
Lyspunktet i all elendigheten er at publikum er fornøyde, og norsk film går så det suser tross alt.
Selv ble jeg mildt traumatisert etter min første efaring med norsk film som åtteåring. Etter et uheldig møte med Per Bloms filmatisering av Tarjei Vesaas roman "Is-slottet" levde jeg i årevis i troen om at all norsk film var langsom, stivbent og gjerrig i dialogen. Jeg minnes filmen som et langt, vondt år som ingen ende ville ta, et stemningshelvete uten replikker med påtrengende nakenhet og rare dialekter.
Nesten tyve år etter har jeg fortsatt ikke tatt meg bryet med å se denne filmen på nytt for å bekrefte eller avkrefte mine barndoms inntrykk. For å si det sånn, det meste av norsk film jeg har sett i etterkant av "Is-slottet" har fortonet seg som rene filmatiske underverker i forhold, og den illusjonen skal ingen få ta fra meg.
Jeg trenger den sikkert neste gang Ane Dahl Torp og Kristoffer Joner atter en gang herjer på lerretet.
2 kommentarer:
Hoppsan. Filmatisering av Tarjei Vesaas sine romaner generelt burde ikke vært lov - i så fall burde det vært strenge konvensjoner å holde seg til.
Jeg synes at det kommer mye bra film fra norske regissører, jeg. Mannen som elsket Yngve, Kautokeinoopprøret, deUSYNLIGE, O´Horten, det er jo gode filmer alle sammen.
Meeen, jeg er enig at det er få "stjerner". Det er for mye Joner og Torp i norske filmer.
Jeg er enig at det ikke bare er sorgen med norsk film, dette innlegget var som vanlig en anelse spissformulert...!
Jeg har sett flere norske filmer de siste årene som jeg virkelig har likt. Den Brysomme mannen for eksempel, imponerte og overrasket meg på mange plan. Mannen som elsket Yngve så jeg to ganger på kino og det sier vel sitt.
Legg inn en kommentar