Soul-vaksinasjon

For lat til å lese dette innlegget? Hør meg snakke om samme sak med andre ord i stedet her.

Det var tirsdag, og Piffen og jeg satt på Luna Park med hver vår kalde drikke. Han hadde bart, jeg hadde skum på leppa, men ellers var vi ganske ulike, bortsett fra at vi begge var innehavere av hver vår gullbillett til kveldens forestilling. Vi var i godt selskap, en munter gjeng med røde kinn og latter som satt løst i halsen. Selskapet vokste seg større og større mens klokka nærmet seg ni, inntil det punkt hvor alles knær berørte hverandre i en perfekt sirkel rundt bordet, og vi ikke kunne få plass til fler om det så stod om livet.

Piffen og jeg var fanget mellom et fjes vi ikke hadde sett siden vi opplevde kulturforskjeller på kroppen i en leilighet på Frogner for minst et halvt år siden, og en pianospillende kamerat med sin 23-år gamle datter på armen for anledningen. Praten gikk om løst og fast, mest om fast på mitt beste engelsk på venstre side, og mest om løst, inkludert meningsutvekslinger om pedagogiske utfordringer som norsklærer, på høyre side.

Utenfor vinduene på Luna Park vokste køen av mennesker som gjorde seg klar til kveldens forestilling seg lang og komplisert, lik en levende slange som buktet seg rundt gatehjørnene i småregnet. Tidvis skottet hele vårt selskap ut mot gaten før vi snudde oss tilbake til bordet, praten og varmen med et kollektivt nikk som bekreftelse på at vi hadde god tid til nok et glass. Kveldens forestilling skulle da ingen steds. Og kø hadde vi lite til overs for.

Både Piffen og jeg hadde for lengst blitt gode og varme i brystet da selskapet omsider begynte å bryte seg opp, og vi ikke lenger satt med kne mot kne. Jeg forsvant inn i jakka og hastet over gaten hvor køen av mennesker hadde skrumpet inn fra en voldsom slange til en ussel liten mark. I forfjamselsen mistet jeg Piffen, men han svømmer stort sett alltid godt på egenhånd, og jeg var derfor ikke særlig bekymret. Like før sirkuset braket løs kjente jeg som forventet hånden hans på skuldra mi, og i minuttene før lokalet eksploderte med musikk la vi kjapt frem våre 5 ønskefavoritter for kvelden:

1.) You're still a young man
2.) How could this happen to me
3.) You're so wonderful, so marvelous
4.) Soul with a capital S
5.) Drop it in the slot

Da kvelden var omme manglet vi bare nummer 5, men vi var slett ikke misfornøyde av den grunn. Jeg var tett i ørene og svimmel av lykke, Piffen var ekstatisk og litt sulten. Vi tok en matbit før vi fant en bil som kjørte oss hjem til døra. -Toooower of Pooooooower, skrek Piffen i heisen på vei opp til tredjeetasje, og jeg stemte i med mitt beste ulvehyl.