Pophistorisk bauta

Kan musikk være vakker og vond på samme tid? Kan musikk være storslagen, men samtidig nær og dempet? Kan musikk berøre et menneske på et grunnleggende plan, som overskrider alt som innvolverer hans eller hennes musikalske preferanser?

Jeg svarer uten tvil ja, ja og ja.

Jeg har hørt denne musikken. Plata heter "The Crying Light", og jeg snakker selvfølgelig om Antony and the Johnsons.

Antony and the Johnsons er i første rekke hva jeg vil kalle et musikalsk ensemble, mye mer enn de er et band. Vokalist Antony Hegarty fungerer som gruppas ansikt og stemme utad, utypisk i sin måte å identifisere seg som individ på, en transkjønnet personlighet med et vokalmessig særpreg som plasserer han et sted midt på i vår tradisjonelle oppfatning av mannlig og kvinnelig stemme.

Selv om mange av låtene på "The Crying Light" kan tolkes som et uttrykk for Antonys personlige erkjennelse av at han som kjønnsuidentifiserbart individ er en like selvfølgelig del av vår verden og vårt samfunn som hvem som helst andre, ser jeg det også som et album som på mange måter henvender seg til publikum med et universelt budskap: Det handler om å innse at vi er en del av en sårbar natur, og at vi bør ta våre felles bekymringer for forandringer i miljøet på alvor. Låta "Another World" er et tankevekkende eksempel på hvordan tvetydigheten i musikken til Antony and the Johnsons tar albumet med opp på et nivå hvor de nærmest regjerer i ensom majestet. "Another world" er dessuten en sjelfull hyllest til en skadet jord, et varsomt uttrykk for sorg over menneskenes hensynsløse overforbruk av naturen.

"The Crying Light" er uten tvil en betydelig bauta i popmusikk-historien. Det er sjelden å komme over et album med så mye sjel, ærlighet og udiskutabel integritet. Dette er kontemplativ popmusikk, dynamisk og nyansert, med en interessant harmonisk og rytmisk uforutsigbarhet og et påfallende presist samspill mellom vokalist Antony og resten av ensemblet.


Da Antony Hegarty før selve utgivelsen av plata ble bedt om å beskrive hva lytterne hadde i vente, sa han at han så på den musikalske utformingen av "The Crying Light" som en slags grønn hage omgitt av høye trær, som strekker seg over hagen og skaper et intimt, musikalsk rom. Innerst i denne grønne hagen, finner vi essensen i musikken: teksten, vokalen, og de umiddelbare omringende musikalske elementene. De høye trærne som står rundt, illustrerer elementene som rammer inn intimiteten i musikken, i form av diskre strykearrangementer. Jeg kunne ikke vært mer enig i denne treffende beskrivelsen av albumet, som dessuten nok en gang understreker hvordan plata fremstår som et utrolig sterkt musikalsk vitnesbyrd om menneskenes udiskutable tilhørighet til naturen, dens sjel og dens sårbarhet.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet 30.01.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3.

Gjenforelling: Star Wars

Da jeg gikk på barneskolen en gang på 90-tallet, hadde vi en sjelden gang en utrolig artig og nyttig norskfaglig øvelse som het "gjenfortelling". Den dag i dag er jeg fortsatt noe usikker på hva intensjonen med denne svært så intellektuelt krevende oppgaven var, men jeg mistenker at det hadde noe å gjøre med evne til konsentrasjon og multitasking. Uansett hva formålet var, opplevdes det omtrent som å bli kastet ut i et minefelt av setninger og ord som i umenneskelig tempo ble slynget ut fra lærerens munn, mens klassen satt som en saueflokk med skrapesyke og klorte ned handlingen i fortellingen som best det gikk, med varierende resultat.


Jeg satt forerst ved vinduet med nykvesset blyant og skjerpede sanser, klar for å briljere med min hukommelse såvel som min hurtige håndskrift, og da frøken som vi kalte henne, i forrykende tempo satte i gang ordkverna, ble jeg til en gjenfortellings-maskin som nærmest som i en visjon så for meg hvordan "ei tørst kråke var på leting etter vann en varm sommerdag", og jeg beskrev hendelsen slik frøken la den frem, detalj for detalj.

Nå kan det diskuteres hvor viktige detaljene i historien egentlig er når alt kommer til alt. Det viktigste er tross alt å få med seg essensen i historien, og alle som har sett en eller flere Star Wars-filmer, helvis eller delvis, forstår sikkert godt hva jeg mener. Det gjør egentlig ikke så mye om du måtte på do akkurat når Leia ikles gullbikini for å se smashing ut for Jabba the Hut. Man skjønner på en måte greia uansett. In a galaxy far far away og så videre.

Heldigvis slipper jeg å foreta en gjenfortelling av Star Wars-plottet for å mimre tilbake til barneskolens glade norsktimer. Det er nemlig flere enn meg som er en kløpper på gjenfortelling.

It's all in the details. Enjoy!

Førstehjelp fra søta indie-bror

I forrige uke rullet indie-debatten over sidene i norske tabloider, og reduserte den gjennomsnittlige musikkelsker fra å være en lykkelig forbruker,upåvirket av paradokset i indie-rockens udiskutable salgbarhet, til å bli et ufrivillig offer for en høytsvevende diskusjon om parallellene mellom indie-musikk, hvite og glossy Apple-fristelser, middelklasseskam og marxistiske kulturteorier.

Mens parkas-kledde studenter virrer rundt på Blindern med Fleet Foxes på øret og politikk i tankene, står Kjetil Rolness og klør seg i hodet i en Apple-butikk på Aker Brygge, svimmel og med såret forfengelighet grunnet det rikholdige utvalget av ukjente "lo-fi-skrangleband" i forretningens trendy iTunes-bibliotek. Turbonegers Thomas Seltzer ser ingen grunn til å trå like varsomt i debatten som Rolsness, og hopper dermed glatt over alle omveier som involverer hvit elektronikk og avdøde marxister, og anklager like greit en indie-elskende forlagsredaktør for å "sutte på maktas kuk".

Sjelden har det vært så underholdende å lese tabloidaviser.

Våre svenske brødre og søstre derimot, er travelt opptatt av å drive indie-maskineriet videre. Det er jo tross alt ingen grunn til å ligge på latsiden selv om enkelte nordmenn heller velger å bruke tida på å slenge med leppa i en interessant, men uviktig debatt. De svenske søstrene Johanna og Klara Söderberg på 17 og 15 år er selverklærte "gamle sjeler", sin unge alder til tross, og har nylig debutert med sin første utgivelse under bandnavnet First Aid Kit. Etter stor ståhei og stormende jubel i forbindelse med jentenes publisering av låter på Youtube og Myspace, og ikke minst en mye omtalt coverversjon av den elskverdige Fleet Foxes-låten “Tiger Mountain Peasant Song”, ble duoen signert på Wichita Recordings. Med et selskap i ryggen som oser av indie-kredibilitet og med en raus dose ufabrikert, genuin tenåringsnaivitet presenteres jentenes debut-EP, "Drunken Trees", som selve symbolet på den svenske indie-drømmen.

Og til dere som venter på at middelklassen skal gi opp indie-hetsingen for dermed å gi plass til et "opprør fra midten": Den svenske indie-drømmen alias First Aid Kit er omtrent like politisk farlig som krone-is på 17.mai. Man kan generalisere i det uendelige over indierockernes smale bukser,ullgensere, nerdebriller og uflidde hår, men uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det har jeg vanskelig for å se for meg at indie-rocken ville
stått i fronten for en kulturpolitisk revolusjon hadde det ikke vært for iherdig motarbeidelse fra en indie-kritisk middelklasse med Thomas Seltzer og Ole-Martin Ihle i bresjen.

Jeg skjønner at vintermånedene kan bli lange og kalde her på berget, og noe må man jo tross alt engasjere seg i for å holde humør og fingervarme ved like mens man venter på at Øyefestivalen skal gjøre Oslo om til et solrikt indie-eldorado for bleikfiser i svarte skinny-jeans. Og for all del, for å korte ned ventetiden må Bendik Wold gjerne gå i korstog for indie-rockens selvfølgelige posisjon som en viktig politisk ytringsform, men det betyr på ingen måte at det er en befestet sannhet at norsk kulturliv lider under en skandaløs politisk krise hvor indie-rockens revolusjon holdes tilbake i kontrollerte former av en muggen middelklasse som forakter sitt eget opphav.

Det kommer ingen revolusjon. La meg bare få nyte musikken min i fred.

Reisebrev fra Atlantis

Trodde du at Atlantis bare er en myte? Tro om igjen, Atlantis finnes. Jeg har selv vært der, i forrige uke, og det anbefales på det sterkeste dersom du er smålei av ferie til Apollos Blue Village, Bamseklubb og solbrente nordmenn på Viking-bar under Mallorcas nattehimmel.

Selve reisen til Atlantis var utvilsomt trivelig. Jeg slapp å irritere meg over dårlig beinplass på flyet og skrikerunger som sparker i seteryggen, og servicen var dessuten upåklagelig. Forfriskninger av ymse slag var alltid innen rekkevidde: frisk frukt, rent vann og et mindre måltid eller to dersom jeg skulle ønske det. Jeg fikk nyte reisen til øyriket uforstyrret uavhengig av terrenget vi la bak oss, men dersom det dukket opp noe spennende underveis som krevde min oppmerksomhet fikk jeg straks beskjed av vennlige serviceansatte, og kunne more meg over utsikten gjennom fartøyets vinduer.

Atlantis er ulikt alt annet du har sett før. Klesdraktene er fargerike, arkitekturen er fantastisk vakker, naturen er rik på dyreliv og utrolige vekster og blomster i alle mulige farger. Folket er vennlige, dog enkelte skeptiske til langveisfarende og vår påtagende uvitenhet. Som reisende utenfor en gruppe bør du være klar over at du absolutt vil vekke oppmerksomhet blant lokalbefolkningen, derfor anbefales det å oppleve området med ledsager. Tildeling av eventuell ledsager bli tatt hånd om i det du bestemmer deg for å gjennomføre reisen, uten ekstra kostnad i pris.

Som jeg fikk erfare, vil ledsageren guide deg gjennom Atlantis brokete historie, og hvis sammenhengen mellom begivenhetene til tider virker noe diffus og forvirrende, må du ikke fortvile. Reisen er utvilsomt trygg, jeg følte aldri at jeg var i virkelig fare selv om spenningen ved en ukjent sivilisasjon til tider fikk hjertet mitt til å banke i overkant fort.

Praktiske spørsmål, som veksling av valuta, kost og losji, og transport til og fra utflukter på
reisemålet, vil bli håndtert av din ledsager på tilfredsstillende vis. Du bør allikevel gjøres oppmerksom på at provisoriske løsninger kan forekomme, som en natt eller to under åpen himmel og lunsj i form av selvforsyning fra Atlantis' naturlige fruktfat.

Reisearrangøren har satt opp et tett program i form av en rekke spennende utflukter, og jeg vil anbefale å la ledsager velge hvilke utflukter dere skal ta for dere, for best mulig flyt i ferien. Atlantis er et stort område, og det vil være umulig å få med seg alt. Synd, men sant.
Som høydepunkter på reisen kan jeg nevne flåtetur nedover hovedelven, overlevelsescamp i jungelen, bading og lunsj på Solsiden, klapping av dverghester og overnatting under åpen himmel sammen med centaurene. Sistnevnte gav meg forresten litt blandede følelser siden
centaurene ikke er offisielle innbyggere av Atlantis, og det ble en del heving av øyebryn og denslags fra by-befolkningen, men ikke verre enn at jeg absolutt vil anbefale denne utflukten hvis du får muligheten til det.

Varigheten av reisen er fastlagt, og ligger på i overkant av 4 måneder i følge Atlantis-tid. Syns du dette høres vel lenge ut for en vinterferie i varmere strøk skal du imidlertid ikke bekymre deg. I følge Oslo-tid brukte jeg om lag fem dager på reisen, og da fartet jeg rundt uten å stresse, noe jeg mener er helt ideelt for en avkoblingsferie nå i vintermørket. Returen vil skje via Egypt, og et valgfritt antall netter i Luxor er dermed inkludert i prisen.

Lykke til, og god tur.
Reisen starter her.

Ekstrem oppussing

Nå har jeg snart har blogget i et halvt år, og en av de oppdagelsene jeg har gjort så langt, er at folk flest er usedvanlig høflige, selv på nett. Jeg har fått lite gufne kommentarer, bare enkelte sjarmerende bekymringsmeldinger da jeg i eksamensperioden før jul lot blogg være blogg og konsentrerte meg om Pavlov og Piaget. Dessuten har jeg mottatt forbausende lite tilbakemeldinger på bloggens minimalistiske snøhvite design, som strengt tatt ikke akkurat skriker etter oppmerksomhet.

I anledning nesten-et-halvt-år-som-blogger, har jeg derfor bestemt meg for å ta saken i egne hender og innføre et par forandringer, om ikke for dere, så for meg selv.

Resultatet er ny layout, en beskjeden mengde farger, ny og større pappeske-header, rød og fin footer med hendige linker og viktige beskjeder, og ikke minst et par nye spalter til glede for gamle og nye lesere. I tillegg til de vanlige innleggene, vil jeg for eksempel introdusere en liten spalte som heter "Kort og godt fra media", som ikke har noen annen funksjon enn å videreformidle viktige og uviktige hendelser fra vårt popkulturelle univers i kortversjon.

"Ukas video" er en relativt selvforklarende sak. Hver uke vil jeg presentere en ny video som jeg mener det er verdt å se. Jeg tenker også å sette i gang med en slags følgetong med navn "Nostalgisk tilbakeblikk" som antagelig kommer til å bli akkurat som det høres ut; nostalgiske tilbakeblikk på det ene og det andre. Disse vil komme som vanlige innlegg.

You'll be back!

Reprise: Rød Russer

For omtrentlig fire måneder siden omtalte jeg min forelskelse i min nyoppdagede musikalske røde russer, som slett ikke er russisk, men spansk. Nå mener jeg at tiden er moden for en mer inngående beskrivelse av hennes første album "I love your glasses".

Den spanske artisten Russian Red er utvilsomt noe for seg selv. Da jeg tilfeldigvis stiftet bekjentskap med debutalbumet hennes "I love your glasses", som forresten er en utrolig fin og pussig tittel, ble jeg først veldig usikker på om albumet bare er et slags halvhjertet forsøk på søt indie-folk, eller om det rett og slett er en fantastisk og genial plate som fortjener mye mer oppmerksomhet enn den så langt har fått.

"I love your glasses" er utgitt på det spanske indie-selskapet Eureka, som visstnok representerer Spanias nye generasjon av indie-labels med sterkt fokus på kvalitetsmusikk i krysningspunktet mellom pop, rock, folk, dance, og psychedelic musikk. Og det er nettopp i dette landskapet Russian Red befinner seg. Sounden hennes er nyskapende og unik, og hun formidler budskapet sitt gjennom et lydbilde som kjennetegnes ved bruk av ekstremt mye klang, men av en eller annen merkelig grunn funker klangbruken helt utmerket til Russian Reds litt snåle musikalske uttrykksform.

Når det gjelder instrumentasjon, er gitaren et tilbakevendene element på omtrentlig samtlige låter. Heldigvis er innpakningen av låtene ellers gjort på en befriende innovativ måte, det veksles mellom et nakent uttrykk med kun kassegitar og vokal,
og fullt ut arrangerte låter med band og enkelte innslag av både trekkspill og blåsere.

Russian Reds stemmebruk er et kapittel for seg. Hun har lagt til seg en litt naiv måte å synge på, men det er ingen tvil om at hun har full kontroll over stemmen, og måten hun veksler mellom bryst- og hodeklang på er rett og slet til å få gåsehud av. I tillegg har hun en mildt sagt pussig engelsk uttale, som gir en sterk personlig karakter til fremførelsen av tekstene. Den musikalske pakka Russian Red presenterer fremstår som litt rar og søt, men ektefølt og jordnær på alle måter, med masser av talent og en fantastisk teft for komponering av solide låter.


Etter å ha hørt gjennom albumet drøssevis av ganger er jeg imidlertid ikke i tvil lenger om russian reds potensiale som artist. Russian Red er det beste som har dukket opp på indie-pop scenen på lenge. Hun sitter inne med en unik formidlingsevne og en utrolig sterk tilstedeværelse i låtmaterialet. Lydbildemessig klarer hun dessuten det kunststykket det er å skape noe nytt og interessant til tross for at kassegitaren er representert på de fleste låtene.

Det aner meg at Russian Red er en artist vi kommer til å høre mye mer fra i årene som kommer, og forhåpentligvis vil musikken hennes bli tilgjengelig i fysisk format etterhvert også utenfor Spanias grenser. Dessuten tror jeg at Russian Red kan bli en stor hit på Europeiske festivaler, kanskje ikke denne sommeren, men muligens neste, så bare følg med.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3. 16.01.09

Klassekampen: FAIL

Jeg har tidligere omtalt FAIL Blog som den selvfølgelige redningen hvis smilet sitter langt inne. Nå og da dukker det også opp FAILs her fra vårt eget lille Norge, som dette velkjente eksempelet fra en norsk dagligvarehylle viser. Pussige språklige sammentreff finner man imidlertid ikke bare på Rema1000: Dagbladet melder i dag at Klassekampen på torsdag hadde en noe underlig kobling mellom bilde og tekst.

"En desktabbe" kaller Klassekampen det, men personlig tror jeg at det bare er ett ord som er dekkende her: FAIL.

Om lesestoff og brudd på prinsipper

Et nytt semester er i gang, og siden litteraturlisten på MEVIT2110 viste seg å være temmelig tynn inntil videre, og det slites med å få tillatelse til å trykke de ønskede artikler i det beryktede kompendiet som studentene uff'er og akk'er seg over hver bidige høst og vår, så jeg meg nødt til å spe på listen med lesestoff som ved første øyekast faller langt utenfor de temaer som skal dekkes på faget. Resultatet er en hyggelig liten bunke av det jeg vil kalle variert litteratur, en lett blanding av selvvalgt og bokgaver i form av Per Petterson ganger to som jeg ikke rakk å lese ut i julen, blant annet på grunn av en seig influensa som forresten gjør sitt for å forsure hverdagen for meg fortsatt.

En rask titt i bunken vil imidlertid avsløre et brudd på et av mine få prinsipper, som jeg ved nærmere ettertanke egentlig ikke vil kalle et prinsipp en gang, men mer et resultat av en iboende aversjon for historien om et eller flere drap og jakten på en gjerningsmann. Prinsipp eller ikke, jeg har i alle fall brutt det, og gått hen og frivillig kjøpt en krimbok. Jeg har tidligere beskrevet min store skrekk for å ende opp med svensk krim som eneste følgesvenn i romjulen, og til tross for at jeg faktisk
har gjort sporadiske forsøk på å virkelig like krim, som for meg fremstår som selve definisjonen på skjønnlitteraturens populærkulturelle ansikt, har jeg fortsatt til gode å bli betatt av denne godt likte sjangeren.

Nå lurer jeg alikvel på om det er håp for selv den mest fortapte tviler, og legger dermed alt min tillit i hendene på Gert Nygårdshaug og hans beretninger om krimhelten Fredric Drum i "Alle orkaners mor". Riktignok hopper jeg rett på bok 9 i serien, av den enkle grunn at jeg gjorde et røverkjøp ved å gå for denne til den nette sum av 29 kroner, men slik jeg ser det burde verken nummer i rekken eller pris ha innvirkning på bokas kvalitet. Jeg har i alle fall vært tilbøyelig til å falle hardt for Gert Nygårdshaugs verker tidligere, og øyner virkelig muligheten her for å tre inn i krimelskernes verden.

Rapport følger antagelig om et par uker, hvis lesingen lar seg gjennomføre.

Zombierelatert folkeopplysning

Selv har jeg aldri tatt meg bryet med å finne en passende forklaring på min fasinasjon for de levende døde, sist sett i den norske nazizombie-splatteren "Død snø", men etter å ha brukt en hel ettermiddag på å vri meg i medlidende hulkegråt over filmens hjernedøde catchphrase "Ein zwei die", kom jeg heldigvis over en svært opplysende artikkel i Klassekampen som rev meg ut av nazizombie-marerittene som har plaget meg de siste nettene.

Det har lenge ant meg at zombie-filmer er mye mer enn blod og biting, og mine mistanker om at denne til tider banale sjangeren egentlig representerer et omhyggelig planlagt samfunnskritisk angrep på alt fra forbrukersamfunnet til gruppementalitet, ble utvilsomt styrket etter å ha lest artikkelen "Nytt liv av daude gror".

Klassekampens snedige måte å omtale zombiekulturen på anbefales som underholdende og informerende lesing for alle og enhver, enten du har planer om å gå på kino å høre nazizombiene grynte "Ein zwei die" eller ikke.

God lesing, eventuelt god tur!

Populærkulturell platedebut

Til tross for mine spede forsøk på å promotere RadiOrakels aktivitet på fm99,3, mistenker jeg at de færreste av bloggens lesere faktisk er aktive lyttere av kanalen. Nå kunne jeg valgt å være skikkelig guffen, og bare sagt "synd for deg", men siden vi nå bare så vidt står i startgropen av et nytt år, og jeg ikke har lyst til å falle i unåde hos julenissen allerede i januar, velger jeg å bruke et helt blogginnlegg på å meddele det alle kunne fått med seg hvis de hadde hørt på Kanal Klang i dag: mitt budskap om at Amanda Palmer er en uvanlig artist som har gitt ut et album man bør merke seg.

Denne amerikanske artisten, som for mange er bedre kjent som den ene halvdelen av cabaret-punk duoen The Dresden Dolls, kom høsten 2008 ut med sitt solo-debutalbum "Who Killed Amanda Palmer", produsert av muliti-instrumentalist og komponist Ben Folds. For de som allerede kjenner til den ultradynamiske duoen The Dresden Dolls, kommer det neppe som noen overraskelse at Amanda Palmers debutalbum tar med seg lytteren inn i et fargerikt og majestetisk univers, et slags rocka burlesk show
med drøssevis av hentydninger til ulike populærkulturelle fenomener, med 90-tallets Twin Peaks som hovedtema for plata.

Selve tittelen på albumet "Who killed Amanda Palmer", viser nettopp til det som ble Twin Peaks fansen felles frase mens første sesong av serien rullet over tv-skjermene, nemlig "Who killed Laura Palmer?" Og Tv og film-referansene stopper ikke der, i låta "Leeds United" er budskapet "Who needs love when theres Law
& Order and who needs love when theres Southern Comfort", som henviser til 90-tallets politiserie "Law & Order" og krigstrilleren "Southern Comfort" fra 1981.

Sjangermessig befinner Amanda Palmer seg i et pianobasert grenseland mellom mørk pop og rock, men når man går dypere inn i sømmene på låtene, finner man klare stilistiske referanser til en rekke sjangere, som blues, punk, storband jazz, og ikke minst cabaret, som gjenspeiles i den teatralske stemningen som i stor grad er selve kjennetegnet på Amanda Palmers musikalske univers. Og tro ikke at dette universet slutter etter siste tone på albumet, neida, historien om Amanda Palmer lever videre der musikken slutter, blant annet i form av en bok som viser en bildeserie av artisten poserende som den drepte Amanda Palmer, med tilhørende kommentarer skrevet av fantasy og tegneserie-guruen Neil Gaiman.

Artistens bakgrunn fra drama og teater kommer dessuten tydelig frem i det stilistiske mangfoldet blant albumets låter, og viser seg i hennes evne til å ta på seg ulike musikalske roller, som for eksempel i låta "Whats the use of wondrin", som skiller seg ut fra de øvrige låtene med sitt uskyldige og klassiske tilsnitt.

Sentralt i flertallet av låtene på albumet står dramatikken i musikken. Denne dramatikken gjenspeiles i arrangementene, instrumentasjonen, tekster og ikke minst artistens vokalistiske uttrykk. Noen vanvittig stemmeprakt har Amanda Palmer på ingen måte, men der det skorter på stemmeomfang og teknikk tar hun igjen med innlevelse og kraft i bøtter og spann. Stemmen både brister og piper her og der, det er mildt sagt rufsete i kantene, men dette rustne og upolerte uttrykket kler musikken perfekt, og bidrar til å forsterke inntrykket av autentisk sårbarhet. Spesielt på balladene blir denne sårbarheten særlig synlig, som for eksempel på låta "Ampersand".

Til tross for at musikken fremstår som teatralsk og pompøs i ordenes mest positive betydning, er låtkonstruksjonene på albumet i hovedsak relativt enkle. "Who killed Amanda Palmer" er i all hovedsak 12 gode poplåter forkledd som en musikalsk svart komedie, et tragikomisk burlesk show, fremført av den sårbare og fiktivt drepte Amanda Palmer. Låta "Runs in the family" representerer et klart høydepunkt på plata, og oppsummerer essensen av albumet på treffende vis.

"Who killed Amanda Palmer" er absolutt en bemerkelsesverdig plate, som fortjener langt mer oppmerksomhet enn den så langt har fått. Et aldri så lite must for enhver singersongwriter, pop, rock, punk, cabaret-fan med respekt for seg selv.

Et hundeliv

Som om ikke det er nok at MGPjr-låta «Oro jaska beana» mildt sagt noe overraskende ble kåret til "Årets låt" av 45 musikkritikere i Dagsavisen, ligger de unge musikerene i Black Sheeps også an til å vinne Spellemann i kategorien "Årets hits". For all del, all honnør til unge rockeband, men å påstå at denne banalt enkle rockelåta om en plagsom hund virkelig er det beste som har kommet ut av musikkåret 2008 er bare trist.

I kjølevannet av Black Sheeps-suksessen har imidlertid de unge musikerne i bandet fått oppleve at suksessen ikke bare er fryd og gammen. Dagbladet melder at bandet "følte at det var juks" at bare vokalist Agnete Johnsen fikk være med på innspillingen av låta da MGPjrs samleplate skulle spilles inn.

Juks? Sett bort i fra mine enkelte ivrige "Oro jaska beana"-utrop nå og da grunnet låtas unektelig fengende karakter, kan jeg neppe betegnes som fan av verken låta eller bandet som sådan, men at det kan føles som juks at ikke bandmedlemmene selv får lov til å være med på innspillingen som ligger an til å vinne både Spellemann og allerede har overbevist 45 musikkritikeres om at de fortjener tittelen "Årets låt", kan jeg med letthet si meg enig i.

Faktisk har jeg bestemt meg for å gjennomføre en aldri så liten "Oro jask beana"-boikott for å vise min støtte til det unge bandet. Til tross for at det er lite som får opp humøret mitt mer et entusiastisk "Oro jaska beana"-utrop en grå regnværsdag, har jeg bestemt meg for at fra og med i dag er det brutalt slutt på denne gleden. Det skal ikke synges på denne låta verken i dusjen eller på kjøkkenet før en ny versjon foreligger, hvor hele bandet er musikalsk involvert.

Om influensa og bøker i romjulen

Jula er som kjent tida for harde pakker, og dette forslitte uttrykket som i barndommens glade dager var ensbetydende med innfrielse av ønskelistens kryss på både side 16 og 28 i Brios lekekatalog, er for oss voksne mennesker redusert til å være ensbetydende med en bok eller to fra Nordlies bestselgerliste, med byttelapp formet som et bokmerke som obligatorisk tilbehør i tilfelle Unni Lundells siste ikke skulle falle i smak.

Intet vondt sagt om bøker til jul, faktisk hadde jeg satt min lit til at årets bokgaver skulle få meg helskinnet gjennom høytiden. Halvveis ut i desember, etter en ubegrunnet tur innom flere av landets store bokhandlere, begynte jeg imidlertid å få bange anelser om at Stieg Larsson muligens ville finne sin vei til et juletre nær meg, og i god barndomsånd bestemte jeg meg for å legge frem et par beskjedne bokønsker i håp om å redde romjulen fra kvinner som hater menn og luftslott som sprenges.

Ønskelisten ble en suksess. Mitt lavmælte bokønske fant sin vei gjennom ukjente kanaler og manifesterte seg på selveste julekvelden i form av Tore Renbergs "Charlotte Isabel Hansen" pent pakket inn i rødt miljøpapir med til og fra lapp som beviste at her hadde hunden Lucky og hele kattegjengen vært i sving på det lokale kjøpesenteret i år i igjen. Hvordan disse dyrene jul etter jul får kjøpt gaver til hele familien, og hvordan de i det hele tatt har penger til å gjennomføre dette jule-stuntet er langt uten for min fatteevne, men denne gåten glemte jeg raskt i min iver etter å ta rede på hvordan Jarle Klepp klarer seg som ambisiøs litteraturstudent i Bergen.

Hadde det ikke vært for at jeg etter en julemiddag bestående av en kvart rosenkål og 20 gram kalkun så meg nødt til å slukke feberen med rause mengder med paracet, hadde jeg etter all sannsynlighet kastet meg over boka der og da, men dessverre var både influensaen og romjulen nesten over før jeg hadde krefter til å ta fatt på romanen som skulle lede meg gjennom julen og inn i det nye året med stø kurs.

Etter vel 350 sider med Jarle Klepp, et par damer, to-tre medstudenter av en akademisk rase jeg fortsatt har til gode å møte personlig, en bekymret mor og ikke minst en lysthåret ukjent datter på nesten 7 år og hennes bekymrede mor, sitter jeg litt snurt igjen, for selv om kursen inn i det nye året utvilsomt er stø, er dette neppe Tore Renbergs fortjeneste.

For all del,"Carlotte Isabel Hansen" er en "fin" bok, som later til å være det uttrykket som oftest dukker opp når folk flest skal beskrive en roman som har vært grei underholdning på stranda eller t-banen og kanskje rørt ved en følelse eller to, men den inviterer neppe til den helt store litterære oppvåkningen.

Kanskje er det mine skyhøye forventninger det er noe i veien med, og ikke Renbergs forsøk på å skildre en mer voksen Jarle Klepp som tilsynelatende har gått seg vill i litteraturens begreper og tolkninger. De to forgående romanene om Jarle Klepp, "Mannen som elsket Yngve" og "Kompani Orheim" og da spesielt sistnevnte, står for meg frem som noe av det mest fantastiske jeg har lest av norsk litteratur, og fornyet mitt syn på mulighetene for å skrive gode oppvekstromaner etter "Beatles".

Uansett, takk til hunden Lucky og kattene som innfridde mitt høyeste juleønske: å befris fra eventuell svensk krim under juletreet. At "Carlotte Isabel Hansen" ikke revolusjonerte mitt syn på de magiske 90-åra, eller gjorde prinsesse Diana til min nye helt er jo ikke deres feil. Jeg hører dessuten at Tore Renberg allerede er i sving med neste bok om Jarle Klepp, så da kan vi kanskje prøve igjen neste år?

Tjuenullni - tid for sport

Jeg vil gjerne starte det nye året, som jeg har besluttet å konsekvent omtale som tjuenullni, med en innrømmelse av mørkeste karakter: Jeg har den siste tiden lest en hel haug med sportsartikler, helt på eget initiativ og av min egen frie vilje. Og som om det ikke er pinlig nok i seg selv at en selverklært sportssidehater som meg selv har begynt å sluke de rosa delene i diverse tabloider med liv og lyst, må jeg med resignert mine konstatere at jeg i tillegg liker det.

Faktisk vil jeg gå så langt som å hevde at jeg har funnet min favorittskribent innen sportsjournalistikken, en uttalelse jeg sannsynligvis ville ledd høyt og rått av i totusenogåtte, men nå er har vi gått inn i tjuenullni, det er nye tider, nye omstendigheter, og det er på tide å leve livet med åpne kort som nyfrelst leser av sportsartikler.

Mannen som har åpnet øynene mine for sportsjournalistikkens mangfoldige verden heter Bernt Jakob Oksnes, og er for tida aktiv som skribent for Sportsmagasinet i Dagbladet. For min del startet bekjentskapet en grå novemberdag etter at jeg hadde trålet Dagbladets nettsider opp og ned etter en artikkel som kunne vekke mitt døsige blikk og rykke meg ut av sofasittingens apatiske sløvhet. Klokka var vel rundt halv fem, den velkjente ettermiddagsslumringen var i ferd med å anmelde sin ankomst, og jeg var bare sekunder fra å gi etter og kollapse ned i vannrett stilling for å nyte en drøy halvtime "på glugga" som vi sier her sør for Sinsen, da jeg brått ble vekket av overskriften "Gutten som ikke ville være en av gutta".

Ikke bare ble jeg fasinert av dette herlige tittelordspillet med hentydninger til en norsk roman vi alle har lest og elsket, men jeg ble dessuten tvunget til å stanse i min umiddelbare leseiver da jeg oppdaget at artikkelen tilhørte Dagbladets sportssegment. Var øyeblikket kommet da jeg skulle kaste alle mine hemninger til side, bryte alle mine faste og kjære prinsipper som praktisk talt definerer alt jeg står for og fastsetter hvem jeg er? Og ikke minst, skulle jeg gå til det dramatiske skritt å bryte den magiske grensen som skiller kulturelskere fra sportelskere, eller
med andre ord, det gode fra det onde, og gi meg i kast med denne artikkelen som virket så forlokkende i både tekst og bilder?

I og med at jeg sitter her i året tjuenullni og hevder at det nå er tid for sport, antar jeg at det vil være overflødig å påpeke at nysgjerrigheten seiret over fornuften den skjebnesvangre dagen i november totusenogåtte. Ikke nok med at jeg likte artikkelen som rørte mitt musikkelskende hjerte gjennom historien om fotballspilleren som kastet Prada og Ferrari på dynga til fordel for kassegitar og musikerliv i Berlin, den revolusjonerte også rett og slett mitt syn på hva sportsjournalistikk kan bli til i hendene på den rette skribenten. Bernt Jakob Oksnes er intet mindre enn en perle av en journalist med nese som en blodhund for gode historier, en aldri så liten Askepott bortgjemt i tabloidenes trange korridorer.

Hvis du er som jeg var, generelt skeptisk til alt som trykkes på Dagbladets sportssider, oppfordrer jeg til å la tjuenullni bli de gode sportsartiklenes år. Start med lesning av følgende artikler:

"Gutten som ikke ville være en av gutta"
"Med døden i hælene"
"En kamp på liv og død"