Siste poster

mandag 15. desember 2008

Rock uten retning

Etter å ha lest om disse berømmelige Glasvegas-folkene hele høsten 2008, bestemte jeg med for å ta et realt oppgjør med mitt grove rockemessige kunnskapshull, og endelig finne ut hva alt oppstusset handler om. For dere som i likhet med meg har latt høsten passere pent og pyntelig uten å la Glasvegas prege livene deres i nevneverdig grad, kan jeg opplyse om at Glasvegas er rockebandet fra Scotland som det siste året har vært byllen på alles lepper. Små og store aviser og magasiner har skrytt bandet opp i den syvende himmel, lovord store som snøballer har haglet ned fra anmeldere i øst og vest. Med uttrykk som "storartet", "nyskapende", "genialt", og "perfekt rock" friskt i minnet, skal det sies at jeg gikk inn med noe over middels forventninger når jeg omsider satt meg til rette for å lytte til dette sagnomsuste rockebandet.


Det kan jo godt påpekes at mitt utgangspunkt som skeptiker i dette tilfellet slett ikke kommer bandet og musikken deres til gode. Mine bange anelser ble bekreftet fra første tone, og humøret mitt sank ytterligere noen hakk da vokalisten med sin klagestemme satte stemningen og gjorde at jeg begynte å ane hva den triste konklusjonen ville bli allerede etter de første 3 minuttene med Glasvegas. Det er mulig at det er visse koder her jeg ikke har forstått, men denne kjipe gitarrocken toppet med vokal med alt for mye klang kan da umulig karakteriseres som nyskapende?

Åpningslåta "Flowers & Football Tops" fremstår for meg som en uendelig lang og kjedelig hyllest til ett eller annet arbeiderklassefenomen, muligens fotball, som jeg overhodet ikke har noe forhold til, og når det fortsetter i samme gata på neste låt, neste låt og neste låt etter det, blir monotonien nesten uutholdelig. Plata fortoner seg formelig som en eneste lang rockemedley fra helvete, hvor sutrekoppen av en vokalist skriker ut sin angst og ensomhet med obligatorisk knekk på stemmen.

Når debutplata i desember i tillegg utvides med 6 julelåter, som også kan kjøpes separat som en egen EP, renner begeret over for min del. Her er sagingen på gitarene roet noe ned til fordel for stemningsfull pianokomping og bjelleklang i hyggelig miks med skotsk dialekt artikulert så tydelig at man begynner å lure på om det hele er en parodi. Vokalen druknes i klang, og det glade julebudskap overbringes i kjent sutrete Glasvegas stil.

Musikalsk sett er det i alle fall ingen ting å si på gjenkjenneligheten til bandet. Glasvegas har uten tvil funnet sitt sound, enten man velger å kalle musikken nyskapende eller ei, men spør du meg er det også dette som blir bandets fallgrop. Fri meg!, tenker jeg i det jeg har hørt gjennom plata, inkludert de rørende julesangene et par ganger for mye, og begynner å bli moderat svimmel etter fuzz og reverb.

Alikevel kan jeg ikke dy meg for å sjekke om det skulle lure seg noen godbiter av noen låter på bandets myspace. Og så sannelig! Julegave til alle Nirvana-fans: Tidenes seigeste og trøtteste versjon av "Come as you are".

Kjære julenisse, hvis du virkelig finnes og er så godhjertet som jeg har hørt at du er: Ingen Glasvegas under juletreet i år takk, eller til neste år for den sakens skyld.

4 kommentarer:

vegah sa...

Du må slutte å lese Dagbladet. Det er sikkert Dagbladet fredag som sier dette bra saker. Jeg har spist ting som har mer troverdighet i musikkspørsmål.

Forøvrig kan jeg ikke si meg annet enn enig. Pregløse saker.

ukas-idiot sa...

Støttes! Jeg hører aldri på det bandet.

Safet sa...

En ting er at musikken ikke er nyskapende osv.. men en annen ting det for meg virker som folk ikke har fått med seg er de utrolig kjedelige trommene. Det er jo helt skrekkelig å høre på. Vet faktisk ikke om jeg noen gang har hørt noe så trist før.

Men for å være litt snill med Glasvegas, så må de sies at tekstene er utrolig kule! typisk arbeiderklasse. Veldig mye fint. Spesielt fint synes jeg det er at de tar opp problemet rundt "fotball/hooligans-drap" i sangen flowers and football tops.

Sofie sa...

Enig i at temaet i Flowers and Football Tops er bra materiale! Bare synd med den triste innpakningen.

Spesielt alt det rytmiske ved Glasvegas er et sorgens kapittel spør du meg...!

Legg inn en kommentar

Related Posts with Thumbnails