LOST er et skrubbsår

I morgen er det over.

Og det er egentlig helt greit. Mitt forhold til LOST er litt som elsk/hat-relasjonen jeg har til skrubbsår. Når du først får såret, som et resultat av et plutselig fall, oppleves et brått og uventet adrenalinkick. Såret er nytt og ferskt, mange spørsmål dukker opp, om hvorfor du fikk det, og hva som egentlig skjedde. Datt du av sykkelen? Hvorfor klarte du ikke å ta deg for med hendene?

Så setter du plaster på, og ting roer seg. Kanskje klør det litt i ny og ne, men det kan du leve med. Spørsmålene forsvinner. Alle har tross alt sett et plaster før.

Såret begynner å gro. Du tar plasteret av, og sitter tilbake med tykke skorper. Nå begynner det å klø for alvor, og menneskene rundt deg begynner å kommentere på hvor oppslukt du er av dette ubetydelige såret.

- Ikke ta på det!, sier de.
- Det blir bare verre!
- Du burde holde deg unna. Det blir ikke bedre av du klør på det!
- Ikke ripp opp i skorpene!

Mange blir lei av å se deg pille på såret hele tiden, og prøver å dreie samtalen over på andre ting. Til slutt begynner du å bli mett av hele greia selv. Du vender stadig tilbake til såret, bare for å oppdage at du er tilbake på null hver hver gang du klorer på det. Det blir ikke bedre, men det blir ikke verre heller.

En dag ser du at såret nesten er helt grodd. Bare en liten skorpe henger så vidt fast. Klamrer seg til den friske huden som en parasitt. Du bare må ta den av. Du er nesten i mål nå.

Alle skrubbsår gror heldigvis, men de riktig store etterlater seg ofte et arr.
LOST er et skrubbsår, men i morgen er det over.

Hurra.

Helt koko

Helt fantastisk låt fra søstrene Coco og Rosie.

Ingen løgnhalser

Tredjealbumet er klart og det er liten tvil om at Karpe Diem har kvesset klørne. Svigermorsdrøm-stempelet har de overlatt til Erik og Kriss for lenge siden, festrapen er lagt til side, og seriøsiteten har gjort sitt inntok. Nå står ærligheten i høysetet, og passende nok har albumet fått tittelen "Aldri solgt en løgn"

Det er tydelig at Karpe Diem med dette albumet kanskje mer enn noen gang helt tydelig har gått hardt inn for å sette ærligheten først. Det gjenspeiles ikke bare i platetittelen, men i tekstene for øvrig. Og det handler ikke bare om å lange ut mot musikkbransjen, slik som i låta "Sminke", men det handler også om vennskap, kjærlighet og ikke minst religion. Innimellom balanserer de litt på grensa mot det kleine, men de redder seg stort sett alltid greit inn med smarte tekster, gode ordspill og rim som fenger både hun på 16 og hun på 26.

Et av høydepunktene på plata er det definitivt Magdis egen låt "Tusen tegninger". Her fremstår han som totalt uredd og rett frem i sin opplevelse av alle spørsmålene rundt hans levemåte som muslim. Det oppleves som sterkt og personlig uten at det blir innvaderende.

Produksjonen på plata er det blant andre Astma, Tommy Tee og Nasty Kutt som står bak. De har valgt å beholde mye av melodiøsiteten som har kjennetegnet Karpe Diem ved de tidligere utgivelsene. Lydbildet holdes åpent og krydres med varierende hell med diverse innslag av piano, gitarer og strykere. Jevnt over gjør ikke produksjonen noen direkte skam på Karpe Diem, men ikke alle forsøkene er like heldige. "Halla Lille Nykommer" er et godt eksempel på en låt som kunne hatt godt av en aldri så liten extreme makeover.

Noen små glipper til tross, Karpe Diem har med "Aldri solgt en løgn" laget et album som står fjellstøtt. Tekstene på plata underholder i runde etter runde i cd-spilleren, og når innpakningen heller ikke er direkte frastøtende, har vi en vinner. Karpe Diem gir norsk hiphop et utrolig sympatisk ansikt uten å gå i tullarap-fallgruven, og det kler dem veldig godt.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3, 07.05.10

Hest er best

Ikke alle elsker hest. Selvfølgelig, det er jo smak og behag det. Jeg? Ja, jeg elsker hest.

I alle fall når de kommer i form av et band med en frontfigur som heter Ben Bridwell og har mer skjegg en julenissen. Tredjeplata som alle indiefans har ventet på i flere år er endelig ute, men ikke la deg lure av det høytflyvende navnet. "Infinite Arms" som sisteplata til Band of Horses heter, er sterkere forankret til bakken enn man skulle tro, og bra er det.

Egoisten Ben Bridwell har muligens omsider funnet den endelige line-up'en på bandet, etter utskiftning etter utskiftning siden oppstarten i 2006. Pussig nok har ikke sounden forandret seg stort.

Les min anmeldelse av Band of Horses for Femelle eller sjekk ut bandet selv på bandets MySpace.

Vårens fineste nyhet

Vårens fineste nyhet heter La Petite Mort og kommer fra Lucy Swann. Jeg bare nevner det.

Les mer på groove.no.

Bygge sandslott og nettverk

Jeg er ikke god på nettverksbygging. Ikke vet jeg hvor  byggingen skal foregå, hvem det skal bygges med, eller hvor mye man må bygge før man kan forvente avkastning.

Jeg antar at det er omtrent som å bygge sandslott. Du må stadig fylle på sand i byggverket for at det ikke skal rase sammen, og hvis bygningen blir for stor mister man kontrollen over deler av det, og forfallet setter inn.

Ettersom verken nettverksbygging eller sandslottbygging er blant mine sterke sider, har jeg bestemt meg for å gjøre noe med saken. I forrige uke kjøpte jeg meg spadesett i rødt og grønt på lekebutikken, og registrerte meg på LinkedIn. Så får vi se hva som gir mest avkastning på sikt.

Les min artikkel om LinkedIn på Femelle.no.