En gutt med krøllete hår får bank av musikkanmelder

Skribentkollega i groove.no, Anders Bø, er visst ikke spesielt begeistret for The Pink Robots debutalbum:

"Er noen av låtene verdt å få med seg? Nei! Kommer jeg til å høre på dette frivillig igjen? Absolutt ikke! Det eneste positive jeg kan si er at jeg gratulerer The Pink Robots med å ha gitt ut den verste norske plata jeg har pint meg gjennom og noe av det største makkverket som noen gang har sneket seg inn på stereoanlegget mitt." Anders Bø, Groove.no

Videoen er like dårlig. Se den selv, og gjør opp en mening, eller gjør som meg, les anmeldelsen til Bøe, og stol på han.

Anti-pop

For lat til å lese dette innlegget? Denne anmeldelsen ble opprinnelig gjort for Radiorakel 24.04.10. Gå hit for å høre.

"Hvis jeg ikke hadde jobbet med musikk, ville jeg hatt min egen iskrembutikk i London. Jeg ville servert is med selvlysende grønn saus,og hatt på meg et lite, søtt rutete forkle". Det forteller britiske Kate Nash, som akkurat nå er aktuell med sitt andre album. Og pussig nok, når man hører på albumet, som har fått navnet My best friend is you, føles veien fra musikk til iskrem overraskende kort. Kate Nash synger nemlig ofte om hverdagslivet, om grillmat, måker, lommetyver, bøker, og vennskap.

Kate Nashs musikalske karriere startet for 3 år siden da hun gav ut debutalbumet Made of Bricks. Hjemme i UK gikk debuten til topps på salgslistene og hun gjorde det også bra på singellistene med låta Foundations. Sjangermessig beveger hun seg i samme terreng på oppfølgerplata som hun gjorde på førstealbumet, i indie-pop, eller eventuelt anti-pop land.

Det låter litt som om noen krysset Regina Spektor med Lilly Allen og kastet inn en klype feminisme. Til tider er hun uforskammet mainstream, som for eksempel på singellåta Dah-Wah-Doo, mens hun i neste øyeblikk begir seg inn i det snåle og rare, som på Mansion Song, som egentlig ikke bare er en sang i det hele tatt, men en ledenskaplig tale hvor hun råder kvinner til å ikke ty til sex for å komme seg frem i verden.

På mange måter er noe av det mest facinerende med Kate Nash hvordan hun opererer med en kompromissløs oppfatning om hva som er greit og ikke innen popmusikken. På radio og tv er det helt klart ikke greit å være så stygg i kjeften som Kate Nash er på mange av låtene sine på albumet. På den andre siden er det ingen ting som gjør seg så godt på tv og radio som Kate Nashs iørefallende poplåter, produsert av Bernard Butler, som blant annet er mannen bak suksessartisten Duffy.

Ulempen med å leke seg så fritt med popsjangeren som Kate Nash gjør, er at resultatet fort kan oppfattes som litt vinglete. Noen ganger tar jeg faktisk meg selv i å lure på om mainstream-låtene på albumet bare er et skalkeskjul for å selge album, mens den virkelige Kate Nash ligger og lurer i alle de småpussige poplåtene som definitivt ikke vil få mye spilletid på de fleste radiostasjoner.

Uansett, tåler man å bli hersjet litt med og liker overraskelser, er det ingen ting i veien for å gi Kate Nash en fair sjanse. Man kan snu å vende på det hvordan man vil, fakta er at Kate Nash med My best friend is you har laget et annerledes popalbum som ganske sikkert vil overraske deg på mer enn en måte.

Gulity pleasure

Min store guilty pleasure denne våren er britiske Ellie Goulding. Egentlig holder jeg meg langt unna så fort noe bare lukter en anelse dance, men låta Under the Sheets har visst midlertidig kurert meg for min dance-frykt. Ellie Goulding har en fantastisk sjarmerende og sær stemme, som man bare må elske.

Hvis du som meg er allergisk mot dance, anbefaler jeg videoen ovenfor. Akustisk versjon av låta Starry Eyed.

Petrus T. Ratajczyk eller Peter Steele om du vil

Av en eller annen grunn blir jeg stadig jaget tilbake til 90-tallet denne uka. I dag fant jeg ut at Peter Steele er død, omtrent 6 dager på overtid, og det fikk meg til å tenke på mitt første og eneste Type O Negative album, Bloody Kisses fra 1993.

Ettersom jeg ikke har hørt noen av de andre albumene, men elsket dette, vil jeg påstå at det antagelig markerer høydepunktet i Peter Steeles karriere. Sammen med opptredenen på Jerry Springer Show (se video ovenfor). Kjempepussig at han bruker samme hilsen til publikum som jeg alltid gjør når jeg møter ukjente mennesker.

5 bjørner i en seng synger på engelsk

Den er bare søt. Og litt irriterende.

Catsuits og hverdagsrealisme

Nettmagasinet Femelle er oppe og går for full maskin. Denne uka har jeg gjort en anmeldelse av Alicia Keys siste album The Element of Freedom.

Til alt hell hadde jeg ikke sett noen av musikkvideoene til låtene fra albumet før jeg gjorde anmeldelsen, ellers er jeg stygt redd for at utfallet ikke ville blitt så godt som det ble. Du er herved advart mot Alicia Keys siste musikkvideoer: Med mindre du har en sterk forkjærlighet for lilla catsuits og liksom-poetisk hverdagsrealisme, er det like greit å holde seg unna.

Ashes! Ashes!

Alt dette snakket om Island og vulkaner får meg av en eller annen grunn til å tenke på Island, og i forlengelsen av det, islandsk musikk. Min kjennskap til musikk fra vulkanøya har lenge begrenset seg til Björk og Sigurd Ros, men via venner med god smak plukket jeg opp et tips om den islandske artisten Hafdis Huld.

Hun falt umiddelbart i smak med sin ubekymrede historiefortellende pop, og da hun var innom Norge i vinter, fikk jeg jammen sjansen til å møte henne for et intervju også for Groove.

Intervjuet kan du lese her.
En sjarmerende video ser du her. Værsågod!

Tryaholic - må bare prøve det!

Joda, jeg inrømmer det glatt. Mye av moroa med å blogge er å gjøre alt det man kan gjøre med en blogg som ikke involverer det å produsere innlegg. Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har brukt på å lete etter templates, teste nye widgets, sjekke ut nye bloggplattformer og så videre.

I all min iver har jeg kjøpt domener i hytt og pine, gitt meg selv hodeverk etter endeløse timer med Wordpress, og lagt større og større planer for min nettaktivitet. Som regel bare for å vende tilbake til gode, gamle Paapp på Blogger.

Mitt siste innfall var å teste Tumblr, som er en artig, liten bloggtjeneste. Her står brukervennligheten i høysetet, og målet er som navnet antyder: Å poste bilder, linker, videoer, og tekster slik at andre brukere kan tumble (snuble) over dem.

Dessverre kan jeg ikke skryte av å være en aktiv tumblr akkurat nå, men hvis du alikevel vil se, finner du Tumblr-bloggen min her.

På Femelle.no kan du dessuten lese en artikkel jeg har skrevet om Tumblr.

Hvor ble det av 90-tallet?

Det er ikke det samme lenger å være sinna-dame med ring i nesa, ha på seg boblebukse inne, gå med bukseseler lett hengslengt langs hoftene, hoppe rundt i et hvitt studio med kraftige boots, flette toppen av håret, og headbange mens man annonserer for verden at man ikke ønsker å være noens kone.

Jeg vil så gjerne, men den tiden er liksom bare forbi.

Dansk språkforvirring

I februar i år under årets By:Larm her i Oslo, var jeg så heldig å få møte to hyggelige karer fra det danske bandet Efterklang på oppdrag for groove.no. Rasmus og Claus var uforskammet blide og våkne der de satt i lobbyen på Oslo Plaza, mens jeg var smågroggy etter en sen konsertkveld dagen før, og dessuten angrepet av mild danske-angst som begynte å vokse seg sterkere da jeg tankeløst avslo å gjennomføre intervjuet på engelsk. -Dansk er som musikk i mine ører, kvitret jeg eplekjekt, mens jeg håpet at hjernen min på magisk vis skulle slå over i en modus som kunne dekode nabospråket til det reneste bokmål.

Og tro det eller ei, hard konsentrasjon viste seg heldigvis å gi resultater. Jeg surfet plutselig på en god bølge av uventet og spontan danske-forståelse, godt hjulpet av Efterklangernes tydelige språkføring.

Men så gikk det som det måtte gå. Midt i en lang avhandling om det nye albumet Magic Chairs dukket ordet "nemmere" opp, og stokket det helt til for meg. Jeg satt ganske overbevist om at det enten betyr "verre" eller "bedre", men forskjellen her er jo ganske kritisk, så jeg satte min lit til at jeg i bearbeidingsprosessen av intervjuet kunne bytte ut "nemmere" med noe nøytralt som ikke ville ødelegge for danskenes budskap om Magic Chairs.

Resultatet av intervjuet kan du lese her.

Selvfølgelig var jeg ikke alene om karre til meg en bit av Efterklang. NRK Lydverket hadde ikke uventet hermet etter meg og var på plass for å sjekke ut om det er hold i gjengens egne påstander om at de ikke er et skikkelig band. Denne videoen beviser vel en gang for alle både at Efterklang fungerer akustisk, og at de fortjener tittelen som band, selv om jeg er usikker på om jeg trenger å se bandmedlemmene sitte på do med xylofon.

Ps: Jeg vet fortsatt ikke hva "nemmere" betyr. Hjelp?