Om å spise fisk

Noen skuespillere bare har det. Mickey Rourke har det. Spesielt i Francis Ford Coppolas film fra 1983, Rumblefish. Rumblefish er historien om en lokal high-school tøffing ved navn Rusty James (Matt Dillon), som strever etter å leve opp til storebrorens (Mickey Rourke) legendariske rykte i nærmiljøet. I tillegg til å være en film med mange fine skuespillerprestasjoner, har filmen et fantastisk kult soundtrack. Ingen grunn til å sitte på gjerdet her med andre ord. Se den!

Vann til elefantene

- Stig på kjære venner! Kom bare nærmere, slik ja! Helt her fremme er det fortsatt plasser! Vær nå ikke redde. Stig på, stig på. Velkommen, mine damerrrr og herrrerrr! Det er en glede å presenterrre, Benzini-brødrenes Mest Spektakulære Sirkus i Verden!

Jeg sitter på fjerde benkerad. I hånden knuger jeg den rosafargede biletten mens jeg strekker hals for å få bedre oversikt over sirkusmanesjen. Det lukter stramt av sagmugg og svette. Orkesteret spiller opp, og parademasjen begynner. En etter en kommer de inn, alle sammen. Klovner, akrobater, hester, giraffer og store kattedyr. Publikum gisper begeistret da en stripete tiger med flenger i pelsen streifer så nær første rad at de kunne tatt på den hvis de ville. Sirkusdirektøren selv bukker verdensvant, og veiver stolt med armene da et digert grått dyr entrer teltet. Elefanten. På hodet til dyret sitter en vever kvinne i rosa. Hun strekker på armene og vinker begeistret.

Publikum ler høyt da elefanten trekker ned buksene på klovnen som går foran henne i manesjen. Det gomles popcorn og slafses i sukkerspinn. En gutt som sitter ved siden av meg reiser seg på benken for å se bedre da elefanten reiser seg på to bein og blåser ut en tordnende salutt gjennom snabelen sin. Gutten jubler og klapper i hendene.

I det baktroppen forlater teltet, ser jeg i et raskt glimt sirkusdirektørens rådville blikk. Han gestikulerer vilt mot noen bak sceneteppet og peker rasende på elefanten som forlater manesjen.

Noe er galt.

Publikum har ennå ikke oppdaget det, de har blikket fiksert på luftakrobaten som i dette øyeblikk er på vei opp taustigen som dingler ned fra toppen av teltet, men fra plassen min til høyre for artistenes utgangsdør, kan jeg glimtvis se hva som foregår bak teltduken. Kvinnen i rosa har kommet seg ned fra elefanten, og står med ansiktet vendt mot direktøren. En tredje person med elegant flosshatt og hvite ridebukser står ved siden av direktøren. Han er rød i ansiktet og gestikulerer vilt.

Mens luftakrobaten svinger seg høyt og lavt og avslutter det hele med en dobbel saltomortale, slår orkesteret over i Stars and Stripes. -Pokker!, hveser en av popcornselgerne bak meg. -Katastrofemarsjen!

Jeg snur meg brått og han fanger blikket mitt. Huden hans er brun og læraktig, med øyne som er både harde og sorgmodige på samme tid. Jeg tenker at dette må være ansiktet til en mann som ser slutten komme. Han legger en hånd på skulderen min. -Kom deg ut jente, sier han lavt.

Katastofen bryter løs.

Skrikene kommer først et og ett, før det kuliminerer i en kakafoni av frykt. Dyrene er løse. En panter har funnet veien til hovedteltet. Isbjørner og lamaer ferdes fritt i kulissene. Bakken vibrerer av hundrevis av føtter som desperat prøver å finne veien ut. Orkesteret slutter å spille.

I det jeg legger på sprang ut i midtgangen mellom benkeradene, ser jeg en ung mann med rødt hår storme forbi meg. Han forsvinner målbevisst i retning av manesjen. Jeg står som frosset fast i noen sekunder. Jeg ser han ikke lenger. Jeg skubbes og dyttes av oppjagede mennesker, men så hører jeg noen rope: -Ikke gjør det! Ikke gjør det!

I et raskt glimt ser jeg den rødhårede mannen. En liten orangutang klamrer seg til ett av bena hans, men han står urørlig. Foran ham står en skikkelse i rosa paljetter. Jeg kjenner henne igjen fra elefantopptrinnet bare minutter tidligere. Hun holder et fast grep rundt ei rusten jernstang. Hun virker merkelig malplassert midt i kaoset med sine rosa paljetter.

Foran henne ligger en mann. Hodet hans er kløyvd i to. Jeg legger på sprang. Fortsatt holder jeg sirkusbiletten i hånda.

Dette er min opplevelse av Sara Gruens bok Vann til Elefantene. Les den du også!

Tull og juleball

Ordet julealbum klinger sjelden godt. Om noe, så klinger det mest av muligheter til å lage sentimental musikk som bare kan fungere i løpet av en gitt tidsperiode hvert år. I tillegg klinger det surt av muligheter til å tjene penger på personer hensatt til julens kjøperus.

Men så sikkert som at det blir jul hvert år, kommer også julealbumene. På plateselskapet Universals nettsider varsles det om at julen starter 10.november i år. Plata som skal sørge for å sette deg i den riktige julestemningen har fått navnet Midwinter Graces, og artisten som denne gangen har slengt seg med på julelasset er ingen ringere enn Tori Amos.

Selv om Universal ikke kan dy seg,og promoterer albumet med frasen : Tori Amos synger julen inn!, merker jeg at jeg øyner et aldri så lite håp for denne juleplata, eller "seasonal album", som er en mye hyggeligere betegnelse. Plata inneholder Toris tokninger av sine egne julefavoritter, pluss egenkomponerte originalspor. Dessuten får hun god hjelp av både storband og orkester, og det lover jo bra. Kanskje julen er reddet i år? Jeg blir i alle fall ikke kjempesur hvis jeg finner Midwinter Graces under juletreet.

Livet er for kort for temafest

Ingen lager så uforskammet enkel og direkte popmusikk som svenskene, det er Raymond og Maria et levende bevis på. Der hvor norske komikere harselerer med selvsentrerte visesangere, tøyer Raymond og Maria strikken enda lengere. De synger om det uinteressante ved hverdagslivet så fritt og hemningsløst at vår egen Jan Eggums melankolske betrakninger om grå gardiner og smale ungkarssenger blir barnemat i forhold.

Bak navnet Raymond og Maria skjuler det seg et band bestående av seks personer. De lager brilijant popmusikk gjennom å fortelle om bussen som er for sen, og om leiligheter som er til salgs, ispedd småfilosofiske utsagn. "Livet er for kort for temafest med spørresport", synger Raymond og Maria, og man kan ikke annet enn å være enig.

Vil du høre mer om Raymond og Maria? Hør mitt innslag om den svenske hverdagspopgruppa på RadiOrakels nye fine nettsider.

Til Radka

Mandag. Det varsles om at en meteorstorm er på vei, og jeg tenker at natt til torsdag kan mange ønsker slenges ut i mørket. Og mens hallodamen på NRK ønsker meg en riktig god sensommernatt, og det later til at applausen fra direkteoverføringen fra kveldens konsert i Operaen ingen ende vil ta, legger jeg planer for hvilke ønsker meteorene skal få oppfylle før de brennes opp i møte med atmosfæren.

Blame it on my Youth, synger Per Jørgensen i sjelden vakker falsett. Kanskje tenker de alle på Radka. Musikerne, publikum, tv-seerne. Jeg tenker mest på Lorelei, og litt på meteorene før jeg kryper sammen i sofaen og venter på at søvnen skal gjøre meg trett og slapp, og mottagelig for drømmer.

Googling - sykdom eller livsstil?

Diskusjonen startet allerede ved middagsbordet og fortsatte oppe på takterrassen hvor månen hang rund og gul over hodene våre. Pompel, Pilt og jeg tok med oss glassene våre ut i natten og la oss langstrake på de nybeisede treplankene. Det var sensommer, natten holdt 22 grader, og vi samtalen kom ikke til sin ende før Pompel hadde tømt i seg både sitt eget glass så vel som Pilts.

Det begynte ved kjøkkenbordet hvor en gryte med spaghetti skulle gjøre oss mette og fornøyde. Pompel hadde vært i det fyrige hjørnet hele kvelden, og da jeg i en bisetning mellom to munnfuller nevnte at "googling er min livsstil", satte han nærmest Chablisen i halsen i sin umiddelbare iver etter å irettesette meg. -Sykdom! kvekket han og veivet så kraftig med armene at lysestaken holdt på å gå over ende og sette fyr på håret til Pilt. -Googling er en sykdom, og du burde slutte med det så fort som mulig!

I 2006 ble ordet googling offisielt lagt til i Oxford English Dictionary. Nordmenn googler som aldri før, og Googles egne statistikker for 2008 viser at mange av de mest populære søketermene er enkle nettstedsnavn som fungerer helt greit som nettadresser i seg selv etterfulgt av .no eller .com. Noe pussig er det også å registrere at søkeordet google ligger som nummer 2 på listen av søk i Google.

Topp 10 populære søk i Norge
1. Lyrics
2. Google
3. Youtube
4. You
5. Video
6. VG
7. Facebook
8. Wikipedia
9. Ordbok
10. Kart


Det er ikke til å legge skjul på at jeg selv googler uhemmet. Jeg googler mens jeg ser på TV, mens jeg hører på musikk, mens jeg leser aviser og ikke minst mens jeg ser på film. Helst vil jeg gå rundt med pc'en hengende i en tråd rundt halsen slik at jeg har umiddelbar tilgang til en søkemotor dersom et spørsmål skulle dukke opp.

-Det er sykt, hevdet Pompel mens vi lå på ryggen på takterrassen og badet i månelyset. -Du har latt deg forføre av informasjonssamfunnet, men jeg spør deg, hva gir det deg egentlig? Og hva skjer når du ikke har tilgang til internett? Kjenner du deg ikke hjelpeløs?

Jeg ble liggende å glo på månen, lot spørsmålet synke, og funderte litt på påstanden om at jeg er syk og muligens også trenger hjelp. Pilt hadde vært stille lenge, men nå satte hun seg plutselig opp, som om hun våknet fra en søvnløs dvale.

-Jeg lurer på hva som er gjennomsnittstemperaturen i Norge en natt i august, sa hun.

Mysteriet med firkanteggene

Det er midt i uka, og etter en kaffe på en kafè som vanligvis er full av sultne lunsjgjester, vandrer jeg og min kaffekompanjong ned gaten for å stoppe tiden i femten minutter. Vi forsvinner inn en smal dør som røper lite om hvilke skatter som skjuler seg på innsiden. En strategisk plassert hylle ved utgangsdøren kan muligens fange interessen til årvåkne forbipasserende, men ellers er det lite som signaliserer at den lille butikken inneholder hyllemeter på hyllemeter med nøye utvalgt litteratur som har fått selveste Neil Gaiman til å kalle den “one of the coolest bookshops in the world”.

I mer enn 35 år har Tronsmo Bokhandel i Oslo tilbudt et rikholding utvalg av bøker som kan få selv den mest kyniske bokstavhater til å revurdere sin posisjon. Som Tronsmo uttrykker det selv finnes det “et uttall bøker om globalisering, storpolitikk og nye og eldre politiske klassikere; en hel vegg der bøker om rock og hip hop, jazz og country står om hverandre; en svær avdeling med bøker om film, foto, design og grafitti; egne seksjoner med bøker av Charles Bukowski og amerikansk beat-litteratur; 15 hyllemeter med skjønnlitteratur fra Midt-Østen, Afrika, Asia og Latin-Amerika og enda fler med sakprosa på de samme områdene; et stort utvalg krimbøker i de mørkere delene av sjangeren; en homse- og lesbeavdeling; egne hyller der subkulturelle temaer står samlet; og ikke minst, en legendarisk underetasje der du finner det du måtte ønske av verdens beste tegneserier”.

Om det var min lave toleranse for kaffe som gjorde meg yr, eller simpelten ren og skjær bokglede, er uvisst, men allerede ved første hyllemeter ble jeg stående storøyd og gjøre mentale notater over bøkene som passet seg som gaver til venner og famile. -Her finnes det jo bøker for alle!, utbrøt jeg begeistret til min kaffekompanjong, som hygget seg noe mer behersket med å bla i en massiv sak om Andy Warhols liv og virke.
-Og vi har ikke en gang begynt på tegneserieavdelingen!

Etter at jeg hadde samlet styrke til å unngå et impulskjøp på en bok om ninjateknikker, beveget vi oss nedenunder. Underetasjen fremsto ikke som imponerende i størrelse, men jeg ble straks vill i blikket da jeg vandret rett på en samleutgave av Don Rosa og Carl Barks Donald-klassikere. -Firkant-eggene!, hikstet jeg. Min kaffekompanjong så på meg med undring i blikket. -Egg?

I barndommen var jeg ivrig Donald-leser, og opparbeidet meg etterhvert en imponerende samling av blader som dessverre gikk på dynga under en omfattende opprydning på slutten av 90-tallet. Under ryddesjauen forsvant også mitt elskede ekstranummer av Jakten på firkanteggene, eller Eggemysteriet som jeg antar historien egentlig heter.

Skuffelsen var derfor stor da jeg måtte konstatere at Eggemysteriet ikke var med i samlingen av Carl Barks klassikere, forstå det den som kan. Noe slukøret trøstet jeg meg med Neil Gaimans Black Orchid, og mens jeg trakk kortet og betalte kunne mannen bak kassa fortelle meg at Eggemysteriet er tilgjengelig, hvis man bare er villig til å punge ut. Han marsjerte resolutt bort til hyllen med komplette Donald samlinger, og dro ut boken merket 1963. -Du finner den her, sa han og viftet med boken. -Men det koster deg rundt 700 kr!

-700!, beklaget jeg meg til min kaffekompanjong da vi forlot lokalet. -Det er ran!
Hun var enig i det, og vi delte skuffelsen til våre veier skiltes på Stortorvet. Jeg reiste hjem med Neil Gaiman under armen mens drømmen om et gjensyn med firkanteggene forsvant i støyen fra bytrafikken.

Tidenes rareste på Letterman

Fra nok en kilde er det nå bekreftet: det er for det meste bare møkk på tv. Som om vi ikke allerede har fått nok av sensasjonspregede Sjokkdok-dokumentarer om siamesiske tvillinger, verdens høyeste kvinner og Englands yngste bestefar, har TVNorge nå bestemt seg for å kutte nyhetstilbudet til seerne og heller kjøre på med mer av det de kan best: underholdning. Mer CSI: Miami, mer Gossip Girl, mer Ugly Betty og mer MessTV. Også de jeg unnlater å nevne i samme åndedrag fordi de stiller i en klasse for seg til tross for at de presenteres på Norges selverklærte underholdningskanal: Mer Big Bang Theory, mer LOST og mer David Letterman.

NRK-programleder og Ivar «Ravi» Johansen elsker Lettermans idiotiske programkonsepter, og mener at David Letterman til tider oppfører seg som en unge på tv med sine pussige og usaklige innslag. Mens jeg har sett på Letterman de siste ukene, har jeg merket meg segmentet “Small Town News”, som egentlig bare er en lettermanifisert utgave av FailBlog. Morsomt, men bare halvparten så morsomt som Lettermans malplasserte grimaser og utrop. What??!!!

Ravi på sin side trekker frem Lettermans særegenhet og hans naturlige tilnærming til sine intervjuobjekter som sine favoritt-aspekter ved programmet, selv om han gjerne bruker denne delen av programmet til å stelle i stand noe å bite i. Det kan jo fort bli litt kleint når Letterman skal skryte stjernene opp i skyene, og ikke minst kan det bli kleint når stjernene slett ikke oppfører seg som stjerner. Nå er det ikke lenge siden media kunne fråtse i River Phoenix’s bisarre fremtoning da han ble intervjuet på showet, så la oss ikke dvele mer ved det, siden jeg personlig syns at Letterman rett og slett ble litt guffen og ufin mot sin stakkars ordknappe gjest, enten det var et iscenesatt stunt eller ikke.

La oss heller ta en titt på hvordan det kan gå dersom den besøkende stjerne skulle ha litt trøbbel med å finne de rette ordene. Det kan jo skje den beste av oss i en presset situasjon, men Farah Fawcett stikker nok av med den berømmelige kaken i dette tilfellet.

Kvalmende fuzzgitarer

Eks-rocker Jarle Bernhoft fra Span, har forlatt en verden av overdrive og fuzz og gitt seg hen til soulen. Selv om det rynkes på nesa i rockens rekker, er det ikke til å stikke under en stol at Jarle Bernhoft har gjort et klokt valg. Denne mannen er alt for talentfull til å gjemmes bak et teppe av rocke-gitarer og bredbent posering.

Selv har han uttalt at han til slutt ble kvalm av å høre fuzzgitar, og hvem kan vel klandre han for det? Når alt kommer til alt er ikke fuzz annet enn en lyd som er maltraktert til det ugjenkjennelige gjennom å påtvinge clipping på lydbølgen med det resultat at gitaren høres ut som et uvær. Er virkelig rocken så sint at lyden må ødelegges før den kan spres til massene? Jeg bare spør.

[tomeito/tomato]

Det er ikke bare juryen for Nordisk råds litteraturpris som sliter litt med navnet til årets vinner, Per Petterson. Ved juletider i fjor fikk jeg selv erfare hvor galt det kan gå hvis man ikke henger med i svingene og staver navnet riktig, med de tilhørende s'er og son'er.

På ønskelisten før jul sto "Jeg forbanner tidens elv" og "Ut og stjæle hester" av Per Petterson, eller Per Pettersen som jeg hadde funnet det for godt å kalle ham da jeg tipset en av mine venner om hva jeg gjerne ville se under treet i år. Midt under julestria fikk jeg en telefon fra en forvirret bekjent som stod rådløs i bokhandelen i ferd med å foreta et gavekjøp til undertegnede. Den barmhjertige julenisse kunne fortvilet fortelle at bokhandlersken hadde fortalt at Per Pettersen slett ikke var forfatter, men en avdanket fotballspiller og trener med kallenavnet "Mr Frigg". Stemte det at det var denne mannen jeg ønsket en bok av?

Overraskelsesmomentet ved julegaven selvsalgt var ruinert grunnet denne navneforvirringen, og noe resignert måtte jeg innrømme at jeg ikke var så veldig interessert i denne "Mr Frigg", men desto mer interessert i å lese litteratur av høy kvalitet. Heldigvis ble katastrofen avverget i god tid før julaften, slik at Per Petterson tross alle odds befant seg under juletreet i innpakket utgave på julekvelden.

I etterkant av denne opplevelsen har jeg vært uvalig påpasselig med son'er og sen'er, selv om det viser seg at selv ikke det alltid er nok.