Etter å ha lest om disse berømmelige Glasvegas-folkene hele høsten 2008, bestemte jeg med for å ta et realt oppgjør med mitt grove rockemessige kunnskapshull, og endelig finne ut hva alt oppstusset handler om. For dere som i likhet med meg har latt høsten passere pent og pyntelig uten å la Glasvegas prege livene deres i nevneverdig grad, kan jeg opplyse om at Glasvegas er rockebandet fra Scotland som det siste året har vært byllen på alles lepper. Små og
store aviser og magasiner har skrytt bandet opp i den syvende himmel, lovord store som snøballer har haglet ned fra anmeldere i øst og vest. Med uttrykk som "storartet", "nyskapende", "genialt", og "perfekt rock" friskt i minnet, skal det sies at jeg gikk inn med noe over middels forventninger når jeg omsider satt meg til rette for å lytte til dette sagnomsuste rockebandet.
Det kan jo godt påpekes at mitt utgangspunkt som skeptiker i dette tilfellet slett ikke kommer bandet og musikken deres til gode. Mine bange anelser ble bekreftet fra første tone, og humøret mitt sank ytterligere noen hakk da vokalisten med sin klagestemme satte stemningen og gjorde at jeg begynte å ane hva den triste konklusjonen ville bli allerede etter de første 3 minuttene med Glasvegas. Det er mulig at det er visse koder her jeg ikke har forstått, men denne kjipe gitarrocken toppet med vokal med alt for mye klang kan da umulig karakteriseres som nyskapende?
Åpningslåta "Flowers & Football Tops" fremstår for meg som en uendelig lang og kjedelig hyllest til ett eller annet arbeiderklassefenomen, muligens fotball, som jeg overhodet ikke har noe forhold til, og når det fortsetter i samme gata på neste låt, neste låt og neste låt etter det, blir monotonien nesten uutholdelig. Plata fortoner seg formelig som en eneste lang rockemedley fra helvete, hvor sutrekoppen av en vokalist skriker ut sin angst og ensomhet med obligatorisk knekk på stemmen.
Når debutplata i desember i tillegg utvides med 6 julelåter, som også kan kjøpes separat som en egen EP, renner begeret over for min del. Her er sagingen på gitarene roet noe ned til fordel for stemningsfull pianokomping og bjelleklang i hyggelig miks med skotsk dialekt artikulert så tydelig at man begynner å lure på om det hele er en parodi. Vokalen druknes i klang, og det glade julebudskap overbringes i kjent sutrete Glasvegas stil.
Musikalsk sett er det i alle fall ingen ting å si på gjenkjenneligheten til bandet. Glasvegas har uten tvil funnet sitt sound, enten man velger å kalle musikken nyskapende eller ei, men spør du meg er det også dette som blir bandets fallgrop. Fri meg!, tenker jeg i det jeg har hørt gjennom plata, inkludert de rørende julesangene et par ganger for mye, og begynner å bli moderat svimmel etter fuzz og reverb.
Alikevel kan jeg ikke dy meg for å sjekke om det skulle lure seg noen godbiter av noen låter på bandets
myspace. Og så sannelig! Julegave til alle Nirvana-fans: Tidenes seigeste og trøtteste versjon av "Come as you are".
Kjære julenisse, hvis du virkelig finnes og er så godhjertet som jeg har hørt at du er: Ingen Glasvegas under juletreet i år takk, eller til neste år for den sakens skyld.
En gang i blant, kanskje til og med en sjelden gang i blant, kan man være så heldig å støte på et album som bokstavlig talt forandrer fargene på omgivelsene dine, og som for en kortere eller lengre periode fungerer som det perfekte soundtracket for ditt liv. Du vet at du har funnet et slikt album, når denne musikken finnes i hodet ditt, selv når den egentlig er skrudd av, og når du kan gjenkalle ubetydelige minner knyttet til å høre på den, som for eksempel antall lyktestolper fra busstoppet og hjem, eller lyden av hunden som bjeffet på deg utenfor butikken for tre uker siden.
Innlegg
