Siste poster

fredag 30. januar 2009

Pophistorisk bauta

Kan musikk være vakker og vond på samme tid? Kan musikk være storslagen, men samtidig nær og dempet? Kan musikk berøre et menneske på et grunnleggende plan, som overskrider alt som innvolverer hans eller hennes musikalske preferanser?

Jeg svarer uten tvil ja, ja og ja.

Jeg har hørt denne musikken. Plata heter "The Crying Light", og jeg snakker selvfølgelig om Antony and the Johnsons.

Antony and the Johnsons er i første rekke hva jeg vil kalle et musikalsk ensemble, mye mer enn de er et band. Vokalist Antony Hegarty fungerer som gruppas ansikt og stemme utad, utypisk i sin måte å identifisere seg som individ på, en transkjønnet personlighet med et vokalmessig særpreg som plasserer han et sted midt på i vår tradisjonelle oppfatning av mannlig og kvinnelig stemme.

Selv om mange av låtene på "The Crying Light" kan tolkes som et uttrykk for Antonys personlige erkjennelse av at han som kjønnsuidentifiserbart individ er en like selvfølgelig del av vår verden og vårt samfunn som hvem som helst andre, ser jeg det også som et album som på mange måter henvender seg til publikum med et universelt budskap: Det handler om å innse at vi er en del av en sårbar natur, og at vi bør ta våre felles bekymringer for forandringer i miljøet på alvor. Låta "Another World" er et tankevekkende eksempel på hvordan tvetydigheten i musikken til Antony and the Johnsons tar albumet med opp på et nivå hvor de nærmest regjerer i ensom majestet. "Another world" er dessuten en sjelfull hyllest til en skadet jord, et varsomt uttrykk for sorg over menneskenes hensynsløse overforbruk av naturen.

"The Crying Light" er uten tvil en betydelig bauta i popmusikk-historien. Det er sjelden å komme over et album med så mye sjel, ærlighet og udiskutabel integritet. Dette er kontemplativ popmusikk, dynamisk og nyansert, med en interessant harmonisk og rytmisk uforutsigbarhet og et påfallende presist samspill mellom vokalist Antony og resten av ensemblet.


Da Antony Hegarty før selve utgivelsen av plata ble bedt om å beskrive hva lytterne hadde i vente, sa han at han så på den musikalske utformingen av "The Crying Light" som en slags grønn hage omgitt av høye trær, som strekker seg over hagen og skaper et intimt, musikalsk rom. Innerst i denne grønne hagen, finner vi essensen i musikken: teksten, vokalen, og de umiddelbare omringende musikalske elementene. De høye trærne som står rundt, illustrerer elementene som rammer inn intimiteten i musikken, i form av diskre strykearrangementer. Jeg kunne ikke vært mer enig i denne treffende beskrivelsen av albumet, som dessuten nok en gang understreker hvordan plata fremstår som et utrolig sterkt musikalsk vitnesbyrd om menneskenes udiskutable tilhørighet til naturen, dens sjel og dens sårbarhet.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet 30.01.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3.

5 kommentarer:

lateral sa...

Jeg kan også anbefale Hercules and Love Affair, album av samme navn. kan vel kalles disco, med Anthony på vokal. Litt svakt album, det er ihvertfall bare 1/3 av låtene som faller i smak hos meg. Men få ihvertfall med deg spor 5: "Blind"!

Thea Sofie sa...

Det er notert:)

St. Sjur of Hammersmith sa...

Du inspirerer meg stadig til å utvide min musikalske horisont, og du skriver veldig godt.

Anja sa...

Er dette en ny skive eller? Må innrømme at jeg knapt har hørt noe av Anthony.. selv om jeg er blitt det anbefalt opptil mange ganger. Får vel bare se å ta meg sammen:)
Har jo likt mye av det andre du har anmeldt. Spess Russian red. Ha en bra mandag:)

Thea Sofie sa...

Splitter ny ja:)

Antony MÅ sjekkes ut. En sjelden sommerfugl i popmusikkens verden av rovfugler.

Legg inn en kommentar

Related Posts with Thumbnails