Siste poster

torsdag 5. november 2009

Får meg til å le

Det er onsdag kveld, og selv om både jeg og Mr. Nelson er noe utslitte etter å ha fraktet to tuja-planter med oss på t-banen fra Bryn til Sinsen, hindrer ikke det oss i å invitere vår gode venn Vinkel på besøk. Mens vi hutrer oss inn fra novemberkulda og Mr. Nelson setter på te-vann, plasserer jeg tujaene på strategiske punkter på balkongen. De tar seg jo riktig godt ut, tenker jeg, og klør meg litt i hodet over kjøpet, for det er tross alt lenge til våren, og terrassen brukes sjelden om vinteren.

Men før jeg får tid til å tumle videre ned i anger over nyinnkjøpte planter som jeg strengt tatt ikke får glede av før om mange måneder, og før Mr. Nelson har fått somlet seg til å finne frem koppene, ringer det på døren. Det er vår venn Vinkel som står der og tripper med vinterfriske kinn og en film under armen. -Endelig skal vi se noe med Gene Kelly, kvitrer hun.

Musikalen "Singin' in the rain" så dagens lys i 1952, og selv om den i utgangspunktet ble møtt med noe lunken entusiasme, har den i ettertid blitt ansett som en av tidenes beste musikaler. Filmen skildrer Hollywoods filmindustri og overgangen fra stumfilm til såkalte "talkies". Hovedkarakteren i filmen er den sjarmerende Don Lockwood (Gene Kelly). Lockwood er en suksessfull stumfilm-skuespiller, som ved hjelp av list og gode venner gjør et forsøk på å tre inn i den snakkende filmens verden. Til tross for tung bagasje i form av sin udugelige medskuespiller Lina Lamont, som selvfølgelig også har en horribel stemme, lykkes han godt med å danse og synge seg inn i alle hjertene i hele Hollywood.

Et stykke ut i filmen sitter Mr. Nelson, Vinkel og jeg tvekroket i sofaen, totalt underkastet et spontant latterutbrudd forårsaket av Cosmo Browns (Donald O'Connor) opptrinn i form av klassikeren "Make'em laugh". -Slutt! Slutt!, hikster Vinkel, og jeg hiver etter pusten mellom lattterutbruddene og mister non-stop av melkesjokolade ned på gulvet i forfjamselsen. Mr. Nelson fniser ikke så rent lite selv, men noe mer behersket, mens han rister litt på hodet av denne banalt enkle formen for humor. For så morsomt er da dette tross alt ikke.

Det topper seg i det Cosmo Brown avslutter sin hysteriske forestilling ved å snurre sidelengs rundt på gulvet i liggende stilling, akkompagnert av en gal manns latter. -Magen min, piper jeg, og gjør et fånyttes forsøk på å massere lattersmilet tilbake til anstendig posisjon. -Jeg dør, sier Vinkel, og Mr. Nelson reiser seg for å hente mer te-vann samt roe ned smilemuskelen.

Han står stille et lite øyeblikk ved komfyren med blikket mot vinduet. -Hei dere, det snør! sier han og peker ut på vinterens første skjøre snøfiller som virvler rundt der ute og legger seg som små bomullsdotter på vår nyinnkjøpte tuja.


2 kommentarer:

maritaBliss sa...

Haha, ett fantastisk stykke tekst !
Singing in the rain er herlig ! Stian var skeptisk til å se den mener jeg å huske ?

Sofie sa...

Hihi, takk :)
Elsker Singin in the Rain.
Stian, skeptisk og skeptisk...husker ikke helt, men tror han ble positivt overrasket ;)

Legg inn en kommentar

Related Posts with Thumbnails