p

Ukas paapplink: Beth Hart, 8. oktober

2010-10-16T16:12:00.001+02:00

"Mye kan sies om Beth Hart, men at hun er ei dame som holder tilbake når hun går på scenen, kan i alle fall ingen anklage henne for å være. Fra det øyeblikk hun satte sine bare føtter på scenegulvet var hun i nærmest non-stop dialog med publikum, både musikalsk sett, og med mer eller mindre forståelige anekdoter mellom låtene. Hun er en energibunt i konstant bevegelse. Danser, snurrer, kaster på håret, krabber, spreller med beina og ruller rundt der det finnes plass for det."

Les resten av min anmeldelse av Beth Harts konsert på Rockefeller, fredag 8. oktober, på groove.no.

Foto: Thea Sofie Melberg

LOST er et skrubbsår

2010-05-23T15:15:00.003+02:00

I morgen er det over.

Og det er egentlig helt greit. Mitt forhold til LOST er litt som elsk/hat-relasjonen jeg har til skrubbsår. Når du først får såret, som et resultat av et plutselig fall, oppleves et brått og uventet adrenalinkick. Såret er nytt og ferskt, mange spørsmål dukker opp, om hvorfor du fikk det, og hva som egentlig skjedde. Datt du av sykkelen? Hvorfor klarte du ikke å ta deg for med hendene?

Så setter du plaster på, og ting roer seg. Kanskje klør det litt i ny og ne, men det kan du leve med. Spørsmålene forsvinner. Alle har tross alt sett et plaster før.

Såret begynner å gro. Du tar plasteret av, og sitter tilbake med tykke skorper. Nå begynner det å klø for alvor, og menneskene rundt deg begynner å kommentere på hvor oppslukt du er av dette ubetydelige såret.

- Ikke ta på det!, sier de.
- Det blir bare verre!
- Du burde holde deg unna. Det blir ikke bedre av du klør på det!
- Ikke ripp opp i skorpene!

Mange blir lei av å se deg pille på såret hele tiden, og prøver å dreie samtalen over på andre ting. Til slutt begynner du å bli mett av hele greia selv. Du vender stadig tilbake til såret, bare for å oppdage at du er tilbake på null hver hver gang du klorer på det. Det blir ikke bedre, men det blir ikke verre heller.

En dag ser du at såret nesten er helt grodd. Bare en liten skorpe henger så vidt fast. Klamrer seg til den friske huden som en parasitt. Du bare må ta den av. Du er nesten i mål nå.

Alle skrubbsår gror heldigvis, men de riktig store etterlater seg ofte et arr.
LOST er et skrubbsår, men i morgen er det over.

Hurra.

Helt koko

2010-05-22T16:56:00.003+02:00

Helt fantastisk låt fra søstrene Coco og Rosie.

Ingen løgnhalser

2010-05-19T16:06:00.001+02:00

Tredjealbumet er klart og det er liten tvil om at Karpe Diem har kvesset klørne. Svigermorsdrøm-stempelet har de overlatt til Erik og Kriss for lenge siden, festrapen er lagt til side, og seriøsiteten har gjort sitt inntok. Nå står ærligheten i høysetet, og passende nok har albumet fått tittelen "Aldri solgt en løgn"

Det er tydelig at Karpe Diem med dette albumet kanskje mer enn noen gang helt tydelig har gått hardt inn for å sette ærligheten først. Det gjenspeiles ikke bare i platetittelen, men i tekstene for øvrig. Og det handler ikke bare om å lange ut mot musikkbransjen, slik som i låta "Sminke", men det handler også om vennskap, kjærlighet og ikke minst religion. Innimellom balanserer de litt på grensa mot det kleine, men de redder seg stort sett alltid greit inn med smarte tekster, gode ordspill og rim som fenger både hun på 16 og hun på 26.

Et av høydepunktene på plata er det definitivt Magdis egen låt "Tusen tegninger". Her fremstår han som totalt uredd og rett frem i sin opplevelse av alle spørsmålene rundt hans levemåte som muslim. Det oppleves som sterkt og personlig uten at det blir innvaderende.

Produksjonen på plata er det blant andre Astma, Tommy Tee og Nasty Kutt som står bak. De har valgt å beholde mye av melodiøsiteten som har kjennetegnet Karpe Diem ved de tidligere utgivelsene. Lydbildet holdes åpent og krydres med varierende hell med diverse innslag av piano, gitarer og strykere. Jevnt over gjør ikke produksjonen noen direkte skam på Karpe Diem, men ikke alle forsøkene er like heldige. "Halla Lille Nykommer" er et godt eksempel på en låt som kunne hatt godt av en aldri så liten extreme makeover.

Noen små glipper til tross, Karpe Diem har med "Aldri solgt en løgn" laget et album som står fjellstøtt. Tekstene på plata underholder i runde etter runde i cd-spilleren, og når innpakningen heller ikke er direkte frastøtende, har vi en vinner. Karpe Diem gir norsk hiphop et utrolig sympatisk ansikt uten å gå i tullarap-fallgruven, og det kler dem veldig godt.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3, 07.05.10

Hest er best

2010-05-19T15:48:00.002+02:00

Ikke alle elsker hest. Selvfølgelig, det er jo smak og behag det. Jeg? Ja, jeg elsker hest.

I alle fall når de kommer i form av et band med en frontfigur som heter Ben Bridwell og har mer skjegg en julenissen. Tredjeplata som alle indiefans har ventet på i flere år er endelig ute, men ikke la deg lure av det høytflyvende navnet. "Infinite Arms" som sisteplata til Band of Horses heter, er sterkere forankret til bakken enn man skulle tro, og bra er det.

Egoisten Ben Bridwell har muligens omsider funnet den endelige line-up'en på bandet, etter utskiftning etter utskiftning siden oppstarten i 2006. Pussig nok har ikke sounden forandret seg stort.

Les min anmeldelse av Band of Horses for Femelle eller sjekk ut bandet selv på bandets MySpace.

Vårens fineste nyhet

2010-05-03T12:55:00.001+02:00

Vårens fineste nyhet heter La Petite Mort og kommer fra Lucy Swann. Jeg bare nevner det.

Les mer på groove.no.

Bygge sandslott og nettverk

2010-05-02T15:53:00.002+02:00

Jeg er ikke god på nettverksbygging. Ikke vet jeg hvor byggingen skal foregå, hvem det skal bygges med, eller hvor mye man må bygge før man kan forvente avkastning.

Jeg antar at det er omtrent som å bygge sandslott. Du må stadig fylle på sand i byggverket for at det ikke skal rase sammen, og hvis bygningen blir for stor mister man kontrollen over deler av det, og forfallet setter inn.

Ettersom verken nettverksbygging eller sandslottbygging er blant mine sterke sider, har jeg bestemt meg for å gjøre noe med saken. I forrige uke kjøpte jeg meg spadesett i rødt og grønt på lekebutikken, og registrerte meg på LinkedIn. Så får vi se hva som gir mest avkastning på sikt.

Les min artikkel om LinkedIn på Femelle.no.

En gutt med krøllete hår får bank av musikkanmelder

2010-04-28T22:36:00.005+02:00

Skribentkollega i groove.no, Anders Bø, er visst ikke spesielt begeistret for The Pink Robots debutalbum:

"Er noen av låtene verdt å få med seg? Nei! Kommer jeg til å høre på dette frivillig igjen? Absolutt ikke! Det eneste positive jeg kan si er at jeg gratulerer The Pink Robots med å ha gitt ut den verste norske plata jeg har pint meg gjennom og noe av det største makkverket som noen gang har sneket seg inn på stereoanlegget mitt." Anders Bø, Groove.no

Videoen er like dårlig. Se den selv, og gjør opp en mening, eller gjør som meg, les anmeldelsen til Bøe, og stol på han.

Anti-pop

2010-04-25T19:37:00.006+02:00

For lat til å lese dette innlegget? Denne anmeldelsen ble opprinnelig gjort for Radiorakel 24.04.10. Gå hit for å høre.

"Hvis jeg ikke hadde jobbet med musikk, ville jeg hatt min egen iskrembutikk i London. Jeg ville servert is med selvlysende grønn saus,og hatt på meg et lite, søtt rutete forkle". Det forteller britiske Kate Nash, som akkurat nå er aktuell med sitt andre album. Og pussig nok, når man hører på albumet, som har fått navnet My best friend is you, føles veien fra musikk til iskrem overraskende kort. Kate Nash synger nemlig ofte om hverdagslivet, om grillmat, måker, lommetyver, bøker, og vennskap.

Kate Nashs musikalske karriere startet for 3 år siden da hun gav ut debutalbumet Made of Bricks. Hjemme i UK gikk debuten til topps på salgslistene og hun gjorde det også bra på singellistene med låta Foundations. Sjangermessig beveger hun seg i samme terreng på oppfølgerplata som hun gjorde på førstealbumet, i indie-pop, eller eventuelt anti-pop land.

Det låter litt som om noen krysset Regina Spektor med Lilly Allen og kastet inn en klype feminisme. Til tider er hun uforskammet mainstream, som for eksempel på singellåta Dah-Wah-Doo, mens hun i neste øyeblikk begir seg inn i det snåle og rare, som på Mansion Song, som egentlig ikke bare er en sang i det hele tatt, men en ledenskaplig tale hvor hun råder kvinner til å ikke ty til sex for å komme seg frem i verden.

På mange måter er noe av det mest facinerende med Kate Nash hvordan hun opererer med en kompromissløs oppfatning om hva som er greit og ikke innen popmusikken. På radio og tv er det helt klart ikke greit å være så stygg i kjeften som Kate Nash er på mange av låtene sine på albumet. På den andre siden er det ingen ting som gjør seg så godt på tv og radio som Kate Nashs iørefallende poplåter, produsert av Bernard Butler, som blant annet er mannen bak suksessartisten Duffy.

Ulempen med å leke seg så fritt med popsjangeren som Kate Nash gjør, er at resultatet fort kan oppfattes som litt vinglete. Noen ganger tar jeg faktisk meg selv i å lure på om mainstream-låtene på albumet bare er et skalkeskjul for å selge album, mens den virkelige Kate Nash ligger og lurer i alle de småpussige poplåtene som definitivt ikke vil få mye spilletid på de fleste radiostasjoner.

Uansett, tåler man å bli hersjet litt med og liker overraskelser, er det ingen ting i veien for å gi Kate Nash en fair sjanse. Man kan snu å vende på det hvordan man vil, fakta er at Kate Nash med My best friend is you har laget et annerledes popalbum som ganske sikkert vil overraske deg på mer enn en måte.

Gulity pleasure

2010-04-22T22:37:00.002+02:00

Min store guilty pleasure denne våren er britiske Ellie Goulding. Egentlig holder jeg meg langt unna så fort noe bare lukter en anelse dance, men låta Under the Sheets har visst midlertidig kurert meg for min dance-frykt. Ellie Goulding har en fantastisk sjarmerende og sær stemme, som man bare må elske.

Hvis du som meg er allergisk mot dance, anbefaler jeg videoen ovenfor. Akustisk versjon av låta Starry Eyed.

Petrus T. Ratajczyk eller Peter Steele om du vil

2010-04-20T12:33:00.006+02:00

Av en eller annen grunn blir jeg stadig jaget tilbake til 90-tallet denne uka. I dag fant jeg ut at Peter Steele er død, omtrent 6 dager på overtid, og det fikk meg til å tenke på mitt første og eneste Type O Negative album, Bloody Kisses fra 1993.

Ettersom jeg ikke har hørt noen av de andre albumene, men elsket dette, vil jeg påstå at det antagelig markerer høydepunktet i Peter Steeles karriere. Sammen med opptredenen på Jerry Springer Show (se video ovenfor). Kjempepussig at han bruker samme hilsen til publikum som jeg alltid gjør når jeg møter ukjente mennesker.

5 bjørner i en seng synger på engelsk

2010-04-19T22:30:00.002+02:00

Den er bare søt. Og litt irriterende.

Catsuits og hverdagsrealisme

2010-04-18T19:33:00.004+02:00

Nettmagasinet Femelle er oppe og går for full maskin. Denne uka har jeg gjort en anmeldelse av Alicia Keys siste album The Element of Freedom.

Til alt hell hadde jeg ikke sett noen av musikkvideoene til låtene fra albumet før jeg gjorde anmeldelsen, ellers er jeg stygt redd for at utfallet ikke ville blitt så godt som det ble. Du er herved advart mot Alicia Keys siste musikkvideoer: Med mindre du har en sterk forkjærlighet for lilla catsuits og liksom-poetisk hverdagsrealisme, er det like greit å holde seg unna.

Ashes! Ashes!

2010-04-16T13:12:00.005+02:00

Alt dette snakket om Island og vulkaner får meg av en eller annen grunn til å tenke på Island, og i forlengelsen av det, islandsk musikk. Min kjennskap til musikk fra vulkanøya har lenge begrenset seg til Björk og Sigurd Ros, men via venner med god smak plukket jeg opp et tips om den islandske artisten Hafdis Huld.

Hun falt umiddelbart i smak med sin ubekymrede historiefortellende pop, og da hun var innom Norge i vinter, fikk jeg jammen sjansen til å møte henne for et intervju også for Groove.

Intervjuet kan du lese her.
En sjarmerende video ser du her. Værsågod!

Tryaholic - må bare prøve det!

2010-04-14T11:13:00.000+02:00

Joda, jeg inrømmer det glatt. Mye av moroa med å blogge er å gjøre alt det man kan gjøre med en blogg som ikke involverer det å produsere innlegg. Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har brukt på å lete etter templates, teste nye widgets, sjekke ut nye bloggplattformer og så videre.

I all min iver har jeg kjøpt domener i hytt og pine, gitt meg selv hodeverk etter endeløse timer med Wordpress, og lagt større og større planer for min nettaktivitet. Som regel bare for å vende tilbake til gode, gamle Paapp på Blogger.

Mitt siste innfall var å teste Tumblr, som er en artig, liten bloggtjeneste. Her står brukervennligheten i høysetet, og målet er som navnet antyder: Å poste bilder, linker, videoer, og tekster slik at andre brukere kan tumble (snuble) over dem.

Dessverre kan jeg ikke skryte av å være en aktiv tumblr akkurat nå, men hvis du alikevel vil se, finner du Tumblr-bloggen min her.

På Femelle.no kan du dessuten lese en artikkel jeg har skrevet om Tumblr.

Hvor ble det av 90-tallet?

2010-04-13T13:10:00.001+02:00

Det er ikke det samme lenger å være sinna-dame med ring i nesa, ha på seg boblebukse inne, gå med bukseseler lett hengslengt langs hoftene, hoppe rundt i et hvitt studio med kraftige boots, flette toppen av håret, og headbange mens man annonserer for verden at man ikke ønsker å være noens kone.

Jeg vil så gjerne, men den tiden er liksom bare forbi.

Dansk språkforvirring

2010-04-12T10:49:00.003+02:00

I februar i år under årets By:Larm her i Oslo, var jeg så heldig å få møte to hyggelige karer fra det danske bandet Efterklang på oppdrag for groove.no. Rasmus og Claus var uforskammet blide og våkne der de satt i lobbyen på Oslo Plaza, mens jeg var smågroggy etter en sen konsertkveld dagen før, og dessuten angrepet av mild danske-angst som begynte å vokse seg sterkere da jeg tankeløst avslo å gjennomføre intervjuet på engelsk. -Dansk er som musikk i mine ører, kvitret jeg eplekjekt, mens jeg håpet at hjernen min på magisk vis skulle slå over i en modus som kunne dekode nabospråket til det reneste bokmål.

Og tro det eller ei, hard konsentrasjon viste seg heldigvis å gi resultater. Jeg surfet plutselig på en god bølge av uventet og spontan danske-forståelse, godt hjulpet av Efterklangernes tydelige språkføring.

Men så gikk det som det måtte gå. Midt i en lang avhandling om det nye albumet Magic Chairs dukket ordet "nemmere" opp, og stokket det helt til for meg. Jeg satt ganske overbevist om at det enten betyr "verre" eller "bedre", men forskjellen her er jo ganske kritisk, så jeg satte min lit til at jeg i bearbeidingsprosessen av intervjuet kunne bytte ut "nemmere" med noe nøytralt som ikke ville ødelegge for danskenes budskap om Magic Chairs.

Resultatet av intervjuet kan du lese her.

Selvfølgelig var jeg ikke alene om karre til meg en bit av Efterklang. NRK Lydverket hadde ikke uventet hermet etter meg og var på plass for å sjekke ut om det er hold i gjengens egne påstander om at de ikke er et skikkelig band. Denne videoen beviser vel en gang for alle både at Efterklang fungerer akustisk, og at de fortjener tittelen som band, selv om jeg er usikker på om jeg trenger å se bandmedlemmene sitte på do med xylofon.

Ps: Jeg vet fortsatt ikke hva "nemmere" betyr. Hjelp?

Sofie skriver om ting hun ikke kan: Shoegazing, hva er det?

2010-04-11T13:10:00.008+02:00

Du kan også høre meg snakke om shoegazing på Radiorakel.no.

Begrepet shoegazing er kanskje mer aktuelt enn på lenge som betegnelse på en subsjanger innen alternativ rock. Oslo-baserte Maribel har høstet skamgode kritikker for sin siste utgivelse her i hjemlandet, og supergruppa Serena Maneesh erobrer stadig nytt terreng. Men hva er egentlig shoegazing? Og ikke minst, hvor kommer det fra, dette mystiske begrepet som stadig popper opp i anmeldelser og konsertomtaler?

For å finne ut av det må vi skru klokka noen år tilbake. Vi reiser nærmere bestemt nesten 20 år tilbake i tid, til en hendelse som for ettertiden har blitt stemplet som det originale opphavet til begrepet shoegazing. Vi befinner oss nå tidlig på 90-tallet og har samtidig foretatt et lite hopp over Nordsjøen til de britiske øyer. En skribent for det britiske musikkmagasinet Sounds går en sen kveld på konsert med det London-baserte indierock bandet Moose. Tilfeldighetene vil ha det til at Moose står på scenen med nyinnøvd materiale denne kvelden, med en vokalist som ikke helt stoler på sin egen hukommelse. For å sikre seg mot muligheten til å gå i baret og ødelegge for det nyetablerte bandet, har vokalisten derfor tepiet fast tekstene til de nye låtene på scenegulvet. Konserten ut blir han stående med blikket stift festet på gulvet, nesten urørlig.

Representanten fra musikkmagasinet Sounds er på plass for å rapportere fra konserten, og inspirert av vokalisten som tilsynelatende sto og stirret på sine egne sko under hele konserten, kan han for første gang på trykk presentere begrepet shoegazing for sine lesere. Det tok ikke lang tid før andre musikkblader plukket opp begrepet og begynte å feste merkelappen på band som allerede var godt etablerte, som for eksempel My Bloody Valentine. Og ordet shoegazing skulle vise seg å passe godt på en rekke band som var aktive lenge før vokalisten i Moose gjorde sin opptreden. Fra 80-tallets Cocteau Twins og Jesus and the Mary Chain til tidlig 90-talls Ride og Lush.

Blant dem som var med på å spre shoegazing som et sjangersettende begrep, finner vi det tonaangivende musikkmagasinet NME. De snappet opp ordet og begynte å bruke det om band hvor spesielt gitaristene så ut til å være i en egen tankeverden, nærmest hypnotisert av sine egne gitarpedaler, eller til forveksling, sko, under konsertene. Disse bandene fremsto ofte som innadvendte på scenen, dypt fokusert på egen musikk mens de bombarterte publikum med støyende lydvegger.

Den gang som i dag, er og blir shoegazing et noe ullent begrep som mange band selv har et noe distansert forhold til. Da begrepet ble innført brukte man det først og fremst som merkelapp på band som lagde musikk som var en blanding av alternativ rock, pop, indie, støy og psykedelia. Bruk av distortion, fuzz og støy står naturlig nok sentralt, og et viktig sjangertrekk er dessuten at vokallinjene ofte blendes inn i den øvrige musikken til det nærmest uhørbare. På den måten fremstår shoegaze ofte som drømmende og introvert.

Da 90-tallet begynte å modnes, fikk den første bølgen av shoegaze fikk en litt trist nedtur. Mange av shoegaze-bandene ble stemplet som en del av The scene that celebrates itself.
Dette uttrykket kom fra britisk musikkpresse som hevdet at shoegazerne kun var musikere som tråkket opp gamle stier ved å ofte inspireres av de samme musikalske referansene, spille i hverandres band og gå på hverandres konserter. Det ble hevdet at de var selvopptatte og utilgjengelige.

Til forskjell fra andre undergrunnssjangre som grunge og britpop, ble aldri shoegazing tatt inn i varmen av de store publikumsmassene. Tvert om har shoegazing fortsatt som subssjanger innen den alternative rocken uten å nå de store kommersielle høydene gjennom resten av 90-tallet. I ettertid har vi derimot fått en ny bølge av nyetablerte shoegaze-inspirerte band, som ofte refereres til som nu-gaze. Men den opprinnelige shoegazen lever alikevel idag, og finner stadig nye tilhengere.

Spread the word

2010-04-10T00:29:00.000+02:00

Femelle.no er et nytt nettmagasin rettet mot jenter. Magasinet skal holde fokus på blogg-Norge, i tillegg til å levere interessante artikler innenfor en rekke ulike temaer. Heldig som jeg er, skal jeg være med på å fylle blant annet musikk-kategorien med fine artikler og anmeldelser.

Første offer for min penn ble Idol-vinner fra 2006, Aleksander With, på oppfordring fra redaktøren av Femelle. Les min vurdering av hans andre album, Still Awake, på femelle.no.

Paraplydrinker og sommersol

2010-04-09T12:47:00.004+02:00

Er du for lat til å lese dette innlegget? Hør meg snakke om debutplata til Maria Due på Radiorakel.no

Tro det eller ei, i dag har sommeren kommet til Oslo. På balkongen min er det sol, og balkongdøra står åpen mens jeg sitter og blir kald på tærne og hører på Maria Due. Og selv om vi ikke ikke har kommet lenger enn til april, kan vil like godt blåse av letingen etter årets sommeralbum. Det har nemlig allerede kommet, og smaker søtt av jordbær, bølgeskvulp, sol og sykling.

Det er Lillesand-jenta Maria Due som på magisk vis har snublet over oppskriften mot selv den kraftigste vinterdepresjon. For med sitt debutalbum Kissing in Public har hun sammen med backingbandet All the other Birds trommet sammen til et skikkelig sommerkalas. Det flørtes med bossarytmer, franske tekster og amerikansk visesang. Slenger vi i tillegg inn et par paraplydrinker og litt solkrem, så kan man formelig føle sommersola varme på kroppen.

Det var først i 2008 etter opptredener på By:Larm at Maria Due begynte å fange folks oppmerksomhet. Samme år ble låta Better Soon kåret til ukas Urørt på P3, og denne låta er også å finne på det nye albumet. Better Soon er en lettlivet feel-good låt med tydelige referanser til 70-tallets visesang. Både akkordføringer og vokalmessige fraseringer gir sterke assosiasjoner til Joni Mitchell, men uten at det på noen måte høres tilgjort eller lånt ut.

Stilmessig har Maria Due plassert seg med føttene godt plantet i bossa-land. På tittellåta Kissing in Public demonsterer hun tydelig hvorfor bossapop-stempelet er umulig å komme utenom når man omtaler dette albumet. Når hun i tillegg et stykke ut i låta klemmer til på upåklagelig fransk, er alle bekymringer som blåst ut av vinduet. Dessuten er det umulig å komme bort i fra hvor behagelig det er å nyte et album, som til tross for sin forankring i singersongwriter tradisjonen, ikke faller ned i et hav av selvmedlidenhet, klaging og sentimentalietet. Kissing in Public er tvert om full av håp,positivitet og bekymringsløs, sommervarm glede.

Men selv om Kissing in Public er ei plate som oser av sommer og sol, er det absolutt ikke sånn å forstå at Maria Due har gått berserk i lykkepilleglasset. På låtene Don't you say og Where the river is slow viser hun at hun har flere en en streng og spille på. Den mørke countrylåta Where the river is slow, er helt klart et av platas høydepunkter med sine melodramatiske undertoner.

Og selv om det er vel og bra med sommer og sol i parken, er det enda godt at Maria Due i det minste har et par låter på albumet som bryter med bossa-idyllen. For det er ikke til å komme bort i fra at i det store og hele så blir Kissing in Public litt for rundt i kantene til å nå helt til topps. Litt mer edge hadde gjort seg. Men for all del, dette albumet er alikevel en god kandidat til soundtracket for sommeren 2010.

Pernille og Mr. Nelsons liste over alternative julegaver for folk som er ute i siste liten.

2009-12-22T15:49:00.009+01:00

Tirsdag. Det snør fortsatt. Pernille og Mr.Nelson begynner å kjenne panikken komme snikende. For til tross for hellige løfter om en fredelig førjulstid og gaveinnkjøp som skulle vært unnagjort tidlig i desember, glimrer enkelte presanger med sitt fravær. Pernille hytter med nevene og skylder på postverket, mens Mr. Nelson klør seg noe mer behersket i hodet og undrer seg over enkelte amerikanske nettsiders seriøsitet.

Men selv om Posten må få sin del av skyllebøtta, er ikke Pernille og Mr. Nelson helt uten innvirkning på gavemangelen. Iherdig knasking av pepperkaker, tenning av lys og spising av sveitsisk førjulssjokolade har nemlig villledet dem bort fra julas viktigste oppgave: julegaveinnkjøpene.

En del av skylden må dessuten legges på overfylte butikker og kjøpesentre, samt det faktum at Pernille fikk skrekken etter å ha stått i kø på Platekompaniet en dag ganske tidlig i desember.

"Vi har bare en dag igjen, Pernille", hulket Mr. Nelson over gløggen denne tirsdagskvelden, 22. desember. Hans distinkte amerikanske r'er druknet nesten blant rosiner og grovhakkede mandler. Pernille trøstet som best hun kunne, selv om motet forsvant bare ved tanken på å bevege seg utendørs for gavehandel på selveste lille julaften.

"Ikke fortvil, Mr. Nelson", sa hun, og tørket solbrillene hans tørre for tårer. "Vi må bare tenke alternativt!"

Mr. Nelson tittet opp fra gløggkoppen. "Alternativt?" Pernille nikket entusiastisk, ikke så rent lite overrasket over sine egne gode formuleringer. Mr. Nelson sufset og tok en pepperkake til. "Men hva er alternativt, Pernille?"

Det kunne ikke Pernille svare på sånn på stående fot, men sammen utarbeidet de en kort liste som skulle inneholde noe for alle og en hver:

1.) Hjemmelagde karameller til søtmomsen. Er dessuten gøyalt å lage og veldig hyggelig å sysle med på lille julaften.

2.) Nødvendighetskurv. Kjøp en kurv og fyll med essensielle varer. Tannbørste, såpe, sjokolade, håndklær, skrivesaker, blader og andre ting som er kjedelig å bruke penger på selv.

3.) Abonnement på magasin eller avis. Ordnes raskt og greit via nettet. Fordel at man ikke trenger å gå ut i kulda.

4.) Gavekort på kino, med tilhørende invitasjon til å se "Avatar". Fikses også fort og greit på nettet. Ingen frysing eller kø involvert.

Da de var ferdig med listen var de begge riktig så fornøyde, sett bort i fra at Mr.Nelson var litt skuffet og snytt over at listen strengt tatt ikke var så alternativ. Men som Pernille påpekte da han gjemte seg bak solbrillene og furtet med en krumkake i munnviken; det får da være grenser for hvor pirkete man skal være, det er jo tross alt straks jul.

Jakten på julestemninga

2009-12-21T11:26:00.004+01:00

Det startet en gang tidlig i forrige uke. Etter et bedre måltid på en av byens indiske restauranter satt Ole, Dole, Doffen og jeg mette, tilfredse og tiltaksløse og stirret ut på snøen som nådesløst lavet ned i gatene utenfor. Både Ole og jeg hadde ganske skrinn lommebok etter omfattende julehandel tidligere den samme uka, og hadde det ikke vært for at Doffen hadde vært så usaklig prinsippfast og holdt fast på at regningen skulle deles i fire like store deler, verken mer eller mindre, hadde kanskje aldri jakten på julestemninga startet.

Det som begynte som en harmløs diskusjon om julas udiskutable evne til å suge livskraften ut av både bankkonto og menneskesinn, utartet seg nemlig til en opphetet krangel som egentlig ikke lenger handlet om verken restaurantregningen eller overambisiøse julegavekjøp gjort med mastercard, men om julas store forpliktelse. Til tross for at vi var uenige om mye denne kvelden, var vi alle enige om at julas store forpliktelse ikke handler om forpliktelser til menneskene rundt oss, forpliktelser til å følge tradisjoner eller forpliktelser til å finne den riktige gaven til ca. 170 kr per person. Nei, julas store forpliktelse handler kun om en ting. Det er djeleven som har jaget oss hver jul siden vi oppdaget at julenissen ikke finnes og at Rudolf ikke er rød på nesen: Forpliktelsen til å finne julestemninga.

Ole, Dole, Doffen og jeg bestemte oss der og da for at dette skulle bli julen hvor vi skulle ta denne forpliktelsen på alvor. I år skulle vi såvisst ikke sitte på gjerdet å se jula seile forbi med et hovent glis, mens julestemninga kun eksisterte som et fjernt minne fra barndommens glade juletid.

De påfølgende dagene brukte vi til å sende et utall meldinger frem og tilbake til hverandre via nettveiene, og en gang ut på torsdagskvelden hadde vi omsider utarbeidet en liste over tiltak som straks skulle iverksettes i Jakten på julestemninga 2009. Intense forhandlinger lå til grunn for handlingsplanen, som for øvrig hadde vaklet stygt på onsdags formiddag da Ole og Doffen kom i en stygg krangel over hvorvidt "Tre nøtter til Askepott" var verdig et punkt på lista eller ikke. Etter intens megling fra både Dole og meg, samt lovnader om revurdering av punktet neste jul, kom de heldigvis på talefot igjen, og postet hyggelige meldinger med både ♥♥♥ og ☺☺☺ på hverandres virtuelle vegger.

Handlingsplanen for jula 2009 ser dermed slik ut:
(OBS! Punktene presenteres i virkålig rekkefølge. Det er opp til det enkelte individ å vurdere hvorvidt alle punktene skal dekkes eller ikke, men eventuell uteblivelse av julestemning må tas på egen kappe dersom man unnlater å gjennomføre alle punktene)

1.) Dekrorere ett eller flere vinduer med en lyskilde av valgfri type. Blinkende lys anbefales ikke av hensyn til nabofreden.

2.) Drikke gløgg, 1-2 ganger i løpet av desember. Mengde avgjøres av den enkelte, men 5 dl samlet i løpet av jula anslås å være tilstrekkelig.

3.) Sette frem nøtter og nøtteknekker. Nøttene må ikke spises, men det anbefales å knekke 3-4 stykker for lyden og følelsens skyld.

4.) Gjennomføre diverse kjøkkenaktiviteter. Herunder kommer baking av 5-7 slag, trilling av marsipan, koking av drops etc. En aktivitet er tilstrekkelig. Det foreslås å droppe marsipan, og heller gå for noe nytt, feks. polkagriser.

5.) Tenne levende lys så ofte det lar seg gjøre. Hvite eller røde lys foretrekkes.

6.) Gå på kino for å se en julefilm. Komiteen bestemte seg for "A Christmas Carol", men andre filmer kan gjøre nytten. "Hjemme alene" er ikke gyldig.

7.) Spise sjokolade. Kan forøvrig gjøres hele året med heldig virkning for humør og sinn.

8.) Spise klementiner. Eller er det mandariner? Spiller ingen rolle så lenge de er runde og oransje og mindre enn appelsiner.

9.) Se en av følgende: "Tre nøtter til Askepott", "Grevinnen og hovmesteren", "Reisen til julestjernen". Komiteen er splittet på dette punktet, men det anbefales uansett å se en av disse i sin helhet, fra begynnelse til slutt.

10.) Holde seg langt unna pinnekjøtt, ribbe og medisterpølser frem til 23. desember. Stort sett ikke et problem.

11.) Sjekke at eventuelle piper er klare for bruk. Husk å la peisen være kald natt til den 24. desember.

12.) Ønske "God jul!".

Uheldig låtfokus

2009-12-15T14:40:00.004+01:00

Ettersom vi snart trer inn i et nytt tiår, er kåringene av det siste tiårets beste musikk i full gang ibåde større og mindre medier. VG mener at Susanne Sundfør har skrevet Norges nest beste låt de siste ti årene med sin hit "Walls", men selv forholder artisten seg nøktern til dette evige fokuset på singellåter. Hun trekker frem konseptalbumet som en fin vei å gå i en tid hvor enkeltlåter krever større og større oppmerksomhet.

Selv har jeg vanskelig for å forstå hvorfor man ønsker å fortsette å mate dette evige fokuset på enkeltlåter. Ettersom Spotify og Last Fm for alvor har invadert de norske stuer har det nærmest gått sport i å sette sammen spesialiserte spillelister for fest, hverdag, trening, blåmandag og hva det nå måtte være. Aller helst skal disse dessuten deles med kjente og ukjente via diverse nettsamfunn.

Men la det nå være notert: Jeg står over! Gi meg heller en album-anbefaling, så snakker vi i det minste samme språk.

Ekstravagant sci-fi eventyr

2009-12-13T15:18:00.005+01:00

Regissør James Cameron er ikke akkurat kjent for sine beskjedne filmvisjoner. Med storfilmer som Titanic, Alien og Terminator 1 og 2 på merittlisten har han gang på gang vist at han ikke er redd for å tenke stort. Nå meldes det at hans neste storfilm, sci-fi filmen "Avatar" mottas med stormende jubel fra flere kritikere.

I "Avatar" møter vi Jake Sully, en tidligere marinesoldat som har blitt lam fra livet og ned i kamper på jorden. Han blir valgt ut til å delta i et spesielt militært program, kalt Avatar-programmet som skal gi han en ny kropp. Han reiser til planeten Pandora som er bebgygget av den såkalte rasen Na’vi. Med sin Na'vi-kropp får Jake jobben med å infiltrere Na'vi-ene, men den unge Na'vi kvinnen Neytiri utgjør en strek i regningen, og Jake Sullys integritet settes på prøve.

Filmen har premiere i Norge allerede den 17.desember. Jeg ønsker meg herved gavekort på kino fra julenissen slik at jeg kan få sett "Avatar" på det store lerretet. I mellomtiden nøyer jeg meg med å gå opp på taket for å skue på stjernene.

Portal mot stjernene

2009-12-11T21:18:00.008+01:00

Det finnes mer enn en måte å zoome inn i verdensrommet på. Den til tider nokså irriterende Stargate franchisen ekspanderer nemlig stadig, og siste påfunn fra serieskaperne Brad Wright og Robert C. Cooper, er nok en spinn-off serie som har fått det betegnende navnet Stargate Universe. Ikke overraskende møter vi her en gjeng med romutforskere som strever med å returnere til jorden etter en ikke helt vellykket tur gjennom stjerneportalen, som vi kjenner så alt for godt fra tidligere serier.

Stargate Universe gikk på luften på Sci-Fi Channel i USA i oktober i år, og i alt 20 episoder er planlagt for den første sesongen. Her hjemme kan vi nok foreløpig se langt etter mulighetene for å få serien inn via norske kanaler, men Viasat 4 har tidligere sendt både Stargate SG-1 og Stargate Atlantis, så overraskende vil det ikke være hvis de kaster seg på Universe også.

Inntil videre forholder jeg meg uansett noe avventende, samt noe skeptisk, men ikke helt uvillig til å gi det et forsøk.

Er det sci-fi, så er det sci-fi.

Inn i det Slettahjellske lydlandskap

2009-12-09T11:44:00.002+01:00

Med sin syvende plate, Tarpan Seasons, stuper Solveig Slettahjell med hodet først inn i en ambisiøs musikalsk verden hvor jazzbegrepet smuldrer opp til fordel for et sjangeruavhengig uttrykk som vanskelig kan karakteriseres som annet enn "vakker musikk". Hun inviterer til lek med den konvensjonelle låt-formen, og utfordrer lytteren på sin vandring gjennom et stadig omskiftelig lydlandskap. Hun sikter høyt, men innfrir uten tvil.

Albumet Tarpan Seasons er i utgangspunktet et resultat av Slettahjells arbeid med et bestillingsverk for Vossajazz i 2009. Oppdraget for Vossajazz markerte for alvor hennes debut som komponist på egne bein, og Tarpan Seasons er forlengelsen av hennes første forsøk på å ikke bare stå som formidler, men også som avsender av sin egen musikk. Åtte av i alt tolv låter på plata er ført i pennen av Slettahjell selv, mens Per Oddvar Johansen og Sjur Miljeteig bidrar med henholdsvis en og tre låter hver. I tillegg har Slettahjell på to av låtene hentet tekstmateriale fra den amerikanske dikteren Emily Dickinson.

Vil du lese mer? Finn hele anmeldelsen av Solveig Slettahjells "Tarpan Seasons" på groove.no

På epleslang i naturens spisskammer

2009-12-07T11:43:00.006+01:00

Bim & Bianca er naturbarna som har laget plate drevet av sol- og vindkraft. Isolert på en liten øy i Åland har de snekret sammen "Appletalk", et debutalbum som befinner seg i krysningspunktet mellom det naturlige og det fantastiske, det virkelige og det fabulerende.

Hør hva jeg har å si om "Appletalk" på www.radiorakel.no

"Jesus saves, I spend"

2009-12-04T11:32:00.008+01:00

Sjelden har vel dette sitatet fra en av St. Vincents låter passet bedre enn i disse julehandletider. Da jeg oppdaget St. Vincent i mai dette året, overrasket hun meg ved å lage musikk jeg vanligvis ikke liker, som jeg faktisk liker.

Jeg har vært litt redd for at jeg lot meg rive litt med da jeg i ren vårrus skrøt denne plata langt opp i himmelen tidligere i år, men etter å ha foretatt en nærmere sjekk av låtene i trist desembervær, konkluderer jeg med at all skryt var berettiget. Samtidig benytter jeg anledningen til å oppfordre alle til å gi St. Vincent en sjanse. Eller helst to.

Ikke gull alt som glimrer

2009-12-03T10:25:00.004+01:00

Mens vi her hjemme faktisk vet hvordan man skal lage god julemusikk er det andre som har snubla langt ut i julegrøten i sitt forsøk på å formidle juleglede og fred på jord. I oktober skrev jeg om hvordan jeg satte min lit til at jula muligens kunne reddes av Tori Amos. Nå som desember har kommet, og juleplatene har gjort sitt inntog også her i huset, vet jeg bedre:

"I hovedsak består albumet av artistens egne utvalgte høytidsfavoritter kledt i lett gjenkjennelig Tori Amos-drakt. Syv av tolv låter er tradisjonelle sanger, mens fem av låtene er komponert av artisten selv. Men forventer du velkjente julefavoritter du kan nynne med til mens juletreet dekoreres, kommer du imidlertid til å bli kraftig skuffet. Ikke overraskende har Tori Amos på Midwinter Nights valgt å tøye strikken svært langt i sine juletolkninger. På A Silent Night With You befinner hun seg så langt utenfor hva som kan kalles et felles referansepunkt for en coverlåt, i både tekst- og melodi, at hun nærmest bikker over i det ugjenkjennelige.

(...) Fremfor noe annet fremstår Midwinter Graces som en kjølig og noe distansert lovprisning av vinteren som årstid, mer enn julen som høytid. Å kaste inn noen bjeller i miksen her og der er ikke nok til å gjøre det til en juleplate."

Les hele min anmeldelse av Midwinter Graces fra Tori Amos på musikknettstedet groove.no.

Sengelektyre

2009-11-29T10:46:00.004+01:00

Jeg har aldri vært noe særlig til å lese på senga. For det første sovner jeg som regel tjue sekunder etter at jeg har lagt hodet på puta, for det andre har jeg regnet ut at med en fart om lag to sider per kveld tar det tohundreogførtifire dager å bli ferdig med Pengemannen av Anne Holt. Siden jeg verken liker Anne Holt eller krim som sådan, er det uaktuelt å la meg selv pines frem til juli 2010, bare fordi Bokklubben omsider tok innersvingen på meg med sine faste bokklubb-bok utsendinger her en dag i oktober. Men etter at den røde og hvite pakken dumpet ned i postkassen min for en stund siden, har jeg kjempet både med tid og intensjoner, inntil Anne Holt, eller Bokklubben om du vil, trakk det lengste strået og beseiret meg i kampen om å få pakken tilbake til Bokklubbens lokaler i Nydalen før angrefristen løp ut.

Så derfor ligger nå Anne Holt her på nattbordet i selskap med Harry Potter og Karl Ove Knausgård, og liksom spotter meg hver gang jeg forsøker å gjemme meg under dynen uten å ty til sengelektyre først. Så da blir det stort sett til at jeg leser litt hver kveld. Jeg har nå kommet meg gjennom 106 sider, hvilket betyr at jeg har lest langt mer enn de antatte to sider hver kveld, og i tillegg har jeg blitt en anelse nysgjerrig på hvem som drepte biskop Eva Karin Lysgaard.

Jeg leser motvillig videre. Rapport følger ved en senere anledning.

Soul-vaksinasjon

2009-11-25T17:33:00.008+01:00

For lat til å lese dette innlegget? Hør meg snakke om samme sak med andre ord i stedet her.

Det var tirsdag, og Piffen og jeg satt på Luna Park med hver vår kalde drikke. Han hadde bart, jeg hadde skum på leppa, men ellers var vi ganske ulike, bortsett fra at vi begge var innehavere av hver vår gullbillett til kveldens forestilling. Vi var i godt selskap, en munter gjeng med røde kinn og latter som satt løst i halsen. Selskapet vokste seg større og større mens klokka nærmet seg ni, inntil det punkt hvor alles knær berørte hverandre i en perfekt sirkel rundt bordet, og vi ikke kunne få plass til fler om det så stod om livet.

Piffen og jeg var fanget mellom et fjes vi ikke hadde sett siden vi opplevde kulturforskjeller på kroppen i en leilighet på Frogner for minst et halvt år siden, og en pianospillende kamerat med sin 23-år gamle datter på armen for anledningen. Praten gikk om løst og fast, mest om fast på mitt beste engelsk på venstre side, og mest om løst, inkludert meningsutvekslinger om pedagogiske utfordringer som norsklærer, på høyre side.

Utenfor vinduene på Luna Park vokste køen av mennesker som gjorde seg klar til kveldens forestilling seg lang og komplisert, lik en levende slange som buktet seg rundt gatehjørnene i småregnet. Tidvis skottet hele vårt selskap ut mot gaten før vi snudde oss tilbake til bordet, praten og varmen med et kollektivt nikk som bekreftelse på at vi hadde god tid til nok et glass. Kveldens forestilling skulle da ingen steds. Og kø hadde vi lite til overs for.

Både Piffen og jeg hadde for lengst blitt gode og varme i brystet da selskapet omsider begynte å bryte seg opp, og vi ikke lenger satt med kne mot kne. Jeg forsvant inn i jakka og hastet over gaten hvor køen av mennesker hadde skrumpet inn fra en voldsom slange til en ussel liten mark. I forfjamselsen mistet jeg Piffen, men han svømmer stort sett alltid godt på egenhånd, og jeg var derfor ikke særlig bekymret. Like før sirkuset braket løs kjente jeg som forventet hånden hans på skuldra mi, og i minuttene før lokalet eksploderte med musikk la vi kjapt frem våre 5 ønskefavoritter for kvelden:

1.) You're still a young man
2.) How could this happen to me
3.) You're so wonderful, so marvelous
4.) Soul with a capital S
5.) Drop it in the slot

Da kvelden var omme manglet vi bare nummer 5, men vi var slett ikke misfornøyde av den grunn. Jeg var tett i ørene og svimmel av lykke, Piffen var ekstatisk og litt sulten. Vi tok en matbit før vi fant en bil som kjørte oss hjem til døra. -Toooower of Pooooooower, skrek Piffen i heisen på vei opp til tredjeetasje, og jeg stemte i med mitt beste ulvehyl.

8 julegaver til popkulturentusiasten

2009-11-23T12:03:00.012+01:00

Det er en knapp måned igjen til julekvelden, og hvis du har ambisjoner om å overraske venner og familie med gaver de ikke visste at de ønsket seg, er det på tide å begynne å legge hodet i bløt. Selv foreslår jeg å gjøre unna julehandelen hjemme i stua, via nett. Starter du nå, kommer gavene dryssende inn i postkassen din i god tid før den 24., og du slipper både stress og knuff i overfylte butikker ute i den virkelige verden.

1.) Veggdekorasjon fra Allposters.com

2.) Casablanca med masse ekstramateriale i fin samleeske.

3.) Årets lese-hype.

4.) Bok for de spesielt interesserte.

5.) Noe for moteløven med forkjærlighet for Star Trek.

6.) Nyttige saker for kontor-rotter.

7.) Rifftrax. Gjør dårlige filmer bedre.

8.) For han. Tidsmåler verdig for en helt.

På jakt etter skatter i bloggosfæren

2009-11-16T12:09:00.003+01:00

Som det priviligerte mennesket jeg er, har jeg vært så heldig å havne i en situasjon hvor jeg får lov til å mene, syns og presentere, ikke bare her på min egen lille blogg, men også ute på eteren. Forrige fredag sjekket jeg ut musikkblogg-giganten Stereogum.com, og la frem de harde fakta for RadioRakels lyttere.

Resultatet kan du høre her.

Gjøremålsliste for popkultur-junkies

2009-11-14T15:15:00.003+01:00

Selv om snøen ligger tung og hvit på terassen utenfor, og selv om formiddagen har gått med til å både kjøpe julegaver og lage julepynt, er det langt i fra jul. En popkultur-junkie tar sjelden ferie, og en langhelg er den perfekte muligheten til å få unna en del oppgaver på den popkulturelle gjøremålslisten.

1.) Se andre sesong av Curb your Enthusiasm, som nå endelig har kommet i mine hender etter diverse teknisk bryderi, som egentlig slett ikke var av teknisk art, men som rett og slett skyldtes mennskelig svikt.

2.) Sjekke ut tv-serien Firefly. Serien omtales som space western. Jeg sier ikke mer.

3.) Lese ferdig Jeg skal vise dere frykten av Nikolaj Frobenius. Roman basert på forholdet mellom forfatteren Edgar Allan Poe og redaktøren Rufus Griswold. Etter 116 sider er jeg ikke helt overbevist, men jeg har ikke gitt opp enda.

4.) Sjekke ut Can You Make Pacman Art? Resirkulering, hurra!

5.) Heroes er tilbake, og har vært på skjermen i USA i et par måneder allerede. Episode 8 må skaffes.

Play it, Sam. Play 'As Time Goes By'

2009-11-09T22:09:00.003+01:00

Det skal ikke så mye til for å glede meg. For eksempel blir jeg ganske glad når jeg kan sove så lenge jeg vil om morgenen, eller når jeg uventet oppdager en bok jeg ikke visste at jeg ville lese. Og ikke minst blir jeg glad når referanser i form av sitater fra filmer jeg har sett dukker opp i uforutsette sammenhenger.

Dessverre hender det både titt og ofte at det dukker opp sitater fra filmer jeg slett ikke har sett, og da kan jeg fort bli litt snurt, som om noen forsøker å gni inn at det finnes hundrevis av filmer der ute i verden som jeg ikke har rukket å se, og muligens aldri kommer til å se heller.

The American Film Institute har gjennom sin hyllest til 100 år med filmhistorie, laget en imponerende liste over de hundre beste filmsitatene gjennom tidene. Listen ble ikke overraskende noe depressiv lesning for undertegnede, i og med at jeg oppdaget at det finnes en sørgelig stor mengde med filmer jeg skulle ønske at jeg hadde sett.

1.) "Frankly, my dear, I don't give a damn", Clark Gable, Gone With The Wind, 1939

2.) "I'm gonna make him an offer he can't refuse." Marlon Brando, The Godfather, 1972

3.) "You don't understand! I coulda had class. I coulda been a contender. I could've been somebody, instead of a bum, which is what I am." Marlon Brando, On the Waterfront, 1954

4.) "Toto, I've got a feeling we're not in Kansas anymore." Judy Garland, The Wizard of Oz,1939

5.) "Here's looking at you, kid." Humphrey Bogart, Casablanca , 1942

6.) "Go ahead, make my day." Clint Eastwood ,Sudden Impact , 1983

7.) "All right, Mr. DeMille, I'm ready for my close-up." Gloria Swanson Sunset Boulevard ,1950

8.) "May the Force be with you." Alec Guinness, Star Wars Episode IV: A New Hope , 1977

9.) "Fasten your seatbelts. It's going to be a bumpy night." Bette Davis, All About Eve, 1950

10.) "You talkin' to me?" Travis Bickle Robert De Niro Taxi Driver 1976

Pinnsvinets eleganse

2009-11-08T20:23:00.005+01:00

Ikke alle svin bringer med seg sykdom. Noen svin bringer med seg mykhet, eleganse og klokhet. Til tross for sine skarpe pigger, befinner pinnsvinet seg i sistnevnte kategori. Selv om hun gjør sitt beste for å skremme omverdenen med sitt avskrekkende ytre, er nemlig pinnsvinet et usedvanlig fintfølende vesen. Hun tusler helst rundt for seg selv, mens hun både funderer over livets uløste gåter og finner glede i amerikanskproduserte filmer om romantikk og forviklinger. Disse to interessene innebærer faktisk ingen motsetninger, hevder hun. Tvert i mot.

Pinnsvinet har en oppriktig kjærlighet for de enkle ting i verden, som formiddags-te og støvtørking. Allikevel rammes hun ofte av en uforklarlig tristhet over sitt behov for spille skuespill med verden rundt seg. Selv et pinnsvin ønsker av og til å legge fra seg pigge-frakken hjemme, og møte naboene naken og ærlig.

Dessverre er dette et ønske som aldri kan la seg gjennomføre. Det tror i alle fall pinnsvinet, inntil Kakuro Ozu flytter inn i bygningen. Hun oppdager at Kakuro har en lei tendens til å overse piggene. Hun begynner å føle seg avkledd. Utsatt.

Selv om Kakuro truer med å velte hele illusjonen hun har bygget opp omkring sitt piggete vesen, merker pinnsvinet at hun på sett og vis liker situasjonen. Hun og Kakuro spiser japansk mat sammen. Diskuterer kunst. Film. Hun ordner håret og tar på seg kjole for første gang på mange år. Hun har det faktisk rett og slett hyggelig.

Og Kakuro? Han skjønte at pinnsvinet slett ikke var så farlig lenge før de delte et måltid, eller snakket om film. Han forsto det allerede første gangen hun åpnet munnen. Da de sto i gangen, og hun sa noe hun ikke burde sagt hvis hun virkelig ville at verden skulle se henne som et pinnsvin.

Livet som pinnsvin er ikke så lett. Men de lever og dør, de som alle oss andre.
Les om pinnsvinet, du også.

Sci-fi krysser barne-tv

2009-11-06T12:02:00.003+01:00

Ingen ting gjør meg så jublende og oppriktig glad som når populærkulturelle referanser sniker seg inn i uforutsette sammenhenger. Denne perlen av en video viser The Count fra Sesam Stasjon (Hva heter han forresten på norsk? Telleren? Gir jo ingen mening!) i verdifull meningsutveksling med skuespiller Patrick Stewart. En klassisker av et barnetv-innslag som fungerer fantastisk bra på flere nivåer!

Ps: Skulle du være ukjent med Patrick Stewarts rolle som kaptein Jean-Luc Picard i "Star Trek: The Next Generation", kan du få nødvendig forklaring på hans standardreplikk "Make it so Number One", via Urban dictionary

Får meg til å le

2009-11-05T00:01:00.001+01:00

Det er onsdag kveld, og selv om både jeg og Mr. Nelson er noe utslitte etter å ha fraktet to tuja-planter med oss på t-banen fra Bryn til Sinsen, hindrer ikke det oss i å invitere vår gode venn Vinkel på besøk. Mens vi hutrer oss inn fra novemberkulda og Mr. Nelson setter på te-vann, plasserer jeg tujaene på strategiske punkter på balkongen. De tar seg jo riktig godt ut, tenker jeg, og klør meg litt i hodet over kjøpet, for det er tross alt lenge til våren, og terrassen brukes sjelden om vinteren.

Men før jeg får tid til å tumle videre ned i anger over nyinnkjøpte planter som jeg strengt tatt ikke får glede av før om mange måneder, og før Mr. Nelson har fått somlet seg til å finne frem koppene, ringer det på døren. Det er vår venn Vinkel som står der og tripper med vinterfriske kinn og en film under armen. -Endelig skal vi se noe med Gene Kelly, kvitrer hun.

Musikalen "Singin' in the rain" så dagens lys i 1952, og selv om den i utgangspunktet ble møtt med noe lunken entusiasme, har den i ettertid blitt ansett som en av tidenes beste musikaler. Filmen skildrer Hollywoods filmindustri og overgangen fra stumfilm til såkalte "talkies". Hovedkarakteren i filmen er den sjarmerende Don Lockwood (Gene Kelly). Lockwood er en suksessfull stumfilm-skuespiller, som ved hjelp av list og gode venner gjør et forsøk på å tre inn i den snakkende filmens verden. Til tross for tung bagasje i form av sin udugelige medskuespiller Lina Lamont, som selvfølgelig også har en horribel stemme, lykkes han godt med å danse og synge seg inn i alle hjertene i hele Hollywood.

Et stykke ut i filmen sitter Mr. Nelson, Vinkel og jeg tvekroket i sofaen, totalt underkastet et spontant latterutbrudd forårsaket av Cosmo Browns (Donald O'Connor) opptrinn i form av klassikeren "Make'em laugh". -Slutt! Slutt!, hikster Vinkel, og jeg hiver etter pusten mellom lattterutbruddene og mister non-stop av melkesjokolade ned på gulvet i forfjamselsen. Mr. Nelson fniser ikke så rent lite selv, men noe mer behersket, mens han rister litt på hodet av denne banalt enkle formen for humor. For så morsomt er da dette tross alt ikke.

Det topper seg i det Cosmo Brown avslutter sin hysteriske forestilling ved å snurre sidelengs rundt på gulvet i liggende stilling, akkompagnert av en gal manns latter. -Magen min, piper jeg, og gjør et fånyttes forsøk på å massere lattersmilet tilbake til anstendig posisjon. -Jeg dør, sier Vinkel, og Mr. Nelson reiser seg for å hente mer te-vann samt roe ned smilemuskelen.

Han står stille et lite øyeblikk ved komfyren med blikket mot vinduet. -Hei dere, det snør! sier han og peker ut på vinterens første skjøre snøfiller som virvler rundt der ute og legger seg som små bomullsdotter på vår nyinnkjøpte tuja.

På reise med tidsmaskinen

2009-11-04T19:28:00.004+01:00

Velkommen til 1983. Dette er året da Jahn Teigen kunne sette Spellemannsprisen på peishylla i kategorien årets hederspris, mens Bonnie Tyler herjet hitlistene i det store utland med sin "Total Eclipse of the heart".

Selv så jeg dagens lys dette året langt nord i landet. Det var en maidag, snøen hadde så vidt smeltet, og pappa holdt god fart i sin nyinnkjøpte Mazda på vei til sykehuset i Hammerfest. Ny i denne verden visste jeg lite om David Bowie, Prince eller Billie Joel, som alle gjorde sitt for å kapre en plass på hitlistene dette året.

Vil du gå inn i tidsmaskinen og bli med meg tilbake til 1983? Følg linken.

Om å spise fisk

2009-10-31T15:00:00.004+01:00

Noen skuespillere bare har det. Mickey Rourke har det. Spesielt i Francis Ford Coppolas film fra 1983, Rumblefish. Rumblefish er historien om en lokal high-school tøffing ved navn Rusty James (Matt Dillon), som strever etter å leve opp til storebrorens (Mickey Rourke) legendariske rykte i nærmiljøet. I tillegg til å være en film med mange fine skuespillerprestasjoner, har filmen et fantastisk kult soundtrack. Ingen grunn til å sitte på gjerdet her med andre ord. Se den!

Vann til elefantene

2009-10-26T11:03:00.007+01:00

- Stig på kjære venner! Kom bare nærmere, slik ja! Helt her fremme er det fortsatt plasser! Vær nå ikke redde. Stig på, stig på. Velkommen, mine damerrrr og herrrerrr! Det er en glede å presenterrre, Benzini-brødrenes Mest Spektakulære Sirkus i Verden!

Jeg sitter på fjerde benkerad. I hånden knuger jeg den rosafargede biletten mens jeg strekker hals for å få bedre oversikt over sirkusmanesjen. Det lukter stramt av sagmugg og svette. Orkesteret spiller opp, og parademasjen begynner. En etter en kommer de inn, alle sammen. Klovner, akrobater, hester, giraffer og store kattedyr. Publikum gisper begeistret da en stripete tiger med flenger i pelsen streifer så nær første rad at de kunne tatt på den hvis de ville. Sirkusdirektøren selv bukker verdensvant, og veiver stolt med armene da et digert grått dyr entrer teltet. Elefanten. På hodet til dyret sitter en vever kvinne i rosa. Hun strekker på armene og vinker begeistret.

Publikum ler høyt da elefanten trekker ned buksene på klovnen som går foran henne i manesjen. Det gomles popcorn og slafses i sukkerspinn. En gutt som sitter ved siden av meg reiser seg på benken for å se bedre da elefanten reiser seg på to bein og blåser ut en tordnende salutt gjennom snabelen sin. Gutten jubler og klapper i hendene.

I det baktroppen forlater teltet, ser jeg i et raskt glimt sirkusdirektørens rådville blikk. Han gestikulerer vilt mot noen bak sceneteppet og peker rasende på elefanten som forlater manesjen.

Noe er galt.

Publikum har ennå ikke oppdaget det, de har blikket fiksert på luftakrobaten som i dette øyeblikk er på vei opp taustigen som dingler ned fra toppen av teltet, men fra plassen min til høyre for artistenes utgangsdør, kan jeg glimtvis se hva som foregår bak teltduken. Kvinnen i rosa har kommet seg ned fra elefanten, og står med ansiktet vendt mot direktøren. En tredje person med elegant flosshatt og hvite ridebukser står ved siden av direktøren. Han er rød i ansiktet og gestikulerer vilt.

Mens luftakrobaten svinger seg høyt og lavt og avslutter det hele med en dobbel saltomortale, slår orkesteret over i Stars and Stripes. -Pokker!, hveser en av popcornselgerne bak meg. -Katastrofemarsjen!

Jeg snur meg brått og han fanger blikket mitt. Huden hans er brun og læraktig, med øyne som er både harde og sorgmodige på samme tid. Jeg tenker at dette må være ansiktet til en mann som ser slutten komme. Han legger en hånd på skulderen min. -Kom deg ut jente, sier han lavt.

Katastofen bryter løs.

Skrikene kommer først et og ett, før det kuliminerer i en kakafoni av frykt. Dyrene er løse. En panter har funnet veien til hovedteltet. Isbjørner og lamaer ferdes fritt i kulissene. Bakken vibrerer av hundrevis av føtter som desperat prøver å finne veien ut. Orkesteret slutter å spille.

I det jeg legger på sprang ut i midtgangen mellom benkeradene, ser jeg en ung mann med rødt hår storme forbi meg. Han forsvinner målbevisst i retning av manesjen. Jeg står som frosset fast i noen sekunder. Jeg ser han ikke lenger. Jeg skubbes og dyttes av oppjagede mennesker, men så hører jeg noen rope: -Ikke gjør det! Ikke gjør det!

I et raskt glimt ser jeg den rødhårede mannen. En liten orangutang klamrer seg til ett av bena hans, men han står urørlig. Foran ham står en skikkelse i rosa paljetter. Jeg kjenner henne igjen fra elefantopptrinnet bare minutter tidligere. Hun holder et fast grep rundt ei rusten jernstang. Hun virker merkelig malplassert midt i kaoset med sine rosa paljetter.

Foran henne ligger en mann. Hodet hans er kløyvd i to. Jeg legger på sprang. Fortsatt holder jeg sirkusbiletten i hånda.

Dette er min opplevelse av Sara Gruens bok Vann til Elefantene. Les den du også!

Tull og juleball

2009-10-24T14:43:00.002+02:00

Ordet julealbum klinger sjelden godt. Om noe, så klinger det mest av muligheter til å lage sentimental musikk som bare kan fungere i løpet av en gitt tidsperiode hvert år. I tillegg klinger det surt av muligheter til å tjene penger på personer hensatt til julens kjøperus.

Men så sikkert som at det blir jul hvert år, kommer også julealbumene. På plateselskapet Universals nettsider varsles det om at julen starter 10.november i år. Plata som skal sørge for å sette deg i den riktige julestemningen har fått navnet Midwinter Graces, og artisten som denne gangen har slengt seg med på julelasset er ingen ringere enn Tori Amos.

Selv om Universal ikke kan dy seg,og promoterer albumet med frasen : Tori Amos synger julen inn!, merker jeg at jeg øyner et aldri så lite håp for denne juleplata, eller "seasonal album", som er en mye hyggeligere betegnelse. Plata inneholder Toris tokninger av sine egne julefavoritter, pluss egenkomponerte originalspor. Dessuten får hun god hjelp av både storband og orkester, og det lover jo bra. Kanskje julen er reddet i år? Jeg blir i alle fall ikke kjempesur hvis jeg finner Midwinter Graces under juletreet.

Livet er for kort for temafest

2009-10-23T14:16:00.002+02:00

Ingen lager så uforskammet enkel og direkte popmusikk som svenskene, det er Raymond og Maria et levende bevis på. Der hvor norske komikere harselerer med selvsentrerte visesangere, tøyer Raymond og Maria strikken enda lengere. De synger om det uinteressante ved hverdagslivet så fritt og hemningsløst at vår egen Jan Eggums melankolske betrakninger om grå gardiner og smale ungkarssenger blir barnemat i forhold.

Bak navnet Raymond og Maria skjuler det seg et band bestående av seks personer. De lager brilijant popmusikk gjennom å fortelle om bussen som er for sen, og om leiligheter som er til salgs, ispedd småfilosofiske utsagn. "Livet er for kort for temafest med spørresport", synger Raymond og Maria, og man kan ikke annet enn å være enig.

Vil du høre mer om Raymond og Maria? Hør mitt innslag om den svenske hverdagspopgruppa på RadiOrakels nye fine nettsider.

Til Radka

2009-08-10T23:26:00.005+02:00

Mandag. Det varsles om at en meteorstorm er på vei, og jeg tenker at natt til torsdag kan mange ønsker slenges ut i mørket. Og mens hallodamen på NRK ønsker meg en riktig god sensommernatt, og det later til at applausen fra direkteoverføringen fra kveldens konsert i Operaen ingen ende vil ta, legger jeg planer for hvilke ønsker meteorene skal få oppfylle før de brennes opp i møte med atmosfæren.

Blame it on my Youth, synger Per Jørgensen i sjelden vakker falsett. Kanskje tenker de alle på Radka. Musikerne, publikum, tv-seerne. Jeg tenker mest på Lorelei, og litt på meteorene før jeg kryper sammen i sofaen og venter på at søvnen skal gjøre meg trett og slapp, og mottagelig for drømmer.

Googling - sykdom eller livsstil?

2009-08-09T12:34:00.004+02:00

Diskusjonen startet allerede ved middagsbordet og fortsatte oppe på takterrassen hvor månen hang rund og gul over hodene våre. Pompel, Pilt og jeg tok med oss glassene våre ut i natten og la oss langstrake på de nybeisede treplankene. Det var sensommer, natten holdt 22 grader, og vi samtalen kom ikke til sin ende før Pompel hadde tømt i seg både sitt eget glass så vel som Pilts.

Det begynte ved kjøkkenbordet hvor en gryte med spaghetti skulle gjøre oss mette og fornøyde. Pompel hadde vært i det fyrige hjørnet hele kvelden, og da jeg i en bisetning mellom to munnfuller nevnte at "googling er min livsstil", satte han nærmest Chablisen i halsen i sin umiddelbare iver etter å irettesette meg. -Sykdom! kvekket han og veivet så kraftig med armene at lysestaken holdt på å gå over ende og sette fyr på håret til Pilt. -Googling er en sykdom, og du burde slutte med det så fort som mulig!

I 2006 ble ordet googling offisielt lagt til i Oxford English Dictionary. Nordmenn googler som aldri før, og Googles egne statistikker for 2008 viser at mange av de mest populære søketermene er enkle nettstedsnavn som fungerer helt greit som nettadresser i seg selv etterfulgt av .no eller .com. Noe pussig er det også å registrere at søkeordet google ligger som nummer 2 på listen av søk i Google.

Topp 10 populære søk i Norge
1. Lyrics
2. Google
3. Youtube
4. You
5. Video
6. VG
7. Facebook
8. Wikipedia
9. Ordbok
10. Kart

Det er ikke til å legge skjul på at jeg selv googler uhemmet. Jeg googler mens jeg ser på TV, mens jeg hører på musikk, mens jeg leser aviser og ikke minst mens jeg ser på film. Helst vil jeg gå rundt med pc'en hengende i en tråd rundt halsen slik at jeg har umiddelbar tilgang til en søkemotor dersom et spørsmål skulle dukke opp.

-Det er sykt, hevdet Pompel mens vi lå på ryggen på takterrassen og badet i månelyset. -Du har latt deg forføre av informasjonssamfunnet, men jeg spør deg, hva gir det deg egentlig? Og hva skjer når du ikke har tilgang til internett? Kjenner du deg ikke hjelpeløs?

Jeg ble liggende å glo på månen, lot spørsmålet synke, og funderte litt på påstanden om at jeg er syk og muligens også trenger hjelp. Pilt hadde vært stille lenge, men nå satte hun seg plutselig opp, som om hun våknet fra en søvnløs dvale.

-Jeg lurer på hva som er gjennomsnittstemperaturen i Norge en natt i august, sa hun.

Mysteriet med firkanteggene

2009-08-07T10:39:00.003+02:00

Det er midt i uka, og etter en kaffe på en kafè som vanligvis er full av sultne lunsjgjester, vandrer jeg og min kaffekompanjong ned gaten for å stoppe tiden i femten minutter. Vi forsvinner inn en smal dør som røper lite om hvilke skatter som skjuler seg på innsiden. En strategisk plassert hylle ved utgangsdøren kan muligens fange interessen til årvåkne forbipasserende, men ellers er det lite som signaliserer at den lille butikken inneholder hyllemeter på hyllemeter med nøye utvalgt litteratur som har fått selveste Neil Gaiman til å kalle den “one of the coolest bookshops in the world”.

I mer enn 35 år har Tronsmo Bokhandel i Oslo tilbudt et rikholding utvalg av bøker som kan få selv den mest kyniske bokstavhater til å revurdere sin posisjon. Som Tronsmo uttrykker det selv finnes det “et uttall bøker om globalisering, storpolitikk og nye og eldre politiske klassikere; en hel vegg der bøker om rock og hip hop, jazz og country står om hverandre; en svær avdeling med bøker om film, foto, design og grafitti; egne seksjoner med bøker av Charles Bukowski og amerikansk beat-litteratur; 15 hyllemeter med skjønnlitteratur fra Midt-Østen, Afrika, Asia og Latin-Amerika og enda fler med sakprosa på de samme områdene; et stort utvalg krimbøker i de mørkere delene av sjangeren; en homse- og lesbeavdeling; egne hyller der subkulturelle temaer står samlet; og ikke minst, en legendarisk underetasje der du finner det du måtte ønske av verdens beste tegneserier”.

Om det var min lave toleranse for kaffe som gjorde meg yr, eller simpelten ren og skjær bokglede, er uvisst, men allerede ved første hyllemeter ble jeg stående storøyd og gjøre mentale notater over bøkene som passet seg som gaver til venner og famile. -Her finnes det jo bøker for alle!, utbrøt jeg begeistret til min kaffekompanjong, som hygget seg noe mer behersket med å bla i en massiv sak om Andy Warhols liv og virke.
-Og vi har ikke en gang begynt på tegneserieavdelingen!

Etter at jeg hadde samlet styrke til å unngå et impulskjøp på en bok om ninjateknikker, beveget vi oss nedenunder. Underetasjen fremsto ikke som imponerende i størrelse, men jeg ble straks vill i blikket da jeg vandret rett på en samleutgave av Don Rosa og Carl Barks Donald-klassikere. -Firkant-eggene!, hikstet jeg. Min kaffekompanjong så på meg med undring i blikket. -Egg?

I barndommen var jeg ivrig Donald-leser, og opparbeidet meg etterhvert en imponerende samling av blader som dessverre gikk på dynga under en omfattende opprydning på slutten av 90-tallet. Under ryddesjauen forsvant også mitt elskede ekstranummer av Jakten på firkanteggene, eller Eggemysteriet som jeg antar historien egentlig heter.

Skuffelsen var derfor stor da jeg måtte konstatere at Eggemysteriet ikke var med i samlingen av Carl Barks klassikere, forstå det den som kan. Noe slukøret trøstet jeg meg med Neil Gaimans Black Orchid, og mens jeg trakk kortet og betalte kunne mannen bak kassa fortelle meg at Eggemysteriet er tilgjengelig, hvis man bare er villig til å punge ut. Han marsjerte resolutt bort til hyllen med komplette Donald samlinger, og dro ut boken merket 1963. -Du finner den her, sa han og viftet med boken. -Men det koster deg rundt 700 kr!

-700!, beklaget jeg meg til min kaffekompanjong da vi forlot lokalet. -Det er ran!
Hun var enig i det, og vi delte skuffelsen til våre veier skiltes på Stortorvet. Jeg reiste hjem med Neil Gaiman under armen mens drømmen om et gjensyn med firkanteggene forsvant i støyen fra bytrafikken.

Tidenes rareste på Letterman

2009-05-13T10:33:00.000+02:00

Fra nok en kilde er det nå bekreftet: det er for det meste bare møkk på tv. Som om vi ikke allerede har fått nok av sensasjonspregede Sjokkdok-dokumentarer om siamesiske tvillinger, verdens høyeste kvinner og Englands yngste bestefar, har TVNorge nå bestemt seg for å kutte nyhetstilbudet til seerne og heller kjøre på med mer av det de kan best: underholdning. Mer CSI: Miami, mer Gossip Girl, mer Ugly Betty og mer MessTV. Også de jeg unnlater å nevne i samme åndedrag fordi de stiller i en klasse for seg til tross for at de presenteres på Norges selverklærte underholdningskanal: Mer Big Bang Theory, mer LOST og mer David Letterman.

NRK-programleder og Ivar «Ravi» Johansen elsker Lettermans idiotiske programkonsepter, og mener at David Letterman til tider oppfører seg som en unge på tv med sine pussige og usaklige innslag. Mens jeg har sett på Letterman de siste ukene, har jeg merket meg segmentet “Small Town News”, som egentlig bare er en lettermanifisert utgave av FailBlog. Morsomt, men bare halvparten så morsomt som Lettermans malplasserte grimaser og utrop. What??!!!

Ravi på sin side trekker frem Lettermans særegenhet og hans naturlige tilnærming til sine intervjuobjekter som sine favoritt-aspekter ved programmet, selv om han gjerne bruker denne delen av programmet til å stelle i stand noe å bite i. Det kan jo fort bli litt kleint når Letterman skal skryte stjernene opp i skyene, og ikke minst kan det bli kleint når stjernene slett ikke oppfører seg som stjerner. Nå er det ikke lenge siden media kunne fråtse i River Phoenix’s bisarre fremtoning da han ble intervjuet på showet, så la oss ikke dvele mer ved det, siden jeg personlig syns at Letterman rett og slett ble litt guffen og ufin mot sin stakkars ordknappe gjest, enten det var et iscenesatt stunt eller ikke.

La oss heller ta en titt på hvordan det kan gå dersom den besøkende stjerne skulle ha litt trøbbel med å finne de rette ordene. Det kan jo skje den beste av oss i en presset situasjon, men Farah Fawcett stikker nok av med den berømmelige kaken i dette tilfellet.

Kvalmende fuzzgitarer

2009-04-06T12:43:00.004+02:00

Eks-rocker Jarle Bernhoft fra Span, har forlatt en verden av overdrive og fuzz og gitt seg hen til soulen. Selv om det rynkes på nesa i rockens rekker, er det ikke til å stikke under en stol at Jarle Bernhoft har gjort et klokt valg. Denne mannen er alt for talentfull til å gjemmes bak et teppe av rocke-gitarer og bredbent posering.

Selv har han uttalt at han til slutt ble kvalm av å høre fuzzgitar, og hvem kan vel klandre han for det? Når alt kommer til alt er ikke fuzz annet enn en lyd som er maltraktert til det ugjenkjennelige gjennom å påtvinge clipping på lydbølgen med det resultat at gitaren høres ut som et uvær. Er virkelig rocken så sint at lyden må ødelegges før den kan spres til massene? Jeg bare spør.

[tomeito/tomato]

2009-04-03T20:04:00.003+02:00

Det er ikke bare juryen for Nordisk råds litteraturpris som sliter litt med navnet til årets vinner, Per Petterson. Ved juletider i fjor fikk jeg selv erfare hvor galt det kan gå hvis man ikke henger med i svingene og staver navnet riktig, med de tilhørende s'er og son'er.

På ønskelisten før jul sto "Jeg forbanner tidens elv" og "Ut og stjæle hester" av Per Petterson, eller Per Pettersen som jeg hadde funnet det for godt å kalle ham da jeg tipset en av mine venner om hva jeg gjerne ville se under treet i år. Midt under julestria fikk jeg en telefon fra en forvirret bekjent som stod rådløs i bokhandelen i ferd med å foreta et gavekjøp til undertegnede. Den barmhjertige julenisse kunne fortvilet fortelle at bokhandlersken hadde fortalt at Per Pettersen slett ikke var forfatter, men en avdanket fotballspiller og trener med kallenavnet "Mr Frigg". Stemte det at det var denne mannen jeg ønsket en bok av?

Overraskelsesmomentet ved julegaven selvsalgt var ruinert grunnet denne navneforvirringen, og noe resignert måtte jeg innrømme at jeg ikke var så veldig interessert i denne "Mr Frigg", men desto mer interessert i å lese litteratur av høy kvalitet. Heldigvis ble katastrofen avverget i god tid før julaften, slik at Per Petterson tross alle odds befant seg under juletreet i innpakket utgave på julekvelden.

I etterkant av denne opplevelsen har jeg vært uvalig påpasselig med son'er og sen'er, selv om det viser seg at selv ikke det alltid er nok.

Gratis? Ja, takk!

2009-03-31T18:05:00.007+02:00

Musikkplattformen Spotify er i medvind eller motvind alt etter øyet som ser. Etter å ha innsett at majoriteten av brukerne av tjenesten foretrekker gratisversjonen fremfor den reklamefrie abonnementsløsningen, meldes det at Spotify tar opp kampen med iTunes ved å innføre mulighet for kjøp av mp3-filer. Dermed er Spotifys visjon om å være et fullgodt abonnementstilbud på musikk en saga blott.

Tidligere har jeg skrevet om hvordan musikkbransjen er i forandring. Den digitale tidsalder strammer grepet om bransjen og forbrukere, og krever forandring i gamle systemer. Chris Anderson, redaktøren for IT-magasinet Wired hevder at fremtiden for bransjer i forandring ligger i å tilby en rekke tjenester gratis på nett, mot at en mindre gruppe forbrukere betaler for en eksklusiv versjon av samme tjeneste. I prinsippet er nettopp Spotify bygget opp rundt denne økonomiske filosofien: Musikken streames gratis til alle, men hvis du vil slippe rekalmen må du betale. Ideen høres fin ut, men problemene oppstår i det den brukermassen som er villig til å betale ikke er mange nok til å dekke utgiftene for dem av oss som bare ønsker å henge med på lasset.

Personlig ville jeg aldri finne på å betale for Spotify. Jeg mener at tjenesten er uinteressant så lenge jeg ikke kan laste ned musikkfilene til min egen laptop og eventuelt bære dem med meg ut i sola på en mp3-spiller dersom jeg skulle ønske det. Det hyles i øst og vest om genialiteten ved Spotify, men det at det hele nå går over til å bli en nedlastingstjeneste mot betaling, som iTunes, sier meg bare at gratistilbudet til Spotify ikke er godt nok.

....slår du så hardt, så hardt, så hardt

2009-03-30T11:56:00.008+02:00

Mira Craig er en fighter. Før helgen kunne man i Dagbladets fredagsbilag lese at Mira ikke er av dem som jobber i de lave frekvensene. Hun påstår at det vil styrke henne i lengden å være en "vanskelig person". Man kan ikke la andres meninger være et hinder for å gjøre som man vil.

Det er ikke noe galt med å drømme stort. Det er heller ikke noe galt med å være bestemt. Men må man slå for å være en fighter?

10 ting jeg hater ved "Det store korslaget"

2009-03-29T14:13:00.000+02:00

1. Korsang.
2. Generell feel-good stemning.
3. Flashy kostymer.
4. Kjendiser som utgir seg for å være korledere.
5. Publikummere som vifter med plakater med påskrifter som: "Vinnie ruler!"
6. Umulig å finne ut hvem som har laget korarrangementene.
7. Mulighet for å avlegge stemme via SMS.
8. Fangrupper på Facebook.
9. Mye vifting, lite korledelse.
10.Allsang.

How much?

2009-03-27T15:00:00.005+01:00

Musikkbransjen er ikke lenger som den pleide å være. Fysiske formater er på vei ut. Man somler ikke lenger rundt i en platesjappe en lørdagsformiddag, men tråler heller nettet på jakt etter gamle og nye favoritter. Digitaliseringen av musikken har for lengst tatt kvelertak på bransjen. Distribusjonskanalene er nye, tilbudene er mange, og prisen, den er ubestemt. Kan musikken tilbys gratis? Hvis ikke, hvem skal i tilfelle tjene pengene? Plateselskapene, artistene, eller kanskje eventuelle investorer? Kanskje kan jeg som forbruker investere mine penger i artister og band jeg har tro på?

Sistnevnte er langt i fra en utopisk luftslott. Via det britiske nettstedet Bandstocks.com, som foreløpig i hovedsak retter seg mot briter, kan du registerere deg som investor i ulike musikalske prosjekter du ønsker å se utgitt. For om lag hundre kroner får du aksjer i bandet, bandets album og en prosentdel av bandets inntjening basert på salg og lisens. Overskuddet fra aksjebidragene vil brukes på innspilling av eventuell ny plate for bandet. Om denne mildt sagt optimistiske forretningsmodellen lar seg overføre til norske forhold stiller jeg meg noe kritisk til.

Her hjemme ser det ut til at vi forbrukere inntil videre får klare oss med abonnementstjenester. For fortsatt må vi betale. I alle fall hvis man vil ha med seg musikken utenfor husets fire vegger. Plateselskapene henger med i svingene som best de kan, og setter i gang samarbeid med mobilselskapene i kampen om dine musikkroner. Netcom har nylig lansert sin Music Player, og tilbyr musikk for 99 kr i måneden for de som syns at det er en grei sum å punge ut med.

Mens enkelte holder fast ved abonemmentsmodellen, er det andre som hevder at fremtiden ligger i ordet «gratis». Chris Anderson, redaktøren for it-magasinet Wired, har innført begrepet «freemium». Freemium vil si at et mindre antall personer betaler for en ekslusiv opplevelse, for eksempel en mindre konsert med sin favorittartist, mens flertallet av forbrukerne kan ta del i opplevelsen gratis på nett.

Går det an å si: "Ja, takk alle tre" ?

Innlegget ble opprinnelig laget 27.03.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3.

Standhaftig IKEA-møbelement

2009-03-26T17:02:00.006+01:00

I dagens utgave av Dagbladet er et navngitt IKEA-møbelement ute i hardt vær. Møbelementet, som for øvrig er å finne i min egen stue hvor det gjør nytten som både forskammel, arbeidspult og spisebord, omtales som "billig og lett" med tydelig negativ undertone. Samtidig trekkes det paraleller mellom møblementet og Melodi Grand Prix-refrenger av ubestemmelig nasjonalitet, og det er her jeg kjenner at noe i meg begynner å steile.

Til forskjell fra ubegrunnet negativitet og Grand Prix, har mitt Lack-bord har da aldri gjort en flue fortred. Tvert om står det her trofast i vær og vind og lar seg tålmodig utsette for den ene nedverdigende kommentaren etter den andre om sin billighet, letthet og mangel på kvalitet. Og til tross for at det nærmest ble erklært dødt tidligere her i vinter, nektet det å bukke under for bruk- og kast-mentalitetens tyrrani, og reise seg tappert ved hjelp av lim og to skruer.

Mitt lack-bord fyller sin funksjon på utmerket vis, og hvis det atpåtil kan tjene inn en god slump med kroner til inntekt for Kreftforeningen ved å gi ut en grusom dance-låt og sette underholdningsmediene på hodet for et kvarters tid, så gjerne for meg.

"Get up and dance", ja hvorfor ikke?

Skeivt avspark

2009-03-25T13:25:00.000+01:00

Under Ladyfest-uka her i Oslo som fulgte i kjølevannet av 8.mars-feiringen, gjorde jeg dessverre en heller slapp innsats for å engasjere meg i festlighetene arrangert i feminismens navn. I det Ladyfest-uka gikk over til å bli en hvilken som helst vanlig uke, fikk jeg imidlertidig somlet meg ned på Queerkafè på Humla/Hausmania, hvor folk samlet seg for å bevintne det hardslående bandet Tranny Smith, performance-act'en Pantyhose-lady og ikke minst boybandet Bitchboiz.

Jeg var der hovedsaklig for å forevige kvelden på minnebrikke med mitt relativt nyinnkjøpte Nikon D60. I nettutgaven av Blikk (månedsavis for homser, lesber og biseksuelle) kan man i dag lese om Tranny Smith som i helgen spilte på Chateu Neuf i forbindelse med en kick-off for årets skeive ungdomsfestival "Jafnaðr" til sommeren. Et av mine bilder av Tranny er brukt som illustrasjon til artikkelen, og det er jo hyggelig.

Kultfilm: Angel Heart

2009-03-23T12:00:00.001+01:00

Hva får du når du krysser en detektivhistorie med en dose mystikk, to-tre teskjeer med voodoo, kyllingskrekk, en djevel med lange negler og Mickey Rourke? Svaret er en uvanlig thriller av en film: Angel Heart fra 1987.

Handlingen i filmen er lagt til New York anno 1955. Mickey Rourke spiller rollen som Harold Angel, en privatdetektiv som får i oppdrag å spore opp en mann ved navn Johnny Favorite. Opprdagsgiveren, den mystiske Louis Cyphre, mener at denne Johnny Favorite står i gjeld til ham, og ønsker å vite hvor mannen har tatt veien. Etterforskningen bærer Harold Angel av sted på en reise som drar han med inn i det okkultes verden,
med en enveisbilett til helvete.

Angel Heart er virkelig en liten skrue av en film. Den fremstår som en litt pussig blanding av ulike uttrykk, knyttet sammen av en dyster stemning. Mickey Rourke, som forøvrig nylig gjorde en fremragende rolletolkning i filmen The Wrestler (2008), er upåklagelig nyansert som Harold Angel, og Robert De Niro gjør seg godt som den stilige herren Louis Cyphre. Allerede før filmen ble sluppet på kino i 1987 vakte den stor stå-hei og mye oppstuss, hovedsaklig på grunn av en mye omtalt sex-scene som ble for drøy for amerikanere flest.

Hvis du ennå ikke har oppdaget Mickey Rourke, hvorfor ikke starte med Angel Heart?

Historisk maksimalisme

2009-03-22T12:00:00.002+01:00

I morgen, den 23. mars, slippes et album som utrolig nok er historisk i norsk musikksammenheng: Miss Harmonica er nemlig ute med sitt debutalbum "Champagne, Caviar and me", og blir med det etter sigende den første norske kvinnen som har skrevet alle låter selv og som spiller alle instrumentene selv på ett og samme album. Og her snakker vi heller ikke om litt stakkarslig klimpring på en sliten kassegitar. Miss Harmonica trakterer et imponerende antall instrumenter som blant annet inkluderer synter, gitarer, vokal, bass, trommemaskin, tamburin,kazoo og leker (!?).

Mens en del av meg jubler over at dette viktige albumet er ute, er det utvilsomt litt trist å måtte innse det faktum at vi måtte komme helt til tjuenullni før det blir gitt ut et album hvor en kvinne har hatt fullstendig kreativ kontroll. Egentlig er jeg mest fristet til å gå inn i en fornektende tilstand, stikke fingrene i ørene og rope "la-la-la-kan-ikke-høre-deg" når jeg konfronteres med dette faktum, og i skrivende stund håper jeg mest på at en eller annen besserwisser av en leser kan komme trekkende med et eksempel eller to på en kvinne som allerede har gjort det Miss Harmonica får til i morgen i det albumet slippes.

Uansett, hvis du tør å stirre maksimalismen i hvitøyet, ta en tur innom Miss Harmonicas Myspace og finn ut hva alt rabalderet dreier seg om, eller bedre, kjøp plata!

Engler og demoner

2009-03-19T20:03:00.005+01:00

På tirsdag lå jeg i fosterstilling på sofaen med en Doc' halslinse i munnviken og hovne mandler mens jeg gråt mine bitre tårer over at jeg ikke bare følte meg i elendig form, men også over det faktum at mens mitt høydepunkt for kvelden besto i å koke meg en kopp med varmt vann og ingefær, sto en av mine musikalske helter Antony & the Johnsons på scenen her i Oslo og bød på høydepunkter av betydelig høyere karakter enn lindrende varm drikke.

- Antony er ikke bare en musiker, tenkte jeg mens jeg pakket bena inn i et ullteppe og snøt meg til den store gullmedaljen. -Han er en kjønnsløs engel sendt til jorden, en personifisering av vårt universielle bekymringsrop for klodens håpløse tilstand.

Mens jeg la hodet til rette blant sofaputene og kjente halsinfeksjonens nådeløse grep gjøre mandlene mine om til piggtråd, tenkte jeg at sjelden har Antony & the Johnsons vært mer passende medisin, men dessverre skrives ikke musikk ut på resept. Så mens jeg lå selvmedlidende på en sofa sør for Sinsen og kjempet med mine egne demoner, stod en engel på Sentrum Scene og sang for noen andre enn meg.

Men jeg hører at det fortsatt er håp. Antony & the Johnsons gjester Norge på nytt i forbindelse med Oslo Jazzfestival den 9.august, og konserten skal være på selveste operataket. Salget starter i morgen.

Blå favoritt

2009-03-13T18:46:00.003+01:00

I dag har jeg vært gjesteprogramleder på Kanal Klang, RadiOrakels beste musikkprogram, og en av de faste postene på programmet er den såkalte "Ukas favoritt". Her presenterer programlederne den låta de har har elsket mest i uka som har vært.

Det å velge en låt viste seg å være ganske enkelt. Det har seg nemlig slik at ipoden min går på repeat på et spesielt album nå om dagen mens jeg drømmer om sol, grønt gress, bading, sykling, lange, lyse kvelder og alt som hører sommeren til. Men det å skulle begrunne låtvalget krevde noen runder i den berømmelige tenkeboksen.

Årsaken til det ble så vanskelig å komme opp med en begrunnelse for valget mitt, er at det ligger så mye mer bak min ukas favoritt enn at jeg bare har hørt mye på denne låta den siste uka fordi jeg syns at den er fin. Etter å ha tenkt litt så har jeg kommet fram til at min ukas favoritt handler om et ønske om å utfordre et slags paradoks i min musikksmak. Paradokset går som følger:

1. Jeg liker ikke rock.
2. Jeg liker ikke merkelapper.

Også er det jo en gang slik at det ligger i paradokset natur at det gjerne inneholder et snev av sannhet. Og sannheten for meg her er at jeg ikke liker rock, men at min "Ukas favoritt" allikeveler en låt av et band som gjerne puttes innenfor rockesjangeren. Og, tross for at jeg ikke liker merkelapper, har jeg blitt ganske begeistret for dette bandet nettopp fordi det utfordrer hva rockebegrepet skal/kan/bør inneholde.

Med det sagt, så er det vel på tide å røpe at min ukas favoritt er Fleet Foxes og deres fantastiske låt "Blue Ridge Mountains". Hele den siste måneden egentlig, så har jeg hørt usaklig mye på Fleet Foxes debutalbum, som rett og slett bare heter Fleet Foxes, og den låta jeg har valgt ut som "Ukas favoritt" er kanskje ikke den man typisk vil trekke frem hvis man ønsker å smitte noen med Fleet Foxes-feberen, men det er jo heller ikke intensjonen for meg her i dag.

"Blue Ridge Mountain" er en sånn låt som bare vokser og vokser på meg, og min store drøm for sommeren er å stå på Hovefestivalen (Fleet Foxes er jo nylig bekreftet som en av de store navnene på festivalen der i år), og bare se sola gå ned over sørlandets skjærgård mens Fleet Foxes spiller nettopp denne låta.

Jeg tenkte å bare lukke øynene nå og drømme meg litt bort. Det burde du også, hør på barokk-pop-indie-rock-folk-bandet Fleet Foxes og "Blue Ridge Mountains".

Må jeg?

2009-03-10T21:36:00.004+01:00

Joda, påsken kommer i år også, og det blir sikkert både appelsiner, kryssord, kvikklunsj og sist men ikke minst - krim. De som kjenner meg og /eller har lest mine tidligere innlegg på bloggen har sikkert også fått med seg at jeg dessverre er allergisk mot kriminalromaner.

Like etter jul trasset jeg allikevel allergier og fobier og gikk modig ut og annonserte at jeg skulle stirre hatet i hvitøyet og gi meg i kast med en liten krim i den hensikt å virkelig fullføre den fremfor å gjemme den under sofaen til den blir glemt slik jeg har for vane å gjøre. Jeg kom med forsiktige løfter om at rapport skulle avlegges etter to-tre uker, forhåpentligvis etter endt lesing av Gert Nygårdshaug (som jeg tidligere har vært svært tilbøyelig til å like) og hans krimbok nummer ni i rekken om Fredric Drum.

Jeg antar at verden neppe vil gå under hvis skulle velge å la være å kommentere hvordan mitt møte med Nygårdshaugs krimverden utartet seg, men faktisk har jeg brukt de siste ukene på å fortrenge det som bare kan karakteriseres som nok et nederlag i min personlige kamp med krimen, og jeg formelig klør etter å skrike ut til verden hvordan krimallergi fører til dyp litterær angst og ensomhet i disse påskekrimtider.

Så nå sitter jeg her i sofaen, helt skjelven og traumatisert etter å ha blitt nedrent av e-poster fra Bokklubben om diverse påskekrimtilbud. Men til tross for nok et nederlag har jeg bestemt meg for å gripe tyren ved hornene. Når påsken kommer skal jeg nok en gang begi meg inn i krimens verden, men ubevandret som jeg er i traktene der omkring, trenger jeg råd.

Hvilken krimroman skal jeg lese i påskeferien? Stem øverst til høyre.

Rockens forfall

2009-03-10T12:15:00.002+01:00

90-tallets store rockevokalistikon, Chris Cornell, og hitmaker Timbaland har begitt seg ut på et felles prosjekt som er hinsides all fornuft. Hvis noen med hånden på hjertet kan karakterisere dette makkverket som vellykket popmusikk burde de ta seg en grundig sjekk. Det hele er så trist at jeg ikke kan annet enn å drukne sorgene mine i en kopp Yogi-te, late som om det er Chris Cornells ukjente tvilling som er ute med ny singel mens den virkelige Chris sitter hjemme i garasjen med flanellskjorte og nynner på "Black Hole Sun".

Mannen i gata

2009-03-09T13:34:00.007+01:00

Plutselig ble det veldig klart for meg hvorfor Simpsons gjør seg best i tegnet versjon. Etter å ha sett denne menneskeliggjøringen av Homer blir det neppe det samme å se serien igjen. Jeg vil helst slippe å møte human-like Homer i en mørk bakgate, eller hvor som helst ellers for den sakens skyld.
Forøvrig er det nå klart at Fox har bestilt to nye sesonger av Simpsons, og med det blir serien den eldste og lengste animasjonsserien på amerikansk tv. Mens vi venter på at de to neste sesongene skal finne veien til norsk tv, kan vi hygge oss med repriser av de 20 foregående sesongene.

Noe må man jo ta seg til på søndagene.

Med kvinnelig blikk for vampyren

2009-03-08T20:16:00.009+01:00

I anledning 8.mars har jeg holdt en aldri så liten privat markering av dagen her hjemme i stua. Jeg inntok sofaen i kvinneposisjon (med beina opp, teppe og Pepsi Max), og satte på filmen "Twilight- Evighetens kyss". Etter hva jeg har hørt og lest skal dette være en film som går under definisjonen "new breed of chick-flicks", og har fått jenter over hele verden til å gå bananas i vampyr-begeistring.

I følge teoretikeren Laura Mulvey, er populærkulturens filmer preget av produksjon og reproduksjon av det hun omtaler som "det mannlige blikk". Dette blikket kommer til uttrykk gjennom en posisjon som kan inntas av både mannlige roller i selve filmen, og av oss som publikum. Mulvey mener at kvinnen i popkulturens filmer kan karakteriseres som:

a.) en manifestasjon av mannens lyst
eller
b.) som en manifestasjon av mannens kastraksjonsangst i det han ser kvinnen som en fallosløs mann.

I begge tilfeller er kvinnen altså et objekt for mannens blikk, derav uttrykket "mannlig blikk" eller "male gaze".

Etter å ha sett "Twilight- Evighetens kyss", slo det meg hvordan dette er en film hvor synet på kvinnen som objekt for det mannlige blikk, er en teori som ikke helt lar seg overføre på den tradisjonelle måten. I "Twilight" er vår heltinne Bella forelsket i den udødelige, overmenneskelig sterke, raske, rettskafne og usannsynlig vakre vampyren Edward. Scene på scene viser nærbilder av Edwards ansikt, hans intense blikk og sultne lepper. Hans umulige perfekte ytre fungerer som den ultimate tilfredstillelse for det jeg her velger å omtale som motparten til Laura Mulveys uttrykk: "det kvinnelige blikk".

Og Twilight-regissør Catherine Hardwicke stanser ikke ved å gi det kvinnelige publikum utløp for sine fantasier om den umulig perfekte tenåringsforelskelsen, som i følge Bella "skal vare for evig og alltid". Regissørens valg om å la filmen glitre med sitt fravær av seksuelle handlinger mellom de nyforelskede, tilfører paradoksalt nok filmen en påtagelig mengde erotisk aura. Mens den kvinnelige hovedkarakteren Bella er nøytral i sin fremtoning og kroppsspråk, vises Edward i en mengde situasjoner hvor hans seksualitet kommer til uttrykk gjennom mer eller mindre skjult billedbruk. Blant annet lar han Bella beskue hans virkelige hud slik den ser ut i sollys, som for Bella vises som et fantastisk vakkert ytre: brystkasse og kinn dekket med små diamanter.

Men selv om Twilight til en viss grad snur teoriene noe på hodet hva "det mannlige blikk" angår, er det ikke til å komme bort i fra at også Bella i aller høyeste grad fremstår som et objekt for lyst. Edwards vampyriske insinkter uttrykt som et nærmest uimotståelig ønske om å drikke Bellas blod, kan vanskelig ses på som annet enn et bilde på hans seksuelle lyster. Edward er i tydelig kamp med sitt begjær for Bella, noe som også kommer tydelig frem i dialogen dem i mellom. Han forteller Bella at han har store vanskeligheter med å motstå henne, og at "han har ventet et helt liv på å treffe henne".

Paradokset i fremstillingen av den mannlige lysten ligger i at det allikevel er Edward som holder igjen når Bella endelig er klar for å ta skrittet fullt ut. Ikonisk nok er det den store "Prom-night" som er kvelden da hun forteller Edward om sine dypeste ønsker, og tilbyr ham sin jomfruhvite hals i håp om at de kan følge hverandre inn i evigheten. Dessverre for Bella ønsker ikke Edward at hun skal utsettes for vampyrenes skjebne, og jeg kan bare gjette meg til hvordan det gikk et betatt sukk gjennom kinosalene breddfulle av homonelle tenåringsjenter da Edward lot Bella få beholde hans kjærlighet samtidig som han holdt seg for god for å frarøve hennes sin menneskelige dødelighet, til tross for et brennende begjær.

Nok sagt. Jeg kan definitivt styre min begeistring for oppfølgeren.

Store lille Laleh

2009-03-06T10:59:00.006+01:00

Laleh gjestet Parkteateret 04.02.09 i anledning en mindre turne i de nordiske landene. Konserten var utsolgt, og salen var fullspekket med forventningsfulle publikummere. Gjennom drøye en og en halv time loset hun oss gjennom låter fra samtlige av hennes tre album, med et solid band i ryggen.

Laleh er ikke spesielt stor av størrelse. På onsdag kveld fylte hun allikevel hele konsertlokalet til randen med sin musikalske tilstedeværelse. Hun entret scenen på sitt troskyldige vis, i hvit bluse og med ustylet hår. Hun smilte stort, og fortalte publikum at de så ut som svensker, hvilket jeg forøvrig mistenker å være en svært treffende observasjon. Det var nok et betydelig antall innflyttede oslo-svensker tilstede som hadde funnet veien til Parkteateret for å se søta brors grammis-yngling skape magi med sin udefinerbare popmusikk.

Laleh hadde grepet om publikum fra det øyeblikket hun viste seg på scenen. Gjennom sin uhøytydelige dialog med salen, gir hun liv til mennesket bak musikken. Hun fremstår som tilgjengelig og omgjengelig, søt og med en udiskuterbar musikalsk intelligens som er til å både ta og føle på. I tillegg har hun en sjarmerende og varm humor. I løpet av konserten ble det tydelig hvordan nettopp humoren i hennes forhold til musikken gjør
Laleh til nettopp det Laleh er.Hun har en påtagende udramatisk holdning til melankolien og musikkens alvor, og selv når musikken er som sårest er ikke veien lang til smilet og gleden ved små pussigheter i tekst og melodi. Underveis i en tårefremkallede låt stopper hun gjerne opp for å fortelle oss i publikum at: "Det kommer at gå bra. Det gjør det, jäg lovar!".

Gjennom konserten på Parkteateret fremstår Laleh som en utrolig generøs artist. Hun deler med publikum av hele seg, forteller små anekdoter mellom låtene, følger observant med på publikums reaksjoner og røper små diskre detaljer omkring bakhistorien for tekstene. Fysisk sett er hun tilstedeværende gjennom en smittsom energi som utarter seg som alt fra tramping til headbanging, klapping og dansing. Hun gir ikke publikum anledning til å kjede seg, men holder oss engasjert gjennom å invitere til korsang og kollektiv vokalimprovisasjon.

Det er liten tvil om at Laleh rører ved en nerve hos sitt publikum. Jeg har vanskelig for å se for meg mange andre artister synge om sin egen fødsel på en følsom og vakker måte uten at det blir klissete og flaut, men Laleh tar utfordringen på strak arm. Laleh på konsert låter minst like bra som Laleh på plate. Når hun avslutningsvis innfrir publikums forventninger og fremfører låta "Snö", klarer hun på mystisk vis å gjenskape den magiske atmosfæren som preger innspillingen av låta på plata. Originalt gjøres denne låta med fullt strykeorkester og kor, men konsertversjonen på Parkteateret utføres med en slik styrke at fraværet av disse elementene blir helt ubetydelig.

Før hun sender sitt publikum ut i natten, drar hun nok en gang stemningen opp med låta vi alle ventet på å høre: Big City Love. En perfekt avslutning på en konsert som bare beviser at Laleh er en sjelden diamant i popmusikkens haug av gråstein. Hun er en artist med en genuin kjærlighet for musikk, noe som er og blir et faktum som rett og slett ikke lar seg skjule. Selv uttrykte hun det passende ved å stanse opp midt i en låt med et stort smil til publikum etterfulgt av beskjeden: "Jäg elskar musik!"

Ameldelsen ble opprinnelig skrevet 06.02.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3. Alle fotografier av Thea Sofie Melberg.

Upolert indie-sjarm

2009-03-03T19:36:00.003+01:00

Forrige uke gjorde jeg en anmeldelse av det amerikanske indierock-bandet The pains of being pure at heart, og denne uka har jeg fortsatt med å utfordre min egen musikksmak. I utgangspunktet så er jeg ikke så veldig fan av musikk som kombinerer ordene indie og rock, men nå har jeg altså valgt å gi indierocken noen flere rettferdige sjanser før jeg dømmer sjangeren nord og ned. Denne uka har jeg valgt å ta for meg nok et amerikansk indieband. De kaller seg Whispertown 2000, og aktuelle nå med sitt andre album "Swim".

Bandet består av to jenter og to gutter fra Los Angeles, og i forbindelse med innspillingen av denne andreplata, ble bandet signert på selskapet til bluegrass og americana-artisten Gillian welch. Elementer av country og folk er da også så absolutt tydelig tilstedeværende i musikken, og kanskje er det bare meg og mitt problem med merkelapper, men allerede etter en første rask gjennomlytting av denne plata blir det ganske tydelig for meg at jeg bare må innse at indierock begrepet for min del for lengst har vokst seg langt utenfor rimelighetens grenser hva selve rockebegrepet angår. Joda, Whispertown 2000 er såvisst smårocka, men det er først og fremst sårt, knirkete, poppete, uryddig, tydelig countryinspirert og melodiøst.

I spissen for bandet står vokalist og låtskriver Morgan Nagler. Med varierende hell bruker hun stemmen på de underligste måter, med PJ Harvey som nærmeste fornuftige referanse. Tidvis synger Morgan Nagler faktisk som en engel, med plenty av luft på stemmen, og tidvis låter hun egentlig som en skadeskudd katt som trygler om nåde. Hun høres ofte rett og slett ganske sliten ut. Litt sånn: "jeg-har-vært-oppe-hele-natta-og-stemmen-min-er-rusten-og-hes-men-synge-skal-jeg-enten-det-brister-eller-bærer".

Direkte vakkert er det ikke alltid, men det lyder allikevel oppriktig, og når alt kommer til alt mener jeg at stemmens ærlighet er mye viktigere enn dens vakkerhet.

Uavhengig av vokalistens stemmeprakt, eller mangel på en sådan, er "Swim" definitivt et album med en rekke gode låter. Jeg har faktisk funnet opptil flere favoritter her,
som for eksempel "103" og låta "No Dope" som i mine øyne fremstår som et godt eksempel på Morgan Naglers styrke som låtskriver. Og apropos Morgan Nagler: Nærheten hennes til musikken forekommer meg som såpass påfallende at jeg tidvis glemmer at hun faktisk er en del av et helt band, og ikke en soloartist. En styrke for Morgan Nagler, men muligens ikke så heldig for resten av bandet.

Til tross for et utdatert og kronglete bandnavn: Whispertown 2000 har med sin andreskive "Swim" gjort et solid forsøk på å sette navnet sitt på indieplakaten. Vokalist Morgan Nagler gjør sitt for å gi begrepet styggvakkert et musikalsk ansikt med sin upolerte kråkerøst, og resten av bandet henger med som best de kan med kassegitarer,fengende koringer og streit tromming i fire fire. Så for å oppsummere: Whispertown 2000s andrealbum "Swim" har: Morsomme låter, grei innpakning og en vokalist som kan kunsten å sjarmere gjennom å appelere til lytterens forkjærlighet for det upolerte.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet 27.02.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3.

Nostalgisk tilbakeblikk: KORN

2009-02-28T18:17:00.006+01:00

Jeg var 16 år. Magen full av sommerfugler, kvalm, men allikevel glad. Håret mitt var dramatisk farget svart. Ikke særlig vakkert, men en nødvendighet mente jeg. Jeg satt på bussen, nesten bakerst, Dr. Martins på føttene, mange tanker i hodet. Gikk av ved hotellet, kjøpte et blad som jeg stappet i veska, sminket øynene mine svarte og tenkte at verden er kjedelig.

På vei ned mot brygga traff jeg de andre. Kjente dem egentlig ikke, visste at de hadde båt, visste at kvelden var ung selv om klokka snart var halv ni, visste at de likte musikk jeg aldri hadde hørt om, visste at de kjente navnet mitt, men ikke så mye mer.

Det blåste småsurt da vi kravlet opp i båten. Jeg kjente meg noe utilpass, som om jeg var flue på veggen i et rom jeg ikke var invitert inn i. Den ene av dem var en innelukket type, men smilte skjevt til meg da han dro motoren i gang. Jeg smilte litt tilbake, tenkte på rommet mitt hjemme, tenkte på kveldsmat, tenkte på stua og sjokolade i en liten skål på bordet, tenkte på leggetid og lørdagsfrokost.

Jeg forsøkte å se båtvant ut. Lot vinden rufse til mitt nyfargede hår. Ønsket at jeg hadde tatt den varme jakken.

Det klirret da vi gikk i land, klirret mens vi fant oss en passende flekk på svaberget, klirret til lyden av en gettoblaster. Flere andre hadde funnet veien hit. De var ukjente, mange sortkledde, jenter med uvante hårfarger og ringer i nesene. Hardt sminkede øyne. Og jeg, verdensvant i mitt flagrende skjørt, like fremmed for dem som de var for meg, like mystisk, like mektig.

Jeg snakket ikke så mye. De andre lo og hylte, uvant tøffe, uvant bestemte. Jeg så dem som en masse, et grovt flyt av farger, hender, klemmer, metall og bastante tanker. Jeg lot meg rive med.

Soundtracket til mitt liv denne sommeren kom i form av KORN og singelen "Freak on a leash". 1999. Jeg var seksten år. Nyfarget hår, drømmer uten hemninger. En verden for mine føtter.

KORN - "Freak on a leash"

Rever på festival

2009-02-27T13:33:00.003+01:00

O' lykke! I dag meldes det at Fleet Foxes er booket til Hovefestivalen. Men hva jubler jeg egentlig for, jeg som når alt kommer til alt knapt har vært på et eneste arrangement som kan kalles festival, og som langt mindre kan skryte på meg å ha overvært bandets magiske opptreden på Øya-festivalen i fjor? Jeg som ikke en gang liker indie-begrepet og som oppdaget Tiger Mountain Peasant Song gjennom en coverversjon utført av to svenske tenåringsjenter som opererer under bandnavnet First Aid Kit?

Jo, jeg jubler fordi jeg tror fullt og helt at Fleet Foxes "har en poetisk nerve som burde være som skapt for skogen og havet rundt Hoveleiren". Også jubler jeg litt fordi jeg øyner et håp om at sommeren tjuenullni muligens kan bli sommeren da jeg omsider bryter ut av onskapens sirkel av festivalløse somre, pakker telt og gummistøvler, setter meg på en buss til sørlandet, og ønskes velkommen til festival av sol og saltvann. Jeg hører allerede lyden av "Quiet Houses".

Akkurat nå føler jeg at 23. juni ikke kan komme fort nok. Hvor er fast forward-knappen når man trenger den?

Allting kan gå i tu

2009-02-19T23:45:00.004+01:00

Etter By:Larm suksessen i fjor har det stort sett gått en vei for Ida Maria: oppover. Til tross for betennelse i diverse kjertler, sykemeldinger og avlyste konserter har hun blitt en aldri så liten yngling blant amerikansk presse som elsker hennes "fantastiske, maskuline og eksotiske stemme". Også britene har fått sin dose "Oh My God" av Ida Maria, og kort sagt har det vært et begivenhetsrikt år for både publikum og artist.

Enhver må jo skjønne at ting har foregått i svimlende tempo det siste året for en hes rockedame fra Nesna, og det trenger vel strengt tatt ikke bli så mye oppstuss bare fordi man i en slik situasjon går litt i surr og uheldigvis pælmer den innrammede gullplaten i gulvet under en hyggelig overrekkelsessermoni iscenesatt av plateselskapet Universal. Slikt skjer sikkert selv den beste.

Jeg tolker det hele som et tydelig tegn på at Ida Maria ikke har tenkt til å gi seg med 20.000 solgte album.

Hjerte, smerte

2009-02-19T20:07:00.003+01:00

Det er ikke bare bare å være indie-rocker nå om dagen. Som om det ikke er slitsomt nok å stadig bli sammenlignet med det sjangersettende Dublin-bandet My Bloody Valentine, må indierockerne i tillegg tåle pepper fra stemmer i bransjen som hevder at ingenting lengere er indie med indie rocken, og at merkelappen alternativ rock er en klisje som kun hører hjemme på museum. Det amerikanske indierockbandet The Pains of being pure at heart har den siste tida vært hett skrivestoff i diverse toneangivende musikkblogger på nett. Kan The pains of being pure at heart være den første flotte debuten i 2009?, spør man seg. Med sin selvtitulerte albumdebut kan vi i ale fall med sikkerhet slå fast at New York rockerne har gjort et solid forsøk som det er vel verdt å merke seg.

Rent umiddelbart er det lite som overrasker ved låtene på plata. Lydbildet er stort sett som forventet: utpreget bruk av reverb, energiske fuzz-gitarer og plekter-bass. Det skinner ganske tydelig i gjennom at bandet ikke akkurat går inn for å finne opp kruttet på nytt. Når det gjelder låtmaterialet på albumet står det melodiske i sterkt fokus. Mange av låtene har et unektelig catchy preg, men etter godt og vel 10 låter med mer eller mindre full pinne, hadde det gjort seg med en ballade eller to for å bryte opp litt. Omtrentlig halvveis ut i albumet kommer låta "Stay alive", som egentlig er det nærmeste man kommer en roligere låt på hele plata.

Det blir egentlig litt for dumt å kritisere et rockeband for å skrive typiske rockelåter, men jeg kan ikke hjelpe for å ta meg i å ønske meg noen flere overraskelser underveis når jeg hører på The pain of being pure at heart. Det føles på mange måter som om jeg har hørt dette før, og da snakker jeg ikke om den evige sammenligningen med My Bloody Valentine. Både låtoppbygning og arrangementer forkommer meg som relativt forutsigbare, og når det kommer til det vokalmessige er det heller ikke så mye å hente. Variasjonene her begrenser seg stort sett til den typiske oktav-intervallede jente-og-gutt koringen, avløst av irriterende gitarsoloer som knapt nok kvalifiserer til betegnelsen solo.

Men for all del, bare sorg er det så absolutt ikke. Låta "Come Saturday" er en riktig så fengende låt, som rett og slett får meg til å glede meg til helga. Og på mange måter tror jeg det er nettopp det som er tanken bak musikken til The pain of being pure at heart. Hvor emo bandnavnet enn måtte høres ut, vil jeg påstå at dette er intet mindre enn rock som potensielt kan få lytteren i godt humør.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet 19.02.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3.

Simpsons går HD

2009-02-18T14:19:00.002+01:00

Som vår alles David Letterman har for vane å påpeke: det er ikke den ting som får gå urørt i disse digitale dager. Selv ikke Simpsons som har humpet seg gjennom hele 19 år med den samme introen, får ligge uforstyrret når HD-spøkelset feier over tv-kanalene. Seriens nye HD-intro hadde nemlig premiere i USA forrige søndag, og avslørte en åpningssekvens som utvilsomt er svært lik den vi kjenner fra de siste 19 år, men med en del små ekstra finurligheter her og der.

Den nye HD-introen inkluderer blant annet en treøyd kråke, Jimbo and Kearny som sager hodet av statuen av Jebediah Springfield, Maggie som hytter med neven mot den sinte babyen Gerald, og Grandpa Simpson sovende i bilen til Marge. Skarpe øyne vil dessuten få med seg at familien endelig har kastet sin merkelige lilla boks av en tv, og gått over til flatskjerm.

Det var på tide. Enjoy!

Mens jeg tviholder på nerdetgenet

2009-02-16T13:26:00.005+01:00

Hvor pussig jeg nå enn syns det til tider føles å kalle meg selv for en kvinne, så er det nå faktisk det jeg er. Og som om ikke det er nok å skulle styre med dette uhåndterlige kvinnebegrepet og min identitet knyttet til dette, har jeg nylig fått enda et identitetsbeskrivende begrep å forholde meg til: Jeg er nå offisielt en anmelder.

I forrige uke gikk journalist og forfatter Marta Breen ut mot mannlige musikkanmelderes kritikker av kvinnelige artister, og hevdet at kvinner mottar ufortjent mye pepper for å synge om seg selv og utlevere sitt følelsesliv gjennom ærlige tekster. Hun peker på at en årsak til denne tendensen kan ligge i at flertallet av norske anmeldere og musikkjournalister er menn mellom 30-60 år, som mer eller mindre sitter uten evne til å identifisere seg med kvinnelige artister. Marta Breen sparket særlig ut mot et par utvalgte mannlige anmeldere på Groove.no, som pussig nok er musikknettstedet hvor jeg nylig selv har blitt en del av anmelderstaben.

Redaktør for Groove, Bjørn Hammershaug mener at det er uheldig at anmelderbransjen i hovedsak domineres av menn, og i forbindelse med debatten satt i gang av Marta Breens innlegg i Dagbladet gir han uttrykk for at det er ønskelig å få inn flere kvinnelige musikkritikere: - Vi har vært bevisste på å få inn mest mulig jenter, vi vil jo ikke bli oppfattet som noe gubbevelde. Men av et hundretalls skribenter de siste åtte årene, har bare en brøkdel vært jenter. Det er kanskje litt generaliserende å si det, men vi opplever ofte at jentene som kommer inn, går fort ut igjen. Jeg vet ikke hvorfor, sier han. - Kanskje de mangler et eller annet nerdegen, foreslår han.

Til tross for at jeg er kvinne, og nå også anmelder, håper jeg at nerdegenet mitt fortsatt er inntakt. Jeg vet at det finnes her inne et sted, og jeg vil kjempe med nebb og klør for å forhindre at det skal drukne og dø i et hav av kvinnelighet.
Det er nå offisielt: Jeg er kvinne, jeg er anmelder, og jeg tviholder på nerdegenet mitt.

Mine anmeldelser for Groove.no:
Debuterer midt på treet. Eks-punkeren Hovering Orville skifter beitemarker og debuterer i country-land.

Less is Moore. Amerikansk melankoliker med mye på hjertet debuterer hos legendariske Sub Pop.

Verdens vakreste mysterium - Kornsirkelsommer

2009-02-11T11:57:00.004+01:00

Ja, jeg vet det. Kornsirkler er gammelt nytt. Vi har allerede sett dem, beundret dem, forundret oss over dem, ledd av dem som tror det er noe mystisk ved dem, avslørt svindlerne bak dem og fått nok av dem. Men ikke alle føler det slik. Det finnes dem som vier hele sin fritid til det de kaller "verdens vakreste mysterium".

De siste 30 årene er det oppdaget mer enn 12 000 kornsirkler rundt omkring i hele verden. Hva er det som facinerer så mange ved disse sirklene? Hvem er disse menneskene som velger å bruke nesten all sin tid på dette fenomenet? Og hvordan stiller vitenskapen seg til kornsirklene?

I P2s radiodokumentar "Kornsirkelsommer" forsøker man å finne svar på disse spørsmålene, og mange fler. Ta deg tid. Lag en kopp te, sett deg til rette. Radiodokumentaren er en reise hvor du selv lager bildene.

Bli med til sør-England. Det er kornsirkelsommer.

La-la Laleh

2009-02-08T10:51:00.004+01:00

Hun har blitt omtalt som Sveriges hemningsløse multitalent. I 2005 satte hun rekord i antall Grammis-nominasjoner for en soloartist. Hun er skolert som trommeslager og saksofonist, og lar sin iranske bakgrunn få en sentral plass i musikken hun skriver. Fremfor alt er hun allikevel produsent. Det morsomme med å lage musikk er jo å ha full kontroll over detaljene, mener artisten. Hun heter Laleh, og er nå aktuell med sitt tredje album: "Me and Simon".

Laleh åpner albumet sterkt med to udiskutable hitlåter. Disse kan man like gjerne merke seg med det samme. Låta "Big City Love" har en litt mystisk aura, men er enkel å gripe som lytter. Her snakker vi om stort singalong-potensiale med et refreng som sitter som en kule i hodet etter at man har hørt låta et par ganger. Andrelåta "Simon says" er av samme kaliber, men noe mer ubekymret i formen. Dette er en låt man rett og slett blir i godt humør av. Arrangementene på disse to låtene er utført med klasse. Laleh unngår elegant å falle i den forutsigbare popfella ved å tilføre låtene uventede momenter i form av for eksempel små brudd i låtoppbygnigen og variasjon i stemmebruk.

Å sette en merkelapp på musikken til Laleh er en strevsom oppgave. Betegnelser som folk, reggae, og indie er ikke helt feil, men allikevel ikke helt dekkende heller. Me and simon er popmusikk med en twist, uforutsigbar i sin natur i alt fra oppbygning og instrumentasjon, til stemmebruk og språk. Uttrykket er mykt, og det går i både engelsk, svensk og persisk. Lydbildet er mildt sagt rikt: fra gjenkjennelige gitarriff på den Police-aktige låta "Nation" til bruk av en cembaloetterligning på den sjørøverlignende sjantilåta "Go go".

Det bør vel kanskje nevnes at ikke alle låtene på albumet er like sterke. Med 13 låter på plakaten blir plata i overkant lang, spesielt når Laleh har en lei tendens til å gjenta enkelte musikalske tema og riff akkurat to ganger for mye. Jeg mener at det er en hårfin balanse mellom å holde tilbake for mye på de fantastiske linjene i låta som gjør at folk bare er nødt til å høre den gang på gang, og det å fore lytteren med teskje. Enkelt sagt blir det litt lange låter, litt mange låter og litt for mye gjentagelser. Tidvis leverer hun imidlertid låter som står til gull og vel så det. Låta "Snø", dom også var en del av soundtracket til den svenske filmen "Arn", viser Lelehs evne til å skrive storslagne låter av episk format.

Laleh er utvilsomt en liten perle fra våre svenske naboer. Hun har en herlig stemme, varm og innbydende som melk med honning på en kald vinterdag. Dessuten liker jeg godt å la meg imponere av en dame som virkelig vet hva hun holder på med når det gjelder produksjon. At hun også trakterer både trommer, saksofon og flere andre instrumenter med stil, er heller ikke å forakte. Det er rett og slett ikke annet å gjøre enn å lene seg tilbake og fryde seg over et velkomponert album.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet 06.02.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3.

Kjønnsstereotype roboter

2009-02-05T14:18:00.004+01:00

TV2s nye programkonsept "Da damene dro", latteliggjør menn og er med på å bygge opp under forestillinger om kjønn som hører hjemme i det forrige århundre, mener kjønnsforskerene Jørgen Lorentzen og Wencke Mühleisen. Dermed er hylekoret i gang, og engasjementet lar ikke vente på seg. Enkelte tv-seere klør seg i hodet og spør seg om hvilken planet disse mennene i serien har ramlet ned fra som ikke en gang kan sette over en kjele med poteter, mens andre syns synd på Husøys hankjønn som må leve med kontrollsyke kvinner som knapt nok har latt ektefeller og samboere slippe til på kjøkkenet og ved stellebordet de siste ti-femten åra.

Skal man dømme etter forholdene på Husøy og de påfølgende reaksjonene i media, befinner det norske folk seg milevis unna det feministiske håpet om å en gang bli vurdert som enkeltmenneske på bakgrunn av individ fremfor kjønn. Stereotyper er god underholdning, og fremstillingen av Husøys kvinner og menn gjør sitt for å fyre opp under vårt kollektive behov for å more oss over det opplagte: far kan ikke stryke skjorter eller skifte bleier, og mor kan i alle fall ikke sendes ut på sjøen for å gjøre fars jobb, så hun plasseres i en solstol i varmere strøk hvor hun kan drikke mimosa mens hun bearbeider sitt eget kontrollbehov.

I slike øyeblikk, når selv den mest ihuga feministen bli sittende utspilt på sidelinja og kjenner likestillingsdrømmen glippe ut av hendene som en glatt manet en varm sommerdag, er det kanskje like greit å felle et par modige tårer over melken som er spilt, brette opp ermene og ta fatt på arbeidet på nytt. For det finnes håp, generaliserende reality-serier til tross, hvis vi løfter blikket og skuer mot fremtiden.

Ingvil Hellstrand er midt i arbeidet med sin doktorgrad på temaet kjønn i science fiction. Hun har blant annet tatt for seg kjønnsrollene i science-fiction serien Battlestar Galactica, og påpeker at media har stor makt i sin fremstilling av kvinnelighet og mannlighet. - Noe jeg synes er fascinerende med Battlestar Galactica er fremstillingen av menneskene i serien. De fremstilles som individer, og ikke som typiske kvinner eller menn. Menneskene representerer den evige feministiske drømmen om å bli sett som menneske og individ først, og ikke kjønn, sier hun.

Robotene i serien, eller cylonene som de kalles, er derimot kjønnsstereotype, mener Hellstrand. Utseendemessig ser de ut som mennesker med hud og hår på alle måter, men i sitt forsøk på å perfeksjonere sin etterligning av menneskene, overdriver de sine roller, og spesielt kvinnene tipper over til å fremstå som roboter i drag. Ved å rette seg etter stereotypiske kjønnsrollemønstre blir det lettere for cylonene å føle at de kommer nærmere drømmen om å fremstå som virkelige mennesker. - For at cylonene skal være kvinner, må de være stereotype kvinner. De fremstilles som tradisjonelle kvinner, ikke senmoderne. Den eneste karakteren en ser gjøre husarbeid i serien er den gravide cylonen som holdes til fange på Galactica påpeker Hellstrand.

Så hvis du er en av dem som velger å slå av skjermen når TV2 forsøker å underholde ved å spille på utdaterte kjønnsroller, finnes altså redningen i fiksjonen, hvor menneskene er frie og likestilte individer og kjønnsstereotypene er forbeholdt roboter uten sjel. Fremstillingen av virkelighetens Husøy setter utvilsomt søkelys på at det i 2009 fortsatt ikke kan tas som en selvfølge at menn og kvinner utfører de samme oppgavene, og bidrar på den måten til å rettferdiggjøre latteliggjøringen av mannen i det han entrer kvinnens domene. Jeg er sikker på at Husøys menn kommer til å gjøre en utmerket jobb.

Tro det eller ei, jeg har selv sett menn både bake sukkerbrød og sortere ut hvitvasken.

Ingvild Hellstrand legger forøvrig frem sitt foredrag «Normative Body Identitity in Science Fiction» på konferansen Feminist Research Methods som arrangeres i Stockholm i disse dager.

Mikkel Rev rasker over isen

2009-02-02T20:42:00.002+01:00

Revejakta er over.
Først et halvt år etter at folk flest lot seg lokke til kinosalene for å se filmatiseringen av Ingvar Ambjørnsens skildring av det sene 70-tallets håpefulle hippie-idealister, har jeg selv fått somlet meg til å la blomster og batikk utfolde seg på skjermen i min egen stue.

Det var med en ikke ubetydelig mengde uvilje jeg gikk ut fra min lokale utleieforhandler med "Den siste revejakta" i hendene, men etter en lang lørdag på jobb i underbemanningens navn og med minimalt med søvn på øyet etter en canadisk-walisisk vennefest kvelden før, trakk reven det lengste strået i sterk konkurranse med landsløse gamle menn. Uviljen jeg følte på da jeg tasset hjemover i snøslapset stammet i hovedsak fra en mild avsmak på velbrukte norske skuespillere, i kombinasjon med minimal begeistring for filmens tøvete trailer som herjet på de kommersielle tv-kanalene da reven ble sluppet på kino sent i august i fjor.

Godt og vel tjue minutter og elleve smågodtbiter ut i filmen forstod jeg at jeg hadde gått i den klassiske fella med å skue hunden på hårene. Den famøse vannseng-scenen som hadde fått meg til å riste oppgitt på hodet i irritasjon da jeg så filmtraileren, viste seg forbausende nok å være langt fra representativ for filmen som helhet. Jeg lo (humret). Jeg gråt (småsukket). Jeg gjemte ansiktet i hendene og nektet å se da en vestkledd mann ved navn Glenn fikk smake sin egen medisin på det mest brutale vis. Jeg så til og med på ekstramatriellet i form av bloopers og en alternativ slutt som strengt tatt verken var en slutt eller et alternativ, uten at filmopplevelsen ble forsuret av den grunn.

Note to self: Husk å aldri skue hunden på hårene. Selv en skabbete hund kan være hyggelig selskap.

Pophistorisk bauta

2009-01-30T18:11:00.004+01:00

Kan musikk være vakker og vond på samme tid? Kan musikk være storslagen, men samtidig nær og dempet? Kan musikk berøre et menneske på et grunnleggende plan, som overskrider alt som innvolverer hans eller hennes musikalske preferanser?

Jeg svarer uten tvil ja, ja og ja.

Jeg har hørt denne musikken. Plata heter "The Crying Light", og jeg snakker selvfølgelig om Antony and the Johnsons.

Antony and the Johnsons er i første rekke hva jeg vil kalle et musikalsk ensemble, mye mer enn de er et band. Vokalist Antony Hegarty fungerer som gruppas ansikt og stemme utad, utypisk i sin måte å identifisere seg som individ på, en transkjønnet personlighet med et vokalmessig særpreg som plasserer han et sted midt på i vår tradisjonelle oppfatning av mannlig og kvinnelig stemme.

Selv om mange av låtene på "The Crying Light" kan tolkes som et uttrykk for Antonys personlige erkjennelse av at han som kjønnsuidentifiserbart individ er en like selvfølgelig del av vår verden og vårt samfunn som hvem som helst andre, ser jeg det også som et album som på mange måter henvender seg til publikum med et universelt budskap: Det handler om å innse at vi er en del av en sårbar natur, og at vi bør ta våre felles bekymringer for forandringer i miljøet på alvor. Låta "Another World" er et tankevekkende eksempel på hvordan tvetydigheten i musikken til Antony and the Johnsons tar albumet med opp på et nivå hvor de nærmest regjerer i ensom majestet. "Another world" er dessuten en sjelfull hyllest til en skadet jord, et varsomt uttrykk for sorg over menneskenes hensynsløse overforbruk av naturen.

"The Crying Light" er uten tvil en betydelig bauta i popmusikk-historien. Det er sjelden å komme over et album med så mye sjel, ærlighet og udiskutabel integritet. Dette er kontemplativ popmusikk, dynamisk og nyansert, med en interessant harmonisk og rytmisk uforutsigbarhet og et påfallende presist samspill mellom vokalist Antony og resten av ensemblet.

Da Antony Hegarty før selve utgivelsen av plata ble bedt om å beskrive hva lytterne hadde i vente, sa han at han så på den musikalske utformingen av "The Crying Light" som en slags grønn hage omgitt av høye trær, som strekker seg over hagen og skaper et intimt, musikalsk rom. Innerst i denne grønne hagen, finner vi essensen i musikken: teksten, vokalen, og de umiddelbare omringende musikalske elementene. De høye trærne som står rundt, illustrerer elementene som rammer inn intimiteten i musikken, i form av diskre strykearrangementer. Jeg kunne ikke vært mer enig i denne treffende beskrivelsen av albumet, som dessuten nok en gang understreker hvordan plata fremstår som et utrolig sterkt musikalsk vitnesbyrd om menneskenes udiskutable tilhørighet til naturen, dens sjel og dens sårbarhet.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet 30.01.09 for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3.

Gjenforelling: Star Wars

2009-01-27T12:26:00.004+01:00

Da jeg gikk på barneskolen en gang på 90-tallet, hadde vi en sjelden gang en utrolig artig og nyttig norskfaglig øvelse som het "gjenfortelling". Den dag i dag er jeg fortsatt noe usikker på hva intensjonen med denne svært så intellektuelt krevende oppgaven var, men jeg mistenker at det hadde noe å gjøre med evne til konsentrasjon og multitasking. Uansett hva formålet var, opplevdes det omtrent som å bli kastet ut i et minefelt av setninger og ord som i umenneskelig tempo ble slynget ut fra lærerens munn, mens klassen satt som en saueflokk med skrapesyke og klorte ned handlingen i fortellingen som best det gikk, med varierende resultat.

Jeg satt forerst ved vinduet med nykvesset blyant og skjerpede sanser, klar for å briljere med min hukommelse såvel som min hurtige håndskrift, og da frøken som vi kalte henne, i forrykende tempo satte i gang ordkverna, ble jeg til en gjenfortellings-maskin som nærmest som i en visjon så for meg hvordan "ei tørst kråke var på leting etter vann en varm sommerdag", og jeg beskrev hendelsen slik frøken la den frem, detalj for detalj.

Nå kan det diskuteres hvor viktige detaljene i historien egentlig er når alt kommer til alt. Det viktigste er tross alt å få med seg essensen i historien, og alle som har sett en eller flere Star Wars-filmer, helvis eller delvis, forstår sikkert godt hva jeg mener. Det gjør egentlig ikke så mye om du måtte på do akkurat når Leia ikles gullbikini for å se smashing ut for Jabba the Hut. Man skjønner på en måte greia uansett. In a galaxy far far away og så videre.

Heldigvis slipper jeg å foreta en gjenfortelling av Star Wars-plottet for å mimre tilbake til barneskolens glade norsktimer. Det er nemlig flere enn meg som er en kløpper på gjenfortelling.

It's all in the details. Enjoy!

Førstehjelp fra søta indie-bror

2009-01-25T20:36:00.007+01:00

I forrige uke rullet indie-debatten over sidene i norske tabloider, og reduserte den gjennomsnittlige musikkelsker fra å være en lykkelig forbruker,upåvirket av paradokset i indie-rockens udiskutable salgbarhet, til å bli et ufrivillig offer for en høytsvevende diskusjon om parallellene mellom indie-musikk, hvite og glossy Apple-fristelser, middelklasseskam og marxistiske kulturteorier.

Mens parkas-kledde studenter virrer rundt på Blindern med Fleet Foxes på øret og politikk i tankene, står Kjetil Rolness og klør seg i hodet i en Apple-butikk på Aker Brygge, svimmel og med såret forfengelighet grunnet det rikholdige utvalget av ukjente "lo-fi-skrangleband" i forretningens trendy iTunes-bibliotek. Turbonegers Thomas Seltzer ser ingen grunn til å trå like varsomt i debatten som Rolsness, og hopper dermed glatt over alle omveier som involverer hvit elektronikk og avdøde marxister, og anklager like greit en indie-elskende forlagsredaktør for å "sutte på maktas kuk".

Sjelden har det vært så underholdende å lese tabloidaviser.

Våre svenske brødre og søstre derimot, er travelt opptatt av å drive indie-maskineriet videre. Det er jo tross alt ingen grunn til å ligge på latsiden selv om enkelte nordmenn heller velger å bruke tida på å slenge med leppa i en interessant, men uviktig debatt. De svenske søstrene Johanna og Klara Söderberg på 17 og 15 år er selverklærte "gamle sjeler", sin unge alder til tross, og har nylig debutert med sin første utgivelse under bandnavnet First Aid Kit. Etter stor ståhei og stormende jubel i forbindelse med jentenes publisering av låter på Youtube og Myspace, og ikke minst en mye omtalt coverversjon av den elskverdige Fleet Foxes-låten “Tiger Mountain Peasant Song”, ble duoen signert på Wichita Recordings. Med et selskap i ryggen som oser av indie-kredibilitet og med en raus dose ufabrikert, genuin tenåringsnaivitet presenteres jentenes debut-EP, "Drunken Trees", som selve symbolet på den svenske indie-drømmen.

Og til dere som venter på at middelklassen skal gi opp indie-hetsingen for dermed å gi plass til et "opprør fra midten": Den svenske indie-drømmen alias First Aid Kit er omtrent like politisk farlig som krone-is på 17.mai. Man kan generalisere i det uendelige over indierockernes smale bukser,ullgensere, nerdebriller og uflidde hår, men uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det har jeg vanskelig for å se for meg at indie-rocken ville
stått i fronten for en kulturpolitisk revolusjon hadde det ikke vært for iherdig motarbeidelse fra en indie-kritisk middelklasse med Thomas Seltzer og Ole-Martin Ihle i bresjen.

Jeg skjønner at vintermånedene kan bli lange og kalde her på berget, og noe må man jo tross alt engasjere seg i for å holde humør og fingervarme ved like mens man venter på at Øyefestivalen skal gjøre Oslo om til et solrikt indie-eldorado for bleikfiser i svarte skinny-jeans. Og for all del, for å korte ned ventetiden må Bendik Wold gjerne gå i korstog for indie-rockens selvfølgelige posisjon som en viktig politisk ytringsform, men det betyr på ingen måte at det er en befestet sannhet at norsk kulturliv lider under en skandaløs politisk krise hvor indie-rockens revolusjon holdes tilbake i kontrollerte former av en muggen middelklasse som forakter sitt eget opphav.

Det kommer ingen revolusjon. La meg bare få nyte musikken min i fred.

Reisebrev fra Atlantis

2009-01-21T18:11:00.007+01:00

Trodde du at Atlantis bare er en myte? Tro om igjen, Atlantis finnes. Jeg har selv vært der, i forrige uke, og det anbefales på det sterkeste dersom du er smålei av ferie til Apollos Blue Village, Bamseklubb og solbrente nordmenn på Viking-bar under Mallorcas nattehimmel.

Selve reisen til Atlantis var utvilsomt trivelig. Jeg slapp å irritere meg over dårlig beinplass på flyet og skrikerunger som sparker i seteryggen, og servicen var dessuten upåklagelig. Forfriskninger av ymse slag var alltid innen rekkevidde: frisk frukt, rent vann og et mindre måltid eller to dersom jeg skulle ønske det. Jeg fikk nyte reisen til øyriket uforstyrret uavhengig av terrenget vi la bak oss, men dersom det dukket opp noe spennende underveis som krevde min oppmerksomhet fikk jeg straks beskjed av vennlige serviceansatte, og kunne more meg over utsikten gjennom fartøyets vinduer.

Atlantis er ulikt alt annet du har sett før. Klesdraktene er fargerike, arkitekturen er fantastisk vakker, naturen er rik på dyreliv og utrolige vekster og blomster i alle mulige farger. Folket er vennlige, dog enkelte skeptiske til langveisfarende og vår påtagende uvitenhet. Som reisende utenfor en gruppe bør du være klar over at du absolutt vil vekke oppmerksomhet blant lokalbefolkningen, derfor anbefales det å oppleve området med ledsager. Tildeling av eventuell ledsager bli tatt hånd om i det du bestemmer deg for å gjennomføre reisen, uten ekstra kostnad i pris.

Som jeg fikk erfare, vil ledsageren guide deg gjennom Atlantis brokete historie, og hvis sammenhengen mellom begivenhetene til tider virker noe diffus og forvirrende, må du ikke fortvile. Reisen er utvilsomt trygg, jeg følte aldri at jeg var i virkelig fare selv om spenningen ved en ukjent sivilisasjon til tider fikk hjertet mitt til å banke i overkant fort.

Praktiske spørsmål, som veksling av valuta, kost og losji, og transport til og fra utflukter på
reisemålet, vil bli håndtert av din ledsager på tilfredsstillende vis. Du bør allikevel gjøres oppmerksom på at provisoriske løsninger kan forekomme, som en natt eller to under åpen himmel og lunsj i form av selvforsyning fra Atlantis' naturlige fruktfat.

Reisearrangøren har satt opp et tett program i form av en rekke spennende utflukter, og jeg vil anbefale å la ledsager velge hvilke utflukter dere skal ta for dere, for best mulig flyt i ferien. Atlantis er et stort område, og det vil være umulig å få med seg alt. Synd, men sant.
Som høydepunkter på reisen kan jeg nevne flåtetur nedover hovedelven, overlevelsescamp i jungelen, bading og lunsj på Solsiden, klapping av dverghester og overnatting under åpen himmel sammen med centaurene. Sistnevnte gav meg forresten litt blandede følelser siden
centaurene ikke er offisielle innbyggere av Atlantis, og det ble en del heving av øyebryn og denslags fra by-befolkningen, men ikke verre enn at jeg absolutt vil anbefale denne utflukten hvis du får muligheten til det.

Varigheten av reisen er fastlagt, og ligger på i overkant av 4 måneder i følge Atlantis-tid. Syns du dette høres vel lenge ut for en vinterferie i varmere strøk skal du imidlertid ikke bekymre deg. I følge Oslo-tid brukte jeg om lag fem dager på reisen, og da fartet jeg rundt uten å stresse, noe jeg mener er helt ideelt for en avkoblingsferie nå i vintermørket. Returen vil skje via Egypt, og et valgfritt antall netter i Luxor er dermed inkludert i prisen.

Lykke til, og god tur.
Reisen starter her.

Ekstrem oppussing

2009-01-20T10:39:00.002+01:00

Nå har jeg snart har blogget i et halvt år, og en av de oppdagelsene jeg har gjort så langt, er at folk flest er usedvanlig høflige, selv på nett. Jeg har fått lite gufne kommentarer, bare enkelte sjarmerende bekymringsmeldinger da jeg i eksamensperioden før jul lot blogg være blogg og konsentrerte meg om Pavlov og Piaget. Dessuten har jeg mottatt forbausende lite tilbakemeldinger på bloggens minimalistiske snøhvite design, som strengt tatt ikke akkurat skriker etter oppmerksomhet.

I anledning nesten-et-halvt-år-som-blogger, har jeg derfor bestemt meg for å ta saken i egne hender og innføre et par forandringer, om ikke for dere, så for meg selv.

Resultatet er ny layout, en beskjeden mengde farger, ny og større pappeske-header, rød og fin footer med hendige linker og viktige beskjeder, og ikke minst et par nye spalter til glede for gamle og nye lesere. I tillegg til de vanlige innleggene, vil jeg for eksempel introdusere en liten spalte som heter "Kort og godt fra media", som ikke har noen annen funksjon enn å videreformidle viktige og uviktige hendelser fra vårt popkulturelle univers i kortversjon.

"Ukas video" er en relativt selvforklarende sak. Hver uke vil jeg presentere en ny video som jeg mener det er verdt å se. Jeg tenker også å sette i gang med en slags følgetong med navn "Nostalgisk tilbakeblikk" som antagelig kommer til å bli akkurat som det høres ut; nostalgiske tilbakeblikk på det ene og det andre. Disse vil komme som vanlige innlegg.

You'll be back!

Reprise: Rød Russer

2009-01-18T19:14:00.006+01:00

For omtrentlig fire måneder siden omtalte jeg min forelskelse i min nyoppdagede musikalske røde russer, som slett ikke er russisk, men spansk. Nå mener jeg at tiden er moden for en mer inngående beskrivelse av hennes første album "I love your glasses".

Den spanske artisten Russian Red er utvilsomt noe for seg selv. Da jeg tilfeldigvis stiftet bekjentskap med debutalbumet hennes "I love your glasses", som forresten er en utrolig fin og pussig tittel, ble jeg først veldig usikker på om albumet bare er et slags halvhjertet forsøk på søt indie-folk, eller om det rett og slett er en fantastisk og genial plate som fortjener mye mer oppmerksomhet enn den så langt har fått.

"I love your glasses" er utgitt på det spanske indie-selskapet Eureka, som visstnok representerer Spanias nye generasjon av indie-labels med sterkt fokus på kvalitetsmusikk i krysningspunktet mellom pop, rock, folk, dance, og psychedelic musikk. Og det er nettopp i dette landskapet Russian Red befinner seg. Sounden hennes er nyskapende og unik, og hun formidler budskapet sitt gjennom et lydbilde som kjennetegnes ved bruk av ekstremt mye klang, men av en eller annen merkelig grunn funker klangbruken helt utmerket til Russian Reds litt snåle musikalske uttrykksform.

Når det gjelder instrumentasjon, er gitaren et tilbakevendene element på omtrentlig samtlige låter. Heldigvis er innpakningen av låtene ellers gjort på en befriende innovativ måte, det veksles mellom et nakent uttrykk med kun kassegitar og vokal,
og fullt ut arrangerte låter med band og enkelte innslag av både trekkspill og blåsere.

Russian Reds stemmebruk er et kapittel for seg. Hun har lagt til seg en litt naiv måte å synge på, men det er ingen tvil om at hun har full kontroll over stemmen, og måten hun veksler mellom bryst- og hodeklang på er rett og slet til å få gåsehud av. I tillegg har hun en mildt sagt pussig engelsk uttale, som gir en sterk personlig karakter til fremførelsen av tekstene. Den musikalske pakka Russian Red presenterer fremstår som litt rar og søt, men ektefølt og jordnær på alle måter, med masser av talent og en fantastisk teft for komponering av solide låter.

Etter å ha hørt gjennom albumet drøssevis av ganger er jeg imidlertid ikke i tvil lenger om russian reds potensiale som artist. Russian Red er det beste som har dukket opp på indie-pop scenen på lenge. Hun sitter inne med en unik formidlingsevne og en utrolig sterk tilstedeværelse i låtmaterialet. Lydbildemessig klarer hun dessuten det kunststykket det er å skape noe nytt og interessant til tross for at kassegitaren er representert på de fleste låtene.

Det aner meg at Russian Red er en artist vi kommer til å høre mye mer fra i årene som kommer, og forhåpentligvis vil musikken hennes bli tilgjengelig i fysisk format etterhvert også utenfor Spanias grenser. Dessuten tror jeg at Russian Red kan bli en stor hit på Europeiske festivaler, kanskje ikke denne sommeren, men muligens neste, så bare følg med.

Anmeldelsen ble opprinnelig skrevet for Kanal Klang, RadiOrakel fm 99,3. 16.01.09

Klassekampen: FAIL

2009-01-16T15:54:00.005+01:00

Jeg har tidligere omtalt FAIL Blog som den selvfølgelige redningen hvis smilet sitter langt inne. Nå og da dukker det også opp FAILs her fra vårt eget lille Norge, som dette velkjente eksempelet fra en norsk dagligvarehylle viser. Pussige språklige sammentreff finner man imidlertid ikke bare på Rema1000: Dagbladet melder i dag at Klassekampen på torsdag hadde en noe underlig kobling mellom bilde og tekst.

"En desktabbe" kaller Klassekampen det, men personlig tror jeg at det bare er ett ord som er dekkende her: FAIL.

Om lesestoff og brudd på prinsipper

2009-01-14T11:31:00.007+01:00

Et nytt semester er i gang, og siden litteraturlisten på MEVIT2110 viste seg å være temmelig tynn inntil videre, og det slites med å få tillatelse til å trykke de ønskede artikler i det beryktede kompendiet som studentene uff'er og akk'er seg over hver bidige høst og vår, så jeg meg nødt til å spe på listen med lesestoff som ved første øyekast faller langt utenfor de temaer som skal dekkes på faget. Resultatet er en hyggelig liten bunke av det jeg vil kalle variert litteratur, en lett blanding av selvvalgt og bokgaver i form av Per Petterson ganger to som jeg ikke rakk å lese ut i julen, blant annet på grunn av en seig influensa som forresten gjør sitt for å forsure hverdagen for meg fortsatt.

En rask titt i bunken vil imidlertid avsløre et brudd på et av mine få prinsipper, som jeg ved nærmere ettertanke egentlig ikke vil kalle et prinsipp en gang, men mer et resultat av en iboende aversjon for historien om et eller flere drap og jakten på en gjerningsmann. Prinsipp eller ikke, jeg har i alle fall brutt det, og gått hen og frivillig kjøpt en krimbok. Jeg har tidligere beskrevet min store skrekk for å ende opp med svensk krim som eneste følgesvenn i romjulen, og til tross for at jeg faktisk
har gjort sporadiske forsøk på å virkelig like krim, som for meg fremstår som selve definisjonen på skjønnlitteraturens populærkulturelle ansikt, har jeg fortsatt til gode å bli betatt av denne godt likte sjangeren.

Nå lurer jeg alikvel på om det er håp for selv den mest fortapte tviler, og legger dermed alt min tillit i hendene på Gert Nygårdshaug og hans beretninger om krimhelten Fredric Drum i "Alle orkaners mor". Riktignok hopper jeg rett på bok 9 i serien, av den enkle grunn at jeg gjorde et røverkjøp ved å gå for denne til den nette sum av 29 kroner, men slik jeg ser det burde verken nummer i rekken eller pris ha innvirkning på bokas kvalitet. Jeg har i alle fall vært tilbøyelig til å falle hardt for Gert Nygårdshaugs verker tidligere, og øyner virkelig muligheten her for å tre inn i krimelskernes verden.

Rapport følger antagelig om et par uker, hvis lesingen lar seg gjennomføre.

Zombierelatert folkeopplysning

2009-01-12T20:39:00.010+01:00

Selv har jeg aldri tatt meg bryet med å finne en passende forklaring på min fasinasjon for de levende døde, sist sett i den norske nazizombie-splatteren "Død snø", men etter å ha brukt en hel ettermiddag på å vri meg i medlidende hulkegråt over filmens hjernedøde catchphrase "Ein zwei die", kom jeg heldigvis over en svært opplysende artikkel i Klassekampen som rev meg ut av nazizombie-marerittene som har plaget meg de siste nettene.

Det har lenge ant meg at zombie-filmer er mye mer enn blod og biting, og mine mistanker om at denne til tider banale sjangeren egentlig representerer et omhyggelig planlagt samfunnskritisk angrep på alt fra forbrukersamfunnet til gruppementalitet, ble utvilsomt styrket etter å ha lest artikkelen "Nytt liv av daude gror".

Klassekampens snedige måte å omtale zombiekulturen på anbefales som underholdende og informerende lesing for alle og enhver, enten du har planer om å gå på kino å høre nazizombiene grynte "Ein zwei die" eller ikke.

God lesing, eventuelt god tur!

Populærkulturell platedebut

2009-01-09T19:15:00.008+01:00

Til tross for mine spede forsøk på å promotere RadiOrakels aktivitet på fm99,3, mistenker jeg at de færreste av bloggens lesere faktisk er aktive lyttere av kanalen. Nå kunne jeg valgt å være skikkelig guffen, og bare sagt "synd for deg", men siden vi nå bare så vidt står i startgropen av et nytt år, og jeg ikke har lyst til å falle i unåde hos julenissen allerede i januar, velger jeg å bruke et helt blogginnlegg på å meddele det alle kunne fått med seg hvis de hadde hørt på Kanal Klang i dag: mitt budskap om at Amanda Palmer er en uvanlig artist som har gitt ut et album man bør merke seg.

Denne amerikanske artisten, som for mange er bedre kjent som den ene halvdelen av cabaret-punk duoen The Dresden Dolls, kom høsten 2008 ut med sitt solo-debutalbum "Who Killed Amanda Palmer", produsert av muliti-instrumentalist og komponist Ben Folds. For de som allerede kjenner til den ultradynamiske duoen The Dresden Dolls, kommer det neppe som noen overraskelse at Amanda Palmers debutalbum tar med seg lytteren inn i et fargerikt og majestetisk univers, et slags rocka burlesk show
med drøssevis av hentydninger til ulike populærkulturelle fenomener, med 90-tallets Twin Peaks som hovedtema for plata.

Selve tittelen på albumet "Who killed Amanda Palmer", viser nettopp til det som ble Twin Peaks fansen felles frase mens første sesong av serien rullet over tv-skjermene, nemlig "Who killed Laura Palmer?" Og Tv og film-referansene stopper ikke der, i låta "Leeds United" er budskapet "Who needs love when theres Law
& Order and who needs love when theres Southern Comfort", som henviser til 90-tallets politiserie "Law & Order" og krigstrilleren "Southern Comfort" fra 1981.

Sjangermessig befinner Amanda Palmer seg i et pianobasert grenseland mellom mørk pop og rock, men når man går dypere inn i sømmene på låtene, finner man klare stilistiske referanser til en rekke sjangere, som blues, punk, storband jazz, og ikke minst cabaret, som gjenspeiles i den teatralske stemningen som i stor grad er selve kjennetegnet på Amanda Palmers musikalske univers. Og tro ikke at dette universet slutter etter siste tone på albumet, neida, historien om Amanda Palmer lever videre der musikken slutter, blant annet i form av en bok som viser en bildeserie av artisten poserende som den drepte Amanda Palmer, med tilhørende kommentarer skrevet av fantasy og tegneserie-guruen Neil Gaiman.

Artistens bakgrunn fra drama og teater kommer dessuten tydelig frem i det stilistiske mangfoldet blant albumets låter, og viser seg i hennes evne til å ta på seg ulike musikalske roller, som for eksempel i låta "Whats the use of wondrin", som skiller seg ut fra de øvrige låtene med sitt uskyldige og klassiske tilsnitt.

Sentralt i flertallet av låtene på albumet står dramatikken i musikken. Denne dramatikken gjenspeiles i arrangementene, instrumentasjonen, tekster og ikke minst artistens vokalistiske uttrykk. Noen vanvittig stemmeprakt har Amanda Palmer på ingen måte, men der det skorter på stemmeomfang og teknikk tar hun igjen med innlevelse og kraft i bøtter og spann. Stemmen både brister og piper her og der, det er mildt sagt rufsete i kantene, men dette rustne og upolerte uttrykket kler musikken perfekt, og bidrar til å forsterke inntrykket av autentisk sårbarhet. Spesielt på balladene blir denne sårbarheten særlig synlig, som for eksempel på låta "Ampersand".

Til tross for at musikken fremstår som teatralsk og pompøs i ordenes mest positive betydning, er låtkonstruksjonene på albumet i hovedsak relativt enkle. "Who killed Amanda Palmer" er i all hovedsak 12 gode poplåter forkledd som en musikalsk svart komedie, et tragikomisk burlesk show, fremført av den sårbare og fiktivt drepte Amanda Palmer. Låta "Runs in the family" representerer et klart høydepunkt på plata, og oppsummerer essensen av albumet på treffende vis.

"Who killed Amanda Palmer" er absolutt en bemerkelsesverdig plate, som fortjener langt mer oppmerksomhet enn den så langt har fått. Et aldri så lite must for enhver singersongwriter, pop, rock, punk, cabaret-fan med respekt for seg selv.

Et hundeliv

2009-01-08T11:58:00.003+01:00

Som om ikke det er nok at MGPjr-låta «Oro jaska beana» mildt sagt noe overraskende ble kåret til "Årets låt" av 45 musikkritikere i Dagsavisen, ligger de unge musikerene i Black Sheeps også an til å vinne Spellemann i kategorien "Årets hits". For all del, all honnør til unge rockeband, men å påstå at denne banalt enkle rockelåta om en plagsom hund virkelig er det beste som har kommet ut av musikkåret 2008 er bare trist.

I kjølevannet av Black Sheeps-suksessen har imidlertid de unge musikerne i bandet fått oppleve at suksessen ikke bare er fryd og gammen. Dagbladet melder at bandet "følte at det var juks" at bare vokalist Agnete Johnsen fikk være med på innspillingen av låta da MGPjrs samleplate skulle spilles inn.

Juks? Sett bort i fra mine enkelte ivrige "Oro jaska beana"-utrop nå og da grunnet låtas unektelig fengende karakter, kan jeg neppe betegnes som fan av verken låta eller bandet som sådan, men at det kan føles som juks at ikke bandmedlemmene selv får lov til å være med på innspillingen som ligger an til å vinne både Spellemann og allerede har overbevist 45 musikkritikeres om at de fortjener tittelen "Årets låt", kan jeg med letthet si meg enig i.

Faktisk har jeg bestemt meg for å gjennomføre en aldri så liten "Oro jask beana"-boikott for å vise min støtte til det unge bandet. Til tross for at det er lite som får opp humøret mitt mer et entusiastisk "Oro jaska beana"-utrop en grå regnværsdag, har jeg bestemt meg for at fra og med i dag er det brutalt slutt på denne gleden. Det skal ikke synges på denne låta verken i dusjen eller på kjøkkenet før en ny versjon foreligger, hvor hele bandet er musikalsk involvert.

Om influensa og bøker i romjulen

2009-01-06T14:10:00.008+01:00

Jula er som kjent tida for harde pakker, og dette forslitte uttrykket som i barndommens glade dager var ensbetydende med innfrielse av ønskelistens kryss på både side 16 og 28 i Brios lekekatalog, er for oss voksne mennesker redusert til å være ensbetydende med en bok eller to fra Nordlies bestselgerliste, med byttelapp formet som et bokmerke som obligatorisk tilbehør i tilfelle Unni Lundells siste ikke skulle falle i smak.

Intet vondt sagt om bøker til jul, faktisk hadde jeg satt min lit til at årets bokgaver skulle få meg helskinnet gjennom høytiden. Halvveis ut i desember, etter en ubegrunnet tur innom flere av landets store bokhandlere, begynte jeg imidlertid å få bange anelser om at Stieg Larsson muligens ville finne sin vei til et juletre nær meg, og i god barndomsånd bestemte jeg meg for å legge frem et par beskjedne bokønsker i håp om å redde romjulen fra kvinner som hater menn og luftslott som sprenges.

Ønskelisten ble en suksess. Mitt lavmælte bokønske fant sin vei gjennom ukjente kanaler og manifesterte seg på selveste julekvelden i form av Tore Renbergs "Charlotte Isabel Hansen" pent pakket inn i rødt miljøpapir med til og fra lapp som beviste at her hadde hunden Lucky og hele kattegjengen vært i sving på det lokale kjøpesenteret i år i igjen. Hvordan disse dyrene jul etter jul får kjøpt gaver til hele familien, og hvordan de i det hele tatt har penger til å gjennomføre dette jule-stuntet er langt uten for min fatteevne, men denne gåten glemte jeg raskt i min iver etter å ta rede på hvordan Jarle Klepp klarer seg som ambisiøs litteraturstudent i Bergen.

Hadde det ikke vært for at jeg etter en julemiddag bestående av en kvart rosenkål og 20 gram kalkun så meg nødt til å slukke feberen med rause mengder med paracet, hadde jeg etter all sannsynlighet kastet meg over boka der og da, men dessverre var både influensaen og romjulen nesten over før jeg hadde krefter til å ta fatt på romanen som skulle lede meg gjennom julen og inn i det nye året med stø kurs.

Etter vel 350 sider med Jarle Klepp, et par damer, to-tre medstudenter av en akademisk rase jeg fortsatt har til gode å møte personlig, en bekymret mor og ikke minst en lysthåret ukjent datter på nesten 7 år og hennes bekymrede mor, sitter jeg litt snurt igjen, for selv om kursen inn i det nye året utvilsomt er stø, er dette neppe Tore Renbergs fortjeneste.

For all del,"Carlotte Isabel Hansen" er en "fin" bok, som later til å være det uttrykket som oftest dukker opp når folk flest skal beskrive en roman som har vært grei underholdning på stranda eller t-banen og kanskje rørt ved en følelse eller to, men den inviterer neppe til den helt store litterære oppvåkningen.

Kanskje er det mine skyhøye forventninger det er noe i veien med, og ikke Renbergs forsøk på å skildre en mer voksen Jarle Klepp som tilsynelatende har gått seg vill i litteraturens begreper og tolkninger. De to forgående romanene om Jarle Klepp, "Mannen som elsket Yngve" og "Kompani Orheim" og da spesielt sistnevnte, står for meg frem som noe av det mest fantastiske jeg har lest av norsk litteratur, og fornyet mitt syn på mulighetene for å skrive gode oppvekstromaner etter "Beatles".

Uansett, takk til hunden Lucky og kattene som innfridde mitt høyeste juleønske: å befris fra eventuell svensk krim under juletreet. At "Carlotte Isabel Hansen" ikke revolusjonerte mitt syn på de magiske 90-åra, eller gjorde prinsesse Diana til min nye helt er jo ikke deres feil. Jeg hører dessuten at Tore Renberg allerede er i sving med neste bok om Jarle Klepp, så da kan vi kanskje prøve igjen neste år?

Tjuenullni - tid for sport

2009-01-03T11:58:00.004+01:00

Jeg vil gjerne starte det nye året, som jeg har besluttet å konsekvent omtale som tjuenullni, med en innrømmelse av mørkeste karakter: Jeg har den siste tiden lest en hel haug med sportsartikler, helt på eget initiativ og av min egen frie vilje. Og som om det ikke er pinlig nok i seg selv at en selverklært sportssidehater som meg selv har begynt å sluke de rosa delene i diverse tabloider med liv og lyst, må jeg med resignert mine konstatere at jeg i tillegg liker det.

Faktisk vil jeg gå så langt som å hevde at jeg har funnet min favorittskribent innen sportsjournalistikken, en uttalelse jeg sannsynligvis ville ledd høyt og rått av i totusenogåtte, men nå er har vi gått inn i tjuenullni, det er nye tider, nye omstendigheter, og det er på tide å leve livet med åpne kort som nyfrelst leser av sportsartikler.

Mannen som har åpnet øynene mine for sportsjournalistikkens mangfoldige verden heter Bernt Jakob Oksnes, og er for tida aktiv som skribent for Sportsmagasinet i Dagbladet. For min del startet bekjentskapet en grå novemberdag etter at jeg hadde trålet Dagbladets nettsider opp og ned etter en artikkel som kunne vekke mitt døsige blikk og rykke meg ut av sofasittingens apatiske sløvhet. Klokka var vel rundt halv fem, den velkjente ettermiddagsslumringen var i ferd med å anmelde sin ankomst, og jeg var bare sekunder fra å gi etter og kollapse ned i vannrett stilling for å nyte en drøy halvtime "på glugga" som vi sier her sør for Sinsen, da jeg brått ble vekket av overskriften "Gutten som ikke ville være en av gutta".

Ikke bare ble jeg fasinert av dette herlige tittelordspillet med hentydninger til en norsk roman vi alle har lest og elsket, men jeg ble dessuten tvunget til å stanse i min umiddelbare leseiver da jeg oppdaget at artikkelen tilhørte Dagbladets sportssegment. Var øyeblikket kommet da jeg skulle kaste alle mine hemninger til side, bryte alle mine faste og kjære prinsipper som praktisk talt definerer alt jeg står for og fastsetter hvem jeg er? Og ikke minst, skulle jeg gå til det dramatiske skritt å bryte den magiske grensen som skiller kulturelskere fra sportelskere, eller
med andre ord, det gode fra det onde, og gi meg i kast med denne artikkelen som virket så forlokkende i både tekst og bilder?

I og med at jeg sitter her i året tjuenullni og hevder at det nå er tid for sport, antar jeg at det vil være overflødig å påpeke at nysgjerrigheten seiret over fornuften den skjebnesvangre dagen i november totusenogåtte. Ikke nok med at jeg likte artikkelen som rørte mitt musikkelskende hjerte gjennom historien om fotballspilleren som kastet Prada og Ferrari på dynga til fordel for kassegitar og musikerliv i Berlin, den revolusjonerte også rett og slett mitt syn på hva sportsjournalistikk kan bli til i hendene på den rette skribenten. Bernt Jakob Oksnes er intet mindre enn en perle av en journalist med nese som en blodhund for gode historier, en aldri så liten Askepott bortgjemt i tabloidenes trange korridorer.

Hvis du er som jeg var, generelt skeptisk til alt som trykkes på Dagbladets sportssider, oppfordrer jeg til å la tjuenullni bli de gode sportsartiklenes år. Start med lesning av følgende artikler:

"Gutten som ikke ville være en av gutta"
"Med døden i hælene"
"En kamp på liv og død"

The soundtrack of my life

2008-12-18T20:49:00.004+01:00

En gang i blant, kanskje til og med en sjelden gang i blant, kan man være så heldig å støte på et album som bokstavlig talt forandrer fargene på omgivelsene dine, og som for en kortere eller lengre periode fungerer som det perfekte soundtracket for ditt liv. Du vet at du har funnet et slikt album, når denne musikken finnes i hodet ditt, selv når den egentlig er skrudd av, og når du kan gjenkalle ubetydelige minner knyttet til å høre på den, som for eksempel antall lyktestolper fra busstoppet og hjem, eller lyden av hunden som bjeffet på deg utenfor butikken for tre uker siden.

Tidlig i høst fant jeg nettopp et slikt album, og selv om vi nå er vel ut i desember, vil det ikke gi slipp på meg. Jeg snakker om den amerikanske låtskriveren, sangeren og pianisten Regina Spektor, og hennes album "Begin to hope". Det som begynte som et ambivalent forhold til denne artistens forkjærlighet for uhemmet miks av sjangere og utstrakt bruk av utradisjonelle vokalteknikker, har utviklet seg til å bli noe som nærmest kan beskrives som et slags avhengighetsforhold. Når stresset tar meg som verst, vet jeg at det finnes en trygg havn, et eget pusterom, bygget opp av fire musikalske vegger som for meg opprettholdes ved lyden av Reginas stemme og hennes piano, hvor selv ikke all verdens fortapelse kan nå meg.

Hør mer om Regina Spektor og finn ut hvorfor hennes musikk begeistrer meg i morgen mellom 15 og 17 på Radiorakels beste musikkprogram Kanal Klang.

Tune in!

...and a happy new year!

2008-12-16T23:59:00.007+01:00

Årets høydepunkt for meg markeres ved at musikksynsere av ymse slag bruker spalteplass i avisene på å fortelle befolkningen hvilken fantastiske plate du garantert har gått glipp av i år. Denne plata, eventuelt platene, som i år blant annet omfatter mindre omtalte artister som Lindsey Buckingham og Dungen, og mer kjente mediefavoritter som TV On The Radio og Lil Wayne, burde du selvsalg ha stiftet bekjentskap med i året som har gått, hvis du med nød og neppe skal kunne kalle deg moderat musikkinteressert.

Men fortvil ikke hvis du kjenner nettet snøre seg rundt halsen ved synet av disse "årets"-listene. Hvis Lindsey Buckingham, Dungen eller den hårete neo-hippegjengen fra Fleet Foxes ikke er blant dine favoritter for 2008, er det ingen grunn til å gå i grava. Anmeldere og musikkskribenter skal nemlig ligge et hestehode foran oss vanlige dødelige hva musikkpreferanser angår, og er på den måten unntaket fra regelen som bekrefter at det er ugreit å ha sær musikksmak.

Personlig holder jeg en knapp på tidligere omtalte Russian Red som min 2008-favoritt. Google that!

Rock uten retning

2008-12-15T13:51:00.006+01:00

Etter å ha lest om disse berømmelige Glasvegas-folkene hele høsten 2008, bestemte jeg med for å ta et realt oppgjør med mitt grove rockemessige kunnskapshull, og endelig finne ut hva alt oppstusset handler om. For dere som i likhet med meg har latt høsten passere pent og pyntelig uten å la Glasvegas prege livene deres i nevneverdig grad, kan jeg opplyse om at Glasvegas er rockebandet fra Scotland som det siste året har vært byllen på alles lepper. Små og store aviser og magasiner har skrytt bandet opp i den syvende himmel, lovord store som snøballer har haglet ned fra anmeldere i øst og vest. Med uttrykk som "storartet", "nyskapende", "genialt", og "perfekt rock" friskt i minnet, skal det sies at jeg gikk inn med noe over middels forventninger når jeg omsider satt meg til rette for å lytte til dette sagnomsuste rockebandet.

Det kan jo godt påpekes at mitt utgangspunkt som skeptiker i dette tilfellet slett ikke kommer bandet og musikken deres til gode. Mine bange anelser ble bekreftet fra første tone, og humøret mitt sank ytterligere noen hakk da vokalisten med sin klagestemme satte stemningen og gjorde at jeg begynte å ane hva den triste konklusjonen ville bli allerede etter de første 3 minuttene med Glasvegas. Det er mulig at det er visse koder her jeg ikke har forstått, men denne kjipe gitarrocken toppet med vokal med alt for mye klang kan da umulig karakteriseres som nyskapende?

Åpningslåta "Flowers & Football Tops" fremstår for meg som en uendelig lang og kjedelig hyllest til ett eller annet arbeiderklassefenomen, muligens fotball, som jeg overhodet ikke har noe forhold til, og når det fortsetter i samme gata på neste låt, neste låt og neste låt etter det, blir monotonien nesten uutholdelig. Plata fortoner seg formelig som en eneste lang rockemedley fra helvete, hvor sutrekoppen av en vokalist skriker ut sin angst og ensomhet med obligatorisk knekk på stemmen.

Når debutplata i desember i tillegg utvides med 6 julelåter, som også kan kjøpes separat som en egen EP, renner begeret over for min del. Her er sagingen på gitarene roet noe ned til fordel for stemningsfull pianokomping og bjelleklang i hyggelig miks med skotsk dialekt artikulert så tydelig at man begynner å lure på om det hele er en parodi. Vokalen druknes i klang, og det glade julebudskap overbringes i kjent sutrete Glasvegas stil.

Musikalsk sett er det i alle fall ingen ting å si på gjenkjenneligheten til bandet. Glasvegas har uten tvil funnet sitt sound, enten man velger å kalle musikken nyskapende eller ei, men spør du meg er det også dette som blir bandets fallgrop. Fri meg!, tenker jeg i det jeg har hørt gjennom plata, inkludert de rørende julesangene et par ganger for mye, og begynner å bli moderat svimmel etter fuzz og reverb.

Alikevel kan jeg ikke dy meg for å sjekke om det skulle lure seg noen godbiter av noen låter på bandets myspace. Og så sannelig! Julegave til alle Nirvana-fans: Tidenes seigeste og trøtteste versjon av "Come as you are".

Kjære julenisse, hvis du virkelig finnes og er så godhjertet som jeg har hørt at du er: Ingen Glasvegas under juletreet i år takk, eller til neste år for den sakens skyld.

En bloggers forbannelse

2008-12-05T21:20:00.007+01:00

Etter snart fem måneder som mer eller mindre aktiv blogger, er det en ting som står krystallklart for meg: Det nytter ikke å bare sitte i et mørkt hjørne av leiligheten med sviende øyne etter et halvt døgn på nettet uten annen stimulans enn traktekaffe og bixit havrekjeks og tro at det holder å spy ut en enkelt blogginnlegg i ny og ne om Britney Spears og Mannen som elsket Yngve. Dette gjør deg ikke til en blogger. En virkelig blogger er du ikke før du i tillegg til å spre eder og galle over stort og smått et par ganger hver uke, også danner deg en egen liste over dine egne
favorittblogger.

Du må ikke komme her å tro at du kan blogge uten å lese andres blogger.

Samvittighetsfull som jeg er, har jeg virkelig gjort noen tapre forsøk på å tråle gjennom en hel rekke ulike blogger i søken etter min absolutte favorittblogg. Mang en sen kveld har blitt til tidlig morgen, og prosessen har gitt meg både såre fingertupper og såre øyne. I klokkeklar tro på at denne ene unike bloggen som vil få meg til å både le og gråte på en gang, som vil lyse opp dagen min, som vil fylle hodet mitt med visdom, som vil vekke mitt engasjement og gi næring til min interesse for de ubetydelige stemmers mening om stort og smått, kan finnes der ute et sted, har jeg til og med gått så langt som å ty til blogspot bloggenes "neste blogg"-funksjon.

Etter å ha brukt hele forrige måned på denne omfattende søkeprosessen, med det resultat at min egen blogg har blitt forsømt på det groveste med kun tre postede innlegg for november, sitter jeg igjen med lite annet enn traumatiske minner fra en svipptur innom en tvilsom blogg med utallige bilder av nett-klisjeen String-Emil og en sterk aversjon mot motebloggere.

Etter denne nedturen på nett er det bare ett sted å søke trøst.

Midt i all elendigheten oppdaget jeg nemlig en side som alltid får meg til å trekke på smilebåndet, som tilbyr både underholdningsnyheter og politikk, som forener humor og hverdagsfilosofi, som appelerer til dyrevennen i meg så vel som antropologen. Jeg bare sender ballen videre:

FAIL Blog

En lysende Terne

2008-11-27T12:00:00.006+01:00

Svenske Anna Ternheim er for tida aktuell med sitt tredje album, "Leaving on a mayday". Noe underende spør jeg meg selv hvilken planet jeg har vært på den siste tida, for denne talentfulle svensken har gått meg hus forbi i mange år nå.

Ironisk nok fikk jeg øynene opp for denne sangfuglen først etter å ha lest tidenes tristeste anmeldelse i Aftenpostens Oslopuls, skjønt å kalle knappe 90 ord for en "anmeldelse" kan vel neppe karakteriseres som annet enn et hån mot selv den lateste leser. Jeg håper for guds skyld denne lille notisen av en anmeldelse forbeholdes nettutgaven av Oslopuls, og at betalende lesere slipper slikt unødig journalistisk smårusk papirutgaven.

Publikum detter av lasset

2008-11-09T19:49:00.008+01:00

Den amerikanske tv-serien "Heroes" er inne i sin tredje sesong, men det tidligere så poplulære serien sviktes av publikum. Serieskaper Tim Kring og NBC fortviler over et publikumsfrafall på 20 prosent, og svarer med å kvitte seg med to av manus-forfatterene til serien. Er du fan er det alikevel ingen grunn til å fortvile, redningen er nemlig nær: Det ryktes at Bryan Fuller, en av forfatterne fra første sesong er på vei tilbake for å styre helte-eposet inn på riktig spor igjen.

Personlig syns jeg at serien er like god som den alltid har vært, og forstår ikke hvorfor folk til stadighet skal gnåle om at Heroes ikke kan måle seg med LOST, Dexter og Prison Break som handler om helt problemstillinger enn det som foregår i Heroes-universet. Liker du ikke Heroes så skru av tv-apparatet og tilbring heller kveldene med en usympatisk massemorder ("Yes, I have an addiction") eller en desorientert gjeng på en øde øy med ukjent beliggenhet, alt ettersom hva som måtte passe deg best.

Jeg vet i alle fall hva jeg velger.

Bloggurat

2008-11-09T00:03:00.000+01:00

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Metal med strømmen

2008-11-07T16:37:00.009+01:00

I anledning Satyricons slipp av deres syvende plate "The age of Nero", kan skribentene Asbjørn Slettemark og Torgrim Øyre i Dagbladet melde at metalmusikkens forvandling fra undergrunnsfenomen til mainstream nærmer seg komplett. Satyricon trekkes frem som det lysende eksempel på den stygge metal-larven som gjennom hardt og målrettet arbeid har blomstret opp til å bli en flott og vakker sommerfugl med store vinger som brer seg utover hitlistene og berører anmeldere i både innland og utland. Terningkast med fem og seks øyne formelig hagler ned over bandet som har et "velsmurt internasjonalt promoapparat" bak seg på sin ferd mot toppen av metal-tronen, og millioninnektene lar tydeligvis heller ikke vente på seg.

En slik karakterestikk levner liten tvil, det er gull og grønne skoger hele veien til banken for norsk metal om dagen. I alle fall hvis bandet heter Satyricon eller Dimmu Borgir, og selv fansen med de hviteste ansiktene og de svarteste klærne må innse det uunngåelige faktum: metalen har på god vei blitt mainstream.

Selv er jeg ikke så sikker. Satyricons 4.plass på VG-lista og Spellemann til tross, jeg nekter å være med på at norsk metal seiler medstrøms i en endeløs opptur som kulminerer med deltagelse på Beat for beat, dobbelplakat i Topp og badebukseintervju fra en vakker strand i Thailand i regi av God kveld Norge om oppturen, nedturen og den store kjærligheten. Jeg har fortsatt til gode å oppleve at det er særlig populært å kuppe cd-spilleren og sette på Satyricon på fest, og jeg har heller ikke blitt vekket en tidlig mandagsmorgen av klokkeradioen som spyr ut Dimmu Borgir i salig blanding med variert musikk fra de siste fire tiår i god RadioNorge-ånd. Og takk og pris for det.

Jeg benekter ikke at metal selger, ei heller at Slettemark og Øyre i sin artikkel ikke peker på en rekke viktige årsaker til at deler av den norske metalen har fått muligheten til å krype opp fra sin mørke undergrunnshule og ut i dagslyset, men til tross for at selv metalveteranene Mayhem har tatt i mot en Spellemannspris, dog med en syrlig kommentar om at prisutdelingen er et "sleike ræva-opplegg", velger jeg å vente litt med å trekke frem mainstream-stempelet. Et par norske metalband med listeplasseringer, tv-reklame, gode salgstall og en pris eller to på innerlomma holder ikke for å sette merkelapper på en hel sjanger.

Dessuten nytter det fortsatt ikke helt med pologenser og rosa pannebånd på metalkonsert med mindre du har et desperat ønske om å bli uglesett en hel kveld. Skal vi tro Øyre er det som vanlig "nagler, lær og flagrende hår" som gjelder.

Jeg har allerede funnet fram liksminken, og nå tvinner jeg tommeltotter mens jeg venter på at også metal-looken skal bli mainstream.

Ukjent på Ukjentfestival

2008-10-30T18:29:00.003+01:00

Forrige helg gikk Ukjentfestivalen av stabelen på Garage i Oslo. Festivalen, som har som mål å gi uetablerte band muligheten til å spille på etablerte konsertscener rundt om i hele landet, feirer 2 års jubileum i år, og dro til med et to dagers festivalmaraton forrige fredag og lørdag med hele 17 band fra nær og fjern på plakaten.

Undertegnede troppet opp i god tid før konserten på lørdag for å intervjue to av festivalens ytterpunkter: rockebandet Call for Riot og singer-songwriteren Arild Gangdal. Resultatet av disse møtene kan du høre på Radiorakel, fm 99,3 fredag 31.oktober. Intervjuene sendes på Kanal Klang en gang mellom klokka 15 og 17. Får du tunet inn radioen i tide kan du blant annet få vite hva som er trommis Heidis primære behov den siste halvtimen før hun går på scenen, og du får høre om bassist Tores mystiske evne til å forsvinne fra backstageområdet i forkant av konserter. Frister ikke dette, er du kanskje nysgjerrig på hva slags traumatiske opplevelser som har lært gitarist Siv at det er alfa og omega å sjekke utsyret før en gig, eller har du mer lyst til å vite om Arild Gangdal foretrekker te eller whiskey som smøring for stemmen?

I mangel av et bedre norsk uttrykk sier jeg bare: Tune in!

I can has art?

2008-10-28T18:44:00.007+01:00

Dagbladet har i anledning kunstauksjonen LOLart i San Fransisco hostet opp en noe bleik artikkel om nettfenomenet LoLcats. Artikkelforfatteren omtaler fenomenet som "de gale kattene", og glimter virkelig til med sin inetsigende beskrivelse av LOLCats som "morsomme kattebilder med småsprø (og gjerne feilstavet) tekst".

Jeg bare rister på hodet, og oppfordrer alle til å brenne en utgave av Dagbladet og oppleve LOLCats slik de virkelig skal oppleves. På nett, mens du sitter i sofaen med pc'en på fanget. Er du av den mer gammeldagse typen kan du tvinne tommeltotter mens du venter på at LoLCat Colleckshun- boken skal sendes til deg i posten.

Get ready for some lolz. Dette er popkultur på sitt beste, srsly.

Tenåringsvampyrisme

2008-10-22T18:12:00.009+02:00

Vampyrene er i vinden som aldri før i både filmer og tv-serier, og for alle oss blodsugerfans er det mye å glede seg til i tiden fremover. Filmatiseringen av "Twilight", den enormt populære bok-serien av forfatteren Stephenie Meyer, er på vei til det store lerretet, og filmen basert på første bok i serien kommer på norske kinoer i februar neste år. Mens vi venter på de ekstraordinært vakre supervampyrene fra Hollywood, kan vi varme opp med en vampyrhistorie av det mer jordnære slaget, for også svenskene kaster seg på bølgen spriter opp høstmørket med vampyrlitteratur i filmformat.

"La den rette komme inn", regissert av Tomas Alfredson bringer oss tilbake til 1981, til Blackeberg utenfor Stockholm. Her møter vi 12-åringen Oskar, en ensom gutt som får livet sitt forandret når når Eli, ei mystisk og uvanlig jente flytter inn i boligblokka. Eli tåler ikke sollys, hun fryser aldri, og hun må inviteres for å kunne gå inn i et rom. Etter slike karakterestikker er det ikke så vanskelig verken for oss eller Oskar å legge to og to sammen som det heter i matematikkens verden: Eli er selvfølgelig en vampyr.

Men for all del, før du vender hodet bort i akutt vampyr-avsky: dette er så langt fra Dracula som det går an å komme. Når alt kommer til alt er filmen i bunn og grunn en slags kjærlighetshistorie, en vakker fortelling om hvordan det er å ville være sterk, hvordan det er å ha et ønske om å våge. For Oskar er drivet etter hevn over klassekameratene kun en ønsketenkning inntil Eli kommer inn i livet hans. Med ett er tankene om hevn bokstavlig talt blitt til blodig alvor.

"La den rette komme inn" kommer på kino her i moderlandet på fredag denne uka. Se den. Hvis du tør.

Badstu-svett popfenomen

2008-10-13T23:34:00.002+02:00

Britney Spears har vært ute i hardt vær den siste tiden, men nå ropes det "comeback" på alle bauer og kanter. Den mye omtalte artisten er om dagen aktuell med ny låt,"Womanizer", og ikke minst ny musikkvideo, som det bokstavlig talt damper av. Visstnok er den så heit at du må være 18 år for å takle synet. Spør du meg er det hele en ganske svett affære, med en naken Britney som åler seg rundt i badstua på et vis som neppe ville passet inn på Tøyen-badet for å si det mildt.

Videoen har vekket mange reaksjoner, alt fra jubel og glede over at Britney har funnet tilbake til sine tidligere former til forargelse over at det merkelig nok atter en gang spilles på sex i en popmusikkvideo. Joda, denne musikkvideoen er langt i fra noe kunstnerisk mesterverk, her tas alle billige triks i boka i bruk. Britney opererer i velkjent klisje i form av den utfordrende og bestemte sekretæren med briller og strikt sveis, det danses og synges i et kontorlandskap hvor pågående menn dras etter slipset og klemmes ned i kopimaskinen, avbrutt av den livilig diskuterte
sauna-scenen hvor Britney gjør sitt ytterste for å fjerne enhver tvil om hvorvidt hun har kommet i form igjen eller ikke etter diverse barnefødsler, skillsmisse, hårklipping og andre skandaler.

Nakenhet vekker alltid reaksjoner, ingen tvil om det, men jeg skulle ønske at noen kunne tilføye at Britneys såkalte comeback, som tross alt er av musikalsk art, er en absolutt popkrise av dimensjoner. Ikke alle nakne damer i verden ville kunne veie opp for at denne låta høres ut som en synth-katastrofe på speed.

Det er mulig den blir en hit på dansegolvet, men der finner du garantert ikke meg.