Metal med strømmen

I anledning Satyricons slipp av deres syvende plate "The age of Nero", kan skribentene Asbjørn Slettemark og Torgrim Øyre i Dagbladet melde at metalmusikkens forvandling fra undergrunnsfenomen til mainstream nærmer seg komplett. Satyricon trekkes frem som det lysende eksempel på den stygge metal-larven som gjennom hardt og målrettet arbeid har blomstret opp til å bli en flott og vakker sommerfugl med store vinger som brer seg utover hitlistene og berører anmeldere i både innland og utland. Terningkast med fem og seks øyne formelig hagler ned over bandet som har et "velsmurt internasjonalt promoapparat" bak seg på sin ferd mot toppen av metal-tronen, og millioninnektene lar tydeligvis heller ikke vente på seg.

En slik karakterestikk levner liten tvil, det er gull og grønne skoger hele veien til banken for norsk metal om dagen. I alle fall hvis bandet heter Satyricon eller Dimmu Borgir, og selv fansen med de hviteste ansiktene og de svarteste klærne må innse det uunngåelige faktum: metalen har på god vei blitt mainstream.

Selv er jeg ikke så sikker. Satyricons 4.plass på VG-lista og Spellemann til tross, jeg nekter å være med på at norsk metal seiler medstrøms i en endeløs opptur som kulminerer med deltagelse på Beat for beat, dobbelplakat i Topp og badebukseintervju fra en vakker strand i Thailand i regi av God kveld Norge om oppturen, nedturen og den store kjærligheten. Jeg har fortsatt til gode å oppleve at det er særlig populært å kuppe cd-spilleren og sette på Satyricon på fest, og jeg har heller ikke blitt vekket en tidlig mandagsmorgen av klokkeradioen som spyr ut Dimmu Borgir i salig blanding med variert musikk fra de siste fire tiår i god RadioNorge-ånd. Og takk og pris for det.

Jeg benekter ikke at metal selger, ei heller at Slettemark og Øyre i sin artikkel ikke peker på en rekke viktige årsaker til at deler av den norske metalen har fått muligheten til å krype opp fra sin mørke undergrunnshule og ut i dagslyset, men til tross for at selv metalveteranene Mayhem har tatt i mot en Spellemannspris, dog med en syrlig kommentar om at prisutdelingen er et "sleike ræva-opplegg", velger jeg å vente litt med å trekke frem mainstream-stempelet. Et par norske metalband med listeplasseringer, tv-reklame, gode salgstall og en pris eller to på innerlomma holder ikke for å sette merkelapper på en hel sjanger.

Dessuten nytter det fortsatt ikke helt med pologenser og rosa pannebånd på metalkonsert med mindre du har et desperat ønske om å bli uglesett en hel kveld. Skal vi tro Øyre er det som vanlig "nagler, lær og flagrende hår" som gjelder.

Jeg har allerede funnet fram liksminken, og nå tvinner jeg tommeltotter mens jeg venter på at også metal-looken skal bli mainstream.