larsen også er ute med nytt album i disse dager.

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg umiddelbart har latt meg begeistre av Ida, men om salgstallene skyter i været når albumet slippes i neste uke stiller jeg meg noe avventende til. Mange husker henne kanskje fra "Lyden av lørdag" på NRK hvor hun gikk seirende ut av hele konkurransen for om lag et år siden, men spørsmålet er om nasjonen er moden for en countryartist som ikke primært profileres via landets bensinstasjoner og poserer på albumcoveret med frynsete skinnjakke i semsket skinn og spisse boots?

Selv lar jeg salgstall være salgstall, "Color of the sun" er utvilsomt et album som skal inn i min musikksamling, uansett hva nasjonens dom måtte bli. Jeg fryder meg stort over at en ung artist som Ida Jenshus, som til tross for at hun på lik linje med flere andre unge talenter har fått profilering gjennom en tv-konkurranse, styrer langt unna alt som minne om en hasteplate for å holde på effekten fra tv-eksponeringen. Et helt år har vi som oppdaget Ida gjennom "Lyden av lørdag" sett oss nødt til å vente på debutplata.

Som inngang til Ida Jenshus' roots- og country-univers anbefaler jeg låta "For the nation", som er radiosingel nummer to fra artisten, eller bare kjøp hele plata så er du ferdig med det.

Det skal i alle fall jeg. Ventetiden er over.

Haqekylling

Skuespilleren, og nå også artisten, Iram Haq har fått gjennomgå i pressen de siste dagene etter at hun slapp debutplata "I came to leave love". Anmelderne i de store tabloidene har virkelig vrengt av seg silkehanskene denne gangen, og er ikke snaue i sin kritikk av dama. Her hagler det ned med kvasse formuleringer, terninger med to til ett øye, og tørre ordspill som : "haq-anes ille" og "haq i plata".

Nysgjerrig som jeg er, måtte selvsagt Iram Haqs utskjelte platedebut sjekkes ut nærmere. Å gå til innkjøp av plata etter slik massiv slakt tok jeg ikke sjansen på i disse nedgangstider, men jeg har besøkt Irams myspace, hvor man kan i alle fall kan lytte til en av låtene på albumet, "Paint the house", i sin helhet. På iTunes kan du forøvrig sjekke ut flere smakebiter fra albumet. Man skulle tro at Dagbladet og Vgs anmeldere allerede har dratt Irams musikk så langt ned i søla at det ikke er mulig å sverte den ytterligere, men her må dessverre selv den gladeste optimist innse at slaget er tapt.

Tro meg, jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne si at tabloidenes musikkvitere tar grundig feil, at de ikke har forstått uttrykket på plata, eller at de er så forblindet av kommersiell musikk at de ikke ser at det også kan finnes rom for nisjemusikk, men uansett hvor hardt jeg prøver, faller alle argumenter for å like dette makkverket i grus. Halvveis ute i låta "Paint the house" begynner jeg å føle meg alvorlig sjøsyk, artisten puster og hveser mer enn hun synger, og den hysteriske koringen får meg til å lure om det avspilles to låter på en gang. Dette er ikke bare dårlig musikk, den gjør meg i tillegg nesten fysisk uvel, og jeg kan bare konstatere at de dårlige anmeldelsene av utgivelsen treffer spikeren på hodet.

Etter denne nedturen av en musikkopplevelse henter jeg frem optimisten i meg, og trøster jeg meg med at jeg tross alt ikke har hørt hele albumet enda. Det kan jo fortsatt finnes skjulte skatter et sted nede i gjørma som gjør albumet verdt en gjennomlytting eller to.