Mikkel Rev rasker over isen

Revejakta er over.
Først et halvt år etter at folk flest lot seg lokke til kinosalene for å se filmatiseringen av Ingvar Ambjørnsens skildring av det sene 70-tallets håpefulle hippie-idealister, har jeg selv fått somlet meg til å la blomster og batikk utfolde seg på skjermen i min egen stue.

Det var med en ikke ubetydelig mengde uvilje jeg gikk ut fra min lokale utleieforhandler med "Den siste revejakta" i hendene, men etter en lang lørdag på jobb i underbemanningens navn og med minimalt med søvn på øyet etter en canadisk-walisisk vennefest kvelden før, trakk reven det lengste strået i sterk konkurranse med landsløse gamle menn. Uviljen jeg følte på da jeg tasset hjemover i snøslapset stammet i hovedsak fra en mild avsmak på velbrukte norske skuespillere, i kombinasjon med minimal begeistring for filmens tøvete trailer som herjet på de kommersielle tv-kanalene da reven ble sluppet på kino sent i august i fjor.

Godt og vel tjue minutter og elleve smågodtbiter ut i filmen forstod jeg at jeg hadde gått i den klassiske fella med å skue hunden på hårene. Den famøse vannseng-scenen som hadde fått meg til å riste oppgitt på hodet i irritasjon da jeg så filmtraileren, viste seg forbausende nok å være langt fra representativ for filmen som helhet. Jeg lo (humret). Jeg gråt (småsukket). Jeg gjemte ansiktet i hendene og nektet å se da en vestkledd mann ved navn Glenn fikk smake sin egen medisin på det mest brutale vis. Jeg så til og med på ekstramatriellet i form av bloopers og en alternativ slutt som strengt tatt verken var en slutt eller et alternativ, uten at filmopplevelsen ble forsuret av den grunn.

Note to self: Husk å aldri skue hunden på hårene. Selv en skabbete hund kan være hyggelig selskap.