Kjønnsstereotype roboter

TV2s nye programkonsept "Da damene dro", latteliggjør menn og er med på å bygge opp under forestillinger om kjønn som hører hjemme i det forrige århundre, mener kjønnsforskerene Jørgen Lorentzen og Wencke Mühleisen. Dermed er hylekoret i gang, og engasjementet lar ikke vente på seg. Enkelte tv-seere klør seg i hodet og spør seg om hvilken planet disse mennene i serien har ramlet ned fra som ikke en gang kan sette over en kjele med poteter, mens andre syns synd på Husøys hankjønn som må leve med kontrollsyke kvinner som knapt nok har latt ektefeller og samboere slippe til på kjøkkenet og ved stellebordet de siste ti-femten åra.

Skal man dømme etter forholdene på Husøy og de påfølgende reaksjonene i media, befinner det norske folk seg milevis unna det feministiske håpet om å en gang bli vurdert som enkeltmenneske på bakgrunn av individ fremfor kjønn. Stereotyper er god underholdning, og fremstillingen av Husøys kvinner og menn gjør sitt for å fyre opp under vårt kollektive behov for å more oss over det opplagte: far kan ikke stryke skjorter eller skifte bleier, og mor kan i alle fall ikke sendes ut på sjøen for å gjøre fars jobb, så hun plasseres i en solstol i varmere strøk hvor hun kan drikke mimosa mens hun bearbeider sitt eget kontrollbehov.

I slike øyeblikk, når selv den mest ihuga feministen bli sittende utspilt på sidelinja og kjenner likestillingsdrømmen glippe ut av hendene som en glatt manet en varm sommerdag, er det kanskje like greit å felle et par modige tårer over melken som er spilt, brette opp ermene og ta fatt på arbeidet på nytt. For det finnes håp, generaliserende reality-serier til tross, hvis vi løfter blikket og skuer mot fremtiden.


Ingvil Hellstrand er midt i arbeidet med sin doktorgrad på temaet kjønn i science fiction. Hun har blant annet tatt for seg kjønnsrollene i science-fiction serien Battlestar Galactica, og påpeker at media har stor makt i sin fremstilling av kvinnelighet og mannlighet. - Noe jeg synes er fascinerende med Battlestar Galactica er fremstillingen av menneskene i serien. De fremstilles som individer, og ikke som typiske kvinner eller menn. Menneskene representerer den evige feministiske drømmen om å bli sett som menneske og individ først, og ikke kjønn, sier hun.

Robotene i serien, eller cylonene som de kalles, er derimot kjønnsstereotype, mener Hellstrand. Utseendemessig ser de ut som mennesker med hud og hår på alle måter, men i sitt forsøk på å perfeksjonere sin etterligning av menneskene, overdriver de sine roller, og spesielt kvinnene tipper over til å fremstå som roboter i drag. Ved å rette seg etter stereotypiske kjønnsrollemønstre blir det lettere for cylonene å føle at de kommer nærmere drømmen om å fremstå som virkelige mennesker. - For at cylonene skal være kvinner, må de være stereotype kvinner. De fremstilles som tradisjonelle kvinner, ikke senmoderne. Den eneste karakteren en ser gjøre husarbeid i serien er den gravide cylonen som holdes til fange på Galactica påpeker Hellstrand.

Så hvis du er en av dem som velger å slå av skjermen når TV2 forsøker å underholde ved å spille på utdaterte kjønnsroller, finnes altså redningen i fiksjonen, hvor menneskene er frie og likestilte individer og kjønnsstereotypene er forbeholdt roboter uten sjel. Fremstillingen av virkelighetens Husøy setter utvilsomt søkelys på at det i 2009 fortsatt ikke kan tas som en selvfølge at menn og kvinner utfører de samme oppgavene, og bidrar på den måten til å rettferdiggjøre latteliggjøringen av mannen i det han entrer kvinnens domene. Jeg er sikker på at Husøys menn kommer til å gjøre en utmerket jobb.

Tro det eller ei, jeg har selv sett menn både bake sukkerbrød og sortere ut hvitvasken.

Ingvild Hellstrand legger forøvrig frem sitt foredrag «Normative Body Identitity in Science Fiction» på konferansen Feminist Research Methods som arrangeres i Stockholm i disse dager.